PÅ JOBB: Når det gjelder moralske dilemmaer og politikk, er Supermann en vanlig borger hvis valg av «de beste» løsningene er like vanskelige som de valgene statsledere må ta, skriver kronikkforfatteren. Det dreier seg om valg i spenningen mellom demokratier og diktaturer, mellom verdier og interesser, og mellom staters suverenitet og individers rettigheter. Tegning: ROAR HAGEN.

Debatt

Kronikk: Hva ville Supermann ha gjort?

Partidiktaturer vil til slutt falle, mener mange. Men utfallet kan bli mindre lystelig: At det internasjonale samfunnet i fremtiden vil bestå av to parallelle systemer, gjensidig avhengige av hverandre.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over seks år gammel

Bård Larsen, historiker og prosejektleder i Civita.

I David Goyers tegneserie «The Incident» gir Supermann avkall på sitt amerikanske statsborgerskap i frustrasjon over myndighetenes realpolitiske posisjonering:

«I am tired of having my actions construed as instruments of U.S. policy. Truth, justice and the American way - it's not enough anymore. The world is too small. Too connected.»

Moralsk vurdering

Bård Larsen.

Bakgrunnen er at Supermann fløy til Teheran for å demonstrere mot Irans president Mahmoud Ahmadinejad. Slikt ble det diplomatisk krise av, siden USA var inne i en prosess med normalisering av forholdet til diktaturet.

Supermann gjør dermed en moralsk vurdering i en stadig mer sammenvevet verden, hvor nasjonale interesser ikke alene skal kunne diktere våre handlinger.

Supermann har, som vi vet, de utroligste krefter. Det meste av tiden har han en enkel jobb: Når han ser en bankraner, fanger han en bankraner. Han kan forhindre meteorer fra å falle til bakken. Men når det gjelder moralske dilemmaer og politikk, er Supermann en vanlig borger hvis valg av «de beste» løsningene er like vanskelige som de valgene statsledere må ta. Det dreier seg om valg i spenningen mellom demokratier og diktaturer, mellom verdier og interesser, og mellom staters suverenitet og individers rettigheter.

FN-systemets sammensetning medfører klare begrensninger for demokratispredning, og dialog med autoritære stater er en nødvendig del av internasjonale relasjoner. Men i slike institusjonelle dialogprosjekter finner man også prinsipiell relativisme.

Kina og Russland utøver en smart strategi ved gradvis å endre normene i det internasjonale samfunnet. Kina lykkes langt på vei å befeste inntrykk av at folket er sysselsatte og mette.

Parallelle systemer

Blant dem som har klippetro på de internasjonale institusjonenes utrettelige ferd mot demokrati, er man viss på at partidiktaturet vil falle. Men utfallet kan like gjerne bli mindre lystelig: At det internasjonale samfunn i fremtiden vil bestå av to parallelle globale systemer, gjensidig avhengige av hverandre: De autoritære statene på den ene siden, anført av Moskva og Beijing, og de demokratiske på den andre, skjønt forent i en global økonomisk orden. Dette kan antagelig bare skje med de demokratiske nasjonenes stilltiende aksept, hvor autoritære stater i stor grad kan argumentere for at menneskerettigheter er et nasjonalt anliggende.

Borgerkrigen i Syria er et av etterkrigstidens verste eksempler på kumulativ radikalisering av råskap. Samtidig sitter verdenssamfunnet ringside med Assad-venn Russland som portvokter.

Etter erfaringene fra Afghanistan, Irak og Libya, med en stor grad av unilateral inngripen og - mildt sagt - blandede resultater, har det internasjonale samfunnet falt tilbake på «FN-sporet», kanskje mer enn noen gang før. I konflikter som i Syria står verdenssamfunnet overfor et tragisk dilemma. Handling eller (i praksis) laissez-faire: en valgsituasjon det er umulig å komme ut av med rene hender. Fravær av handling ser bedre ut på papiret (Irak-krigen huskes bedre enn ikke-intervensjonen i Rwanda), koster mindre og setter ikke geobalansen på prøve.

Storpolitiske komplikasjoner

Den amerikanske historikeren Robert Kagan hevder at vi tar mye for gitt når det gjelder frihet og demokrati. På slutten av 1930-tallet eksisterte bare et dusin demokratier - i dag er tallet godt over hundre. Antallet kriger er redusert til en tredel.

Vår tidsalder er mest kjent for krigen som aldri skjedde, mellom USA og Sovjetunionen.

Mange hevder at demokrativekst er resultatet av evolusjon,- en symbiose av liberalt demokrati og internasjonale normsettende institusjoner. Kagan ser annerledes på det: Kanskje er det heller slik at demokrati, markedsøkonomi og globalisering vant terreng fordi USA og deres allierte var demokratier og hadde den kraft som skulle til for å påvirke store deler av verden til å gå i samme retning?

Verden er nå inne i en ideologisk pragmatisk periode, og demokratiene mister moralsk autoritet.

Da er FN en hendig legitimeringsstrategi, fordi institusjonen har en positiv konnotasjon ute blant folk flest. Som forfatteren Aslak Nore skriver i forordet til Samantha Powers bok «Redningsmannen» (2008), fremstår FN tidvis som et carte blanche for tyranner til å gjemme seg bak sine egne grenser.

Nye koster?

Demokrati er et sivilisatorisk spørsmål. Robert Kagan er talsmann for at demokratiske nasjoner bør opprette Den demokratiske liga, en kompletterende organisasjon til FN. Kanskje er tiden moden for å lufte ideen på nytt? En slik organisasjon ville ikke være begrenset til europeere og amerikanere, men inkludere verdens andre store demokratier, som India, Brasil, Japan og Australia. Formålet er en mer potent geo-politisk kamp mot autokratier. Samtidig vil en slik organisasjon kunne trekke i dialektisk retning:

En demokratisk liga vil fremstå som en så prominent og fordelaktig klubb å være med i, at autokratiske stater vil kunne reformeres av ren inkluderingsvilje.

Vil det faktum av demokratier jobber sammen danne grunnlag for en ny kald krig? Kagan mener dette er alarmistisk. Og den ideologiske konkurransen er allerede er i gang. Sergei Lavrov, Russlands utenriksminister, sa allerede i 2008: «For første gang på mange år, har en reell konkurransesituasjon dukket opp på markedet av ideer, mellom ulike verdisystemer og utviklingsmodeller.» Den gode nyheten, mente Lavrov, var at «Vesten er i ferd med å miste monopolet på globaliseringsprosessen.»

Sant eller ikke: Demokratier bør ikke være forlegne med å gjøre hevd på egne verdier. Til det har vi ingen Supermann, heldigvis må man kunne si. Men de internasjonale institusjonene trenger sårt til dramatiske reformer, eller nye tilskudd, hvis vi skal unngå en global todelt forretningsorden, bestående av folkerettslig legitim autoritarisme, og av liberale demokratier.
--
Teksten er en forkortet utgave av et lengre essay i siste nummer av tidsskriftet Internasjonal Politikk.

Flere artikler

  1. Kronikk: Stå opp for menneskerettighetene

  2. Er Donald Trump fascist?

  3. Maktens tragiske dilemma

  4. Demokratiske tilbakeslag – og mottiltak

  5. En afrikansk vår?

Fra andre aviser

  1. Diskusjonen om det liberale demokratiets fremtid er blitt skremmende aktuell

    Aftenposten
  2. Den nye uordens tidsalder

    Fædrelandsvennen
  3. En farlig, farlig verden

    Bergens Tidende
  4. Putins forakt for demokratiske verdier gir grunn til bekymring

    Bergens Tidende
  5. Kurdernes kamp er krigens tredje kapittel

    Bergens Tidende
  6. Medisin mot en vrang verden

    Bergens Tidende

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder