FAR OG DATTER: Jon Michelet og Marte Michelet under feiringen av 60-årsdagen til den folkekjære forfatteren.
FAR OG DATTER: Jon Michelet og Marte Michelet under feiringen av 60-årsdagen til den folkekjære forfatteren. Foto: ELLEN BREKKE MICHELET

« Faen, pappa, nå er det tøft, nå er det jævlig tøft »

MENINGER

Pappa døde seint i går kveld. Han sovna fredfullt inn, omgitt av alle sine nærmeste, etter lang tids sjukdom.

Publisert: Oppdatert: 16.04.18 08:13

Her er han og jeg på feiringa av 60-årsdagen hans i 2004, og det er sånn jeg kommer til å huske ham. Året etter ble han sjuk. En klaff i hjertet hans var dårlig, fordi han hadde hatt polio da han var barn, og en dag tålte ikke den klaffen mer. Operasjonen og medisinene forandra ham. Gjorde ham redd – han som aldri hadde vært redd for noe eller noen. Han som hadde reist verden rundt på eventyr, ville nå helst bare være hjemme i Larkollen. Han som hadde elska fester og fullt hus, ble folkesky. Han som vanligvis skravla som et lokomotiv og engasjerte seg i alt og alle, ble plutselig stille og fjern i blikket. Han som hadde banna på de mest høylytte og oppfinnsomme vis, ble mild og spak.

Han som hadde bygd sitt eget steingjerde, hogd sin egen ved, gått mil etter mil på ski, som hadde farta rundt i Oslofjorden med den lille røde båten med påhengsmotor, som hadde traska rundt i fjæra på leit etter grå plankebiter som kanskje kunne være mahogni eller teak, han som filte og hamra og holdt på i snekkerboden, og var sterk og sunn og alltid brun allerede i april, han ble svak, grå, fremmed for seg selv og uvenn med den forræderske kroppen sin. Før hjertet svikta ham var pappa full av eksplosiv energi.

Det han hadde igjen var badinga og skrivinga. Han bada fra sin faste klippe hver dag fra mai til september. Stirra utover vannet, drakk kruttsterk kaffe og lengta etter røyken han hadde slutta med. Han skrev hver dag, vinter, vår, sommer og høst. Han skrev ”Brev fra de troende”, om alle brevene han hadde fått fra kristne som hadde lest i avisa at han hadde overlevd alvorlig sjukdom, og som skulle prøve å frelse ham. Han svarte dem med sin egen urokkelige ateisme og sin livslange fascinasjon for astronomi og fysikk. Han skrev ”Mappa mi”, om alle årene da overvåkningspolitiet fulgte med på ham og avlytta telefonen vår fordi han var kommunist. Han skrev en kriminalroman der han lot sin faste helt Vilhelm Thygesen være skikkelig sjuk og stusselig, og der han, mellom linjene, skrev en nydelig kjærlighetserklæring til mamma, letta over at de to hadde funnet tilbake til hverandre igjen etter mange års separasjon.

Han satte seg ned og skrev med en utrolig disiplin, som bare kunne forstyrres av at noe var feil med Marevanen – den blodfortynnende medisinen alle rundt ham etter hvert ble vant til å høre detaljerte rapporter om. For mye Marevan og han kunne blø ihjæl av et kutt i fingeren. For lite Marevan og han kunne få blodpropp hvis han satt for lenge ved skrivepulten. Akkurat når det gjaldt Marevanen kom det mest ramsalte vokabularet hans fram igjen. Ellers ble han tausere og tausere.

Og vi lot ham være som han var, men vi bekymra oss og en stund følte vi at vi hadde mista ham. Han slutta nesten helt å snakke i familiemiddagene, nøyde seg med å skyte inn faktaopplysninger i samtalen. ”Nei, det var i august 1984 vi flytta til Zambia, ikke oktober.” Hukommelse som en vandrende loggbok. Men, inneslutta, som om han var i dvale.

Men så skjedde det noe, kanskje var det Utøya og at datteren min ble født, som liksom rykka ham tilbake til oss, og til innsikten om at det er så lett å gli av gårde og så er alt du ville plutselig for seint.

Høsten 2011 begynte han i alle fall å snakke med oss igjen. Det var som om han rista av seg en tung slumring. Og han satte seg ned og skrev noe helt nytt, noe han hadde villet skrive hele livet, et epos om sjøen og om krigsseilerne. Han skrev det for seg selv, og den svimlende suksessen kom helt uventa på ham. Han ble kjempebrydd av å snakke om det, og ville heller snakke om gamle krigsseilere han hadde møtt, eller om værvarselet, eller om svalene som har reir overalt under takmønet på det gule huset hans. Huset som han endelig fikk råd til å male ordentlig, uten dugnad med sine amatørmessige unger.

Vi satt og så på svalene da pappa for noen år siden fortalte at han hadde fått kreft. Den første krefttypen ble han kvitt. Da han ble friskmeldt skreiv han på med ny intensitet, hver høst var han klar med ny bok. Men så, for et år siden, kom det en annen kreftvariant, og så en til, og så spredning. ”Faen, Marte, nå er det tøft, nå er det jævlig tøft.”

Han og jeg snakka bare én gang om at han skulle dø. Jeg og søstrene mine sleit alle med å finne ordene, vi kvia oss. Redde for hans reaksjon, men mest vår egen kanskje. ”Dere er så sjenerte rundt døden, at jeg også blir helt sjenert”, sa han, den kvelden da jeg endelig tok motet til meg. Han lå i senga si hjemme, omgitt av bøker, notater og medisiner. Liten og tynn og støtta opp av puter. ”Men jeg er 73 år gammal, det er ikke så verst. Jeg har vært i alle verdensdeler. Jeg har skrevet 48 bøker. Jeg har fått fire døtre og tre barnebarn, og dere kommer og besøker meg alle sammen, og jeg er så glad i dere.” Han trøsta meg, ville virke forsont med det hele. ”Jeg er mest redd for smerter”, sa han. ”Og de kan jeg vel holde ut hvis jeg bare får skrevet ferdig siste bind. Jeg må få ferdig siste bind.”

Den siste tida skreiv han for hånd, i en lenestol på palliativ avdeling. Sirlige setninger, med jevn linjeavstand og korrekt tegnsetting. Jeg skjønte ikke hvordan han fikk det til, propp full av morfin, med skjelvende hender og en kropp som holdt på å avvikle seg selv.

Men det gikk. Han rakk deadline, på sitt eget dødsleie. Den avsluttende boka om krigsseilerne kommer til høsten, og midt i all sorgen ser jeg voldsomt fram mot å lese den.

Akkurat nå er det som om det har trengt seg fram et veldig rart og stort rom inni meg, som jeg føler helt fysisk, og som er stappfullt og helt tomt på samme tid. Der inne råder fullstendig vantro, selv om hans død var venta.

Vantroen roter seg inn i minnene mine, som om de tingene vi gjorde sammen aldri egentlig har skjedd, som om alt er sletta, nulla ut, ugyldig. Var vi på Svalbard? Var jeg med ham til fotball-VM i Frankrike? Halte han meg over Finnmarksvidda på ski, iført den sjokkrosa drakta si? Holdt han egentlig de foredragene for meg foran peisen, om Miles Davis eller Alta-aksjonen eller slaveopprør i Karibien? Hva betyr det at han fantes når han ikke finnes lenger? Nå skjønner jeg dere så mye bedre, alle dere som har opplevd dette uhåndterlige tapet, denne uvirkeligheten, før meg.

Faen, pappa, nå er det tøft, nå er det jævlig tøft. Takk for alt du ga oss, alt du kjempa for, alt du lærte oss og inspirerte oss til. Alt du var. Bon voyage! Hvil i fred i stjernestøv.

Teksten ble først publisert på Marte Michelets Facebook-side. VG publiserer innlegget med tillatelse fra Michelet.

1 av 152015: Hjemme i hagen på Larkollen. Gisle Oddstad