Statsministeren leder landet fra lasarettet. Monarken formaner folket. Er det hovslagene fra apokalypsens ryttere vi hører?

Mens Storbritannias nye Labour-leder Keir Starmer og Skottlands førsteminister Nicola Sturgeon sender sine ønsker om god bedring til erkerivalen Boris Johnson, bakes det andre boller i regjeringssjefens eget parti.

Statsministerens sykeleie har blåst liv i en intern Tory-debatt om hans lederskap og mulige etterfølger.

Sent mandag kveld endret situasjonen seg dramatisk da Boris Johnson ble innlagt på intensiven. Det poengteres at han puster ved egen hjelp, og ikke er koblet til respirator.

Statsministeren fikk påvist coronasmitte 26. mars, og ble søndag innlagt på Londons St. Thomas Hospital, vis a vis parlamentet. Her på Westminsters lokalsykehus ved Themsens bredd skal han i første omgang ha fått behandling for «luftveisplager og vedvarende feber». Innleggelsen var ikke akutt, han kom seg dit for egen maskin og skulle ifølge livlegens bulletin «kun gjennomgå noen rutinetester».

Fortsatt understrekes det fra Downing Street at innleggelsen ikke er akutt, men at Boris Johnson har kraftig hoste og feber. Overføringen til intensivavdelingen er en forholdsregel, først og fremst.

Det er ikke kjent at Johnson skal ha noen underliggende helseplager som gjør ham særlig utsatt for ekstreme følger av Covid-19. Men han har selv skrevet i The Spectator om å slite med overvekt, og at han med sine 105 kg og 175 cm befinner seg i en risikogruppe for livsstilsykdommer. Ifølge The Times kan dette i noen tilfeller utløse komplikasjoner ved coronasmitte.

Meldinger i russiske medier mandag ettermiddag om at statsministeren var tilkoblet respirator, er blankt avvist av Downing Street som «desinformasjon». Samtidig fortsetter lekkasjene fra samme adresse om splid i regjeringen og rivalisering mellom statsråder som vil overta ledertrøya.

Interessant nok er det The Daily Telegraph – Boris Johnsons egen avis og det som blir sett på som regjeringens mørkeblå hovedorgan – som siterer kilder i partiet der statsministeren blir bedt om å tre til side. I en signert artikkel uttrykkes det «frykt for at han blir nødt til å trekke seg». I en annen siteres en lord i Overhuset på at det ville være «fornuftig» om han nå trakk seg tilbake inntil hans helsetilsrtand er endelig avklart.

Det skal sies at støy, bakholdsangrep og posisjonering når lederen ser en annen vei, neppe er mer typisk blant britiske konservative enn det er i andre partier. I Labour har motarbeidelse av ledelsen vært en samlende drivkraft for alle til høyre for Jeremy Corbyn siden han ble valgt i 2015. Uro i rekkene er også godt kjent fra norsk politikk, nå sist innad i Venstre.

Tory-bråket er likevel spesielt i en krisetid da alle land slutter opp om sine nasjonale ledere. Boris Johnson fikk mye kritikk for ikke å ta coronaviruset på alvor. I likhet med sin forbundsfelle i Det hvite hus valgte han å overhøre fagekspertisens råd. Men da pandemien traff øyriket snudde han på femshillingen og innførte strengere og mer inngripende restriksjoner enn britene opplevde i selv krigsårene 1940-45. Meningsmålinger tyder på at folk flest støtter de drakoniske tiltakene.

Fra sin sykeseng styrer Boris Johnson nasjonen, ble det fremholdt hele mandag; han er ved «godt mot», sies det, og han hevdes å stå i «kontinuerlig kontakt med regjeringens medlemmer og Nr. 10».

Det kan synes som at han har hatt bedre kontroll på det første enn det siste, ettersom kritikk av statsministerens lederstil og manglende evne til å bygge lojalitet i egen regjering igjen siver ut til mediene. Igjen er det The Telegraph som har rapportert om motsetninger mens sjefen er indisponert.

Ministre i kamp om revir tvang Johnson til å utnevne utenriksminister Dominic Raab som statsministerens stedfortreder. Han er nå i praksis fungerende regjeringssjef.

Det var ikke alle som så den komme. Med mindre regjeringen har en oppnevnt visestatsminister, som f. eks. Nick Clegg i David Camerons første kabinett, er finansministeren nummer to i rang og dermed stedfortredende statsminister. Alternativt gis en statsråd ærestittelen First Secretary of State, som innebærer det samme.

I nyere tid har denne posisjonen vært knyttet til ministertaburetten for regjeringssaker, en slags krysning av vår regjeringsråd og den koordinerende statsrådsposten som Karl Eirik Schjøtt-Pedersen hadde i Jens Stoltenbergs trepartiregjering. I henhold til dette skulle Michael Gove vært statsministerens stedfortreder. Men han er nå nummer fem på rangstiden, etter Raab, finansminister Rishi Sunak og innenriksminister Priti Patel.

Det utlegges som Boris Johnsons frykt for Gove, hans brexit-kumpan, og den eneste som reelt utfordret ham i kampen om ledervervet i partiet.

Johnson utmanøvrerte Gove i en avstemningsteknisk finte for å unngå å møte ham i finaleheatet forut for landsmøtet i fjor sommer. De to har en gjensidig historie på å falle hverandre i ryggen, men nå som statsministeren har ydmyket sin gamle våpendrager enda en gang spørs det hvordan Michael Gove svarer.

Slår han tilbake, kan Johnson når han vender hjem igjen til Downing Street få sterke krefter å slåss mot. De er like usynlige som coronaviruset, og like farlige for hans politiske liv. Det konservative partiet har i tur og orden tygd og spyttet ut sine ledere siden Edward Heath.

Coronakrisen og statsministerens personlige skjebne synes å ha økt Boris Johnsons popularitet hos velgerne. Ironisk nok kan det øke motstanden i egne rekker. Selv om han argeste motstandere både i og utenfor regjeringen akkurat nå først og fremst tenker på hans helbred.

Det er talende at Laburleder Keir Starmer og Skottlands førsteminister Nicola Sturgeon var blant de første til å sende ham varme ønsker om god bedring.