TAKKER BARNEVERNET: Jeg trenger ikke at dere synes synd på meg, for jeg har det ganske bra, skriver forfatteren av denne teksten. (Bildet er et illustrasjonsfoto.) Foto: Jason Mcdowell / EyeEm / EyeEm Premium

Debatt

«Stakkars deg!»

Jeg føler meg faktisk heldig som slipper å vokse opp i en dysfunksjonell familie. Det som derimot er vanskelig, er å måtte forklare om og om igjen at jeg har det veldig bra selv om jeg ikke bor sammen med mine biologiske foreldre.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Hjertesukk fra et «stakkars» fosterbarn.

De aller fleste har et forhold til uttrykket stakkars. Vi bruker det ganske ofte, gjerne om en søt liten baby eller en valp, for den saks skyld. Da sier vi det vel egentlig ikke fordi vi synes synd på dem, men fordi vi synes den virker så liten og søt, og kanskje litt hjelpeløs.
Når noen sier «stakkars deg» til meg, føler jeg det er fordi dere synes synd på meg. Men jeg trenger ikke at dere synes synd på meg, for jeg har det ganske bra.

les også

Akkurat i det vi trodde barnevernets rykte ikke kunne bli verre, kom avsløringene.

Jeg er en ungdom helt i begynnelsen av tenårene, og jeg er tydeligvis ikke som alle andre. I alle fall føles det ofte slik av reaksjonene jeg kan få fra omgivelsene når jeg forteller hvordan livssituasjonen min er. Litt annerledes er jeg, det skal dere få rett i.

Ja, jeg er et fosterbarn, men først og fremst en ungdom, eller rettere sagt tenåring, med alt hva det innebærer. Det jeg ønsker å formidle her er et lite hjertesukk til alle dere som går rundt og automatisk tenker «stakkars» når dere møter et fosterbarn.

Personlig velger jeg å tenke på det på følgende måte: Det er mange ulike måter en familie er organisert på i dag. Noen har bare en forelder, andre lever med foreldre som har delt omsorg, og noen barn er adopterte fra et annet land. De er gjerne bortadoptert fordi foreldrene deres ikke hadde mulighet til å oppfostre dem, kanskje av økonomiske grunner.

Man tenker ikke automatisk «stakkars» om denne gruppen. Kanskje er det fordi man da automatisk tenker at de er reddet fra fattigdom og nød?
Det blir ren gjetting fra min side, men hvorfor er det mer «stakkars meg» da? Det kan jo være at jeg også er «reddet» fra noe.

les også

VG mener: Bedre fosterhjem styrker barnevernet

Jeg får veldig ofte den samme kommentaren i møte med nye mennesker. «Stakkars deg» uttrykker de, og de endrer ansiktsuttrykk, som om jeg fortalte at jeg led av en uhelbredelig sykdom.
Det jeg derimot «lider» av, er å komme fra det barnevernet gjerne kaller en dysfunksjonell familie. Dys i denne sammenhengen betyr skadet, altså skadet fungering. En dysfunksjonell familie er en familie som har problemer med måten de samhandler på. Dette gjør at de får vanskeligheter med å fungere som en familie. Det var det som var tilfellet med min familie, og derfor besluttet barnevernet at jeg måtte flytte til en fosterfamilie.
Men det er ikke automatisk stakkars meg av den grunn.
Skal jeg være helt ærlig så føler jeg meg faktisk heldig som kan slippe å vokse opp i en dysfunksjonell familie, for det er tøft. Det jeg derimot synes er vanskelig, er å måtte forklare om og om igjen at jeg har det veldig bra selv om jeg ikke bor med mine biologiske foreldre.

les også

Fosterhjemsstiftelse selger samtlige eiendommer etter VG-avsløring

Hva som er grunnen til at folk reagerer som de gjør, vil være rene spekulasjoner fra min side. Men jeg tror mye skyldes media. Hvor ofte hører vi om alle dem det har gått bra med under barnevernets omsorg, i forhold til alle de gangene det ikke går så bra?
I den senere tid har det blitt skrevet mye om den 17-årige jenta som ble drept av en 15 år gammel barnevernsjente på Sørlandssenteret. I tillegg fikk vi nylig høre om Alma på 14 år, som ble drept av en gutt på samme alder. Også han var under barnevernets omsorg.
Foretar man et raskt søk på nettet kan man finne mye trist lesestoff om barnevernssaker som ikke har hatt et positivt utfall.
Sjelden får vi høre om de som faktisk har blitt reddet av barnevernet, og de er det mange av. Barnevernet går ikke bare inn i en familie og stjeler barn. Dersom de finner ut at det er best å flytte barna til en annen familie, er det mange vurderinger og ulike tiltak som har vært prøvd for å hjelpe barna der de er. Men det er ikke alltid det hjelper, og da er det flott at vi har et barnevern som taler barnas sak.

Det var mange rundt meg som ytret bekymring da jeg bodde hjemme, og jeg ble ikke flyttet til en familie som var fremmed for meg. Jeg kom til den familien som hadde hatt meg på besøk i helger fra jeg var ca. to år gammel. Selvsagt har det at jeg kjente fosterfamilien vært med på å gjøre det enklere for meg. I tillegg til fosterfamilien har jeg stor familie på en annen kant av landet. Jeg har alltid feiret høytider og andre merkedager hos dem, og det gjør jeg fremdeles. Jeg har en fin familie som jeg er veldig glad i og jeg vet at de er glad i meg, det er bare det at jeg ikke kan bo med mine egne foreldre.

les også

Julie M. Brodtkorb: – Bedre å varsle barnevernet én gang for mye, enn at et barn skal lide

Personlig har jeg et sterkt ønske om at folk skal slutte å synes synd på meg. Det oppleves faktisk verre å måtte forklare hvordan ting henger sammen, enn det at jeg bor i et fosterhjem. Da jeg bodde hjemme var det aldri noen som viste at de syntes synd på meg. Da var det mange som burde visst, og det var mange som visste at jeg ikke hadde det så greit hjemme. Aldri kom det noen og spurte hvordan jeg hadde det. Men nå da jeg faktisk har det bra, er det plutselig mange som synes synd på meg.

Min oppfordring til dere som går rundt å synes synd på fosterbarn, slutt og anta at de ikke har det bra, og takk for at vi i Norge har noe som heter barnevern. Helt til slutt vil jeg bare komme med en oppmuntring til media om å flytte fokuset over på alle de fosterbarna det faktisk går bra med også.

VG kjenner identiteten til forfatteren av dette innlegget, men lar vedkommende være anonym av hensyn til familien.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder