SNUDD PÅ HODET: – For en historiker er det (litt for) spennende tider. Hvem hadde for få år siden trodd at USAs president ville bli den som løsnet limet i den vestlige fellesskapet, skriver kronikkforfatteren.

SNUDD PÅ HODET: – For en historiker er det (litt for) spennende tider. Hvem hadde for få år siden trodd at USAs president ville bli den som løsnet limet i den vestlige fellesskapet, skriver kronikkforfatteren. Foto: CARLOS BARRIA / X90035

Debatt

Er Trump en fare for vår sikkerhet?

Amerikanere spør seg om hvor lenge de klarer å beskytte landet fra presidenten. Det vi må spørre oss om er hvor lenge vi kan betrakte Trump som en begrenset katastrofe.

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i den liberale tankesmien Civita

Ifølge Svein Melby ved Institutt for forsvarsstudier viser Grønland-saken at Trump reagerer impulsivt og etter eget forgodtbefinnende i krisesituasjoner: «Det gjør at jeg reiser tvil om USAs sikkerhetsgaranti vil gjelde når det virkelig er behov for det. Denne garantien har Norge tatt for gitt og den har vært en bærebjelke i norsk sikkerhetspolitikk siden NATOs tilblivelse.»

Melbys råd er at vi kanskje – muligens – trenger en plan B, sånn i tilfelle det verste skulle skje. Det Melby antyder er altså at vi ikke kan være sikre på at den amerikanske presidenten vil overholde forpliktelsen i Natos artikkel 5, gjerne omtalt som «kjernen i NATO», der det heter at «partene er enige om at et væpnet angrep mot en eller flere av dem i Europa eller Nord-Amerika skal betraktes som et angrep mot dem alle.»

Bård Larsen. Foto: Civita

Det Melby antyder er dramatisk. Dessverre er det langt fra utenkelig at han har rett. Men det kan være grunn til å spørre seg om vi egentlig har fått med oss at Trumps påfunn også er et globalt anliggende. De siste ukenes kontrovers med Danmark over Grønland har kanskje vært en øyeåpner for mange, for med ett var fenomenet Trump kommet nærmere. Vi ligger utsatt til.

Men egentlig er ikke Melbys uttalelser så veldig oppsiktsvekkende. For mange har det nærmest vært innlysende siden Trump for alvor gikk inn i valgkampen at han ikke ville være godt nytt for internasjonalt samarbeid. Underveis i presidentskapet har den systematiske nedprioriteringen og demonteringen av avtaler og protokoller bare bekreftet denne uroen.

Under Den internasjonale sikkerhetskonferansen i München i år ble det erklært at «alle tegn peker mot at den USA-ledede liberale verdensordenen kan være dømt til å falle sammen». I et intervju uttalte Claudia Major, seniorforsker ved Stiftung Wissenschaft und Politik i Berlin, at Det transatlantiske fellesskapet for første gang i historien rokkes ved sitt fundament.  Major er dypt bekymret for at USA går alene og bryter avtaler og starter handelskonflikter: «Er multilaterale avtaler bedre enn alenegang? Skal det være samme regler for alle, eller skal vi ha et system med den sterkestes rett? Når vi er uenige om både hvordan vi ser verden, hva vi vil i verden, og på hvilken måte vi skal gjøre det, da er det langsiktig trøbbel i vente.»

les også

Trumps Twitter-virksomhet må ikke ignoreres

Det transatlantiske samarbeidet (Nato) har gjennom hele sin eksistens hvilt på to grunnplanker: Det sikkerhetspolitiske og det politisk-ideologiske. Formålet var fra starten at Vesten måtte stå samlet og koordinert neste gang det brygget til krig. Men Nato var ikke et rent strategisk prosjekt. Innebygd i hele systemet var en felles idé om hva som skulle beskyttes (demokrati) og hva som var den ytre trusselen (autoritarianisme). Det kan selvsagt innvendes at den kalde krigen ikke var en letthetens tid, men å beskytte våre demokratier var likevel alliansens raison d'être

En demokrat har forstått at demokrati er et mål og ikke et middel. Demokrati innebærer en felles forståelse av at man ikke kan vinne alle kamper, og til og med en aksept av at ens politiske motstandere kan få langt større gjennomslag enn det man setter pris på. En demokrat må altså kunne leve med tingenes tilstand selv når det går åt skogen. En kan bli forbanna, men likevel stille seg hundre prosent bak den demokratiske prosessen. Som den tidligere republikaneren og satirikeren P. J. O’Rourke sa da han stemte på demokraten Clinton: «Jeg er uenig i alt hun sier, men hun tar feil innenfor normale parametere.»

Autoritære kan grovsorteres i to. På den ene siden de som gir direkte tilslutning til partier, bevegelser og ideer som er tut-og kjør- autoritære. Dette er folk som betrakter demokratiet som uaktuelt eller som et middel for å oppnå autoritær makt. 

les også

Trump, Grønland – og bakom spøker Kina

Så har vi de som er demokratiets medgangssupportere. De er tilhengere av demokrati så lenge det gagner deres interesser, eller så lenge de er rimelig fornøyd med tingenes tilstand. Men hvis det butter er man villig til å bytte ut demokratiet mot en autoritær løsning som tjener saka. Vi snakker altså om folk som ikke egentlig bryr seg så mye om hvordan makta ser ut, så lenge makta leverer de varene man vil ha. Her har vi antagelig også Trump.

Det er lite ved Trump som gir inntrykk av at han er demokrat i en meningsfull betydning av ordet. At han utviser betydelige samarbeidsproblemer og roter seg inn i konflikt med andre Nato-land er derfor ikke vanskelig å forstå. Vi har på tale en president som ikke har tilstrekkelig forståelse eller interesse av det faktum at Vesten/Nato er et liberaldemokratisk felles prosjekt med dyp forankring i umistelige verdier. Det er derfor Trump kommer godt overens med autokrater (og krangler med liberale statsledere). De autoritære skjønner tankegangen hans. Og der er derfor Trump betrakter Nato som en forretning og ikke et verdifellesskap. 

Det er ulike teorier om hvorfor Trump gikk til frontalangrep mot en lojal alliert. Ifølge Washington Post var det nok en avledningsmanøver, denne gang for å få blikket bort fra dårlige nyheter om den amerikanske økonomien. Andre hevder at Trump nok en gang viste frem sin narsissistiske side og manglende impulskontroll. Det virker mer enn plausibelt at begge deler er riktig. Men mest av alt driver Trump med business. 

les også

Trump beordrer amerikanske selskaper til å trekke seg ut av Kina

Trump er en forretningsmann av groveste kaliber uten tro noe på at noen kan holde en avtale uten at det gir umiddelbar gevinst.  «Trump er så besatt av å vinne at Amerika kan tape», meldte statsviteren Ian Bremmer i Washington Post for en tid tilbake. Det hele dreier seg ifølge avisen om et nullsumspill. Han forstår heller ikke at en avtale er noe som begge parter skal være tjent med. I universet hans deles folk inn i vinnere og tapere. Han gjør ikke forskjell på nasjoner og lederskap, individ eller institusjon. Verden der ute er i personform og personer omtales nesten utelukkende i form av enten skamros eller grove fornærmelser. Prosesser og protokoller, for ikke å si kompromiss, er ikke i registeret. Han er etter hvert nesten utelukkende omgitt av ja-mennesker, slik det sømmer seg en hensynsløs og egenrådig finansfyrste. Vi kjenner etter hvert alle til Trumps infantile og tynnhudede håndtering av kritikk og uenighet. 

«Hans forhandlingsevne begrenser seg til skrik og trusler», fortalte Trumps tidligere sjefsarkitekt og venn fra tenårene, Alan Lapidus til Foreign Policy. Intimidering, løgn og gråsoner har ført til nær konkurs en rekke ganger, og det er ikke hans egen innsats som har reddet ham. Det er Trump selv som har spredd myten om seg selv som et finansorakel og en forhandler av ypperste klasse. 

Da er det ikke så innfløkt å forstå at den amerikanske presidenten kan by på problemer for det transatlantiske samarbeidet. Så lenge alle har tillit til at alle de andre holder artikkel 5, så har avtalen en stor og permanent verdi for alle. Men hvis man får inntrykk av at tilliten er gjenstand for konstant forhandling og frykt for å miste den øverste lederens gunst og lojalitet, faller hele tillitssystemet sammen. Særlig er det nesten totale fraværet av langsiktighet hos Trump noe som burde bekymre oss. For Trumps internasjonale diplomati er nesten utelukkende basert på nærmeste transaksjon og «art of the deal»: Enten er du med meg eller så er du mot meg. 

les også

Senterpartiets retoriske populisme

Det er mye å si om amerikanske presidenter. De har ikke vært genier alle sammen. Noen av dem, helt inn i vår tid, har stygge riper i lakken. Men bak alle feil og mangler har vi alltid kunnet spore en demokratisk grunninnstilling og en forståelse av at det transatlantiske samarbeidet er tuftet på gjensidig solidaritet. 

Det amerikanere spør seg er hvor lenge de klarer å beskytte landet fra presidenten. Det vi må spørre oss om er hvor lenge vi kan betrakte Trump som en begrenset katastrofe. «Det er ikke bare at han aldri vil bli bedre. Det er sikkert at han vil bli verre», skriver den amerikanske psykiateren Elizabeth Mika. For det har aldri vært noen tilfeller av en ondartet narsissist med makt som blir bedre eller forblir stabil: «De forverres alltid, og ofte raskt, når de blir beruset av (det de ser på) som ubegrenset makt og tilbedelse.» Her er vi mellom barken og veden.

For hvis Trump presses må en «ydmyket narsissist få utløp for sitt narsissistiske raseri på en eller annen måte». Det ser vi nesten daglige eksempler på. Det fikk Mette Frederiksen merke. Det får det transatlantiske samarbeidet merke. 

les også

Tidligere Trump-supporter utfordrer Trump

For en historiker er det (litt for) spennende tider. Verden er i ferd med å snus på hodet. Hvem hadde for få år siden trodd at USAs president ville bli den som løsnet limet i den vestlige fellesskapet? Lederen av den frie verden er en mann som helt tydelig er ukomfortabel i selskap med demokratiske ledere. Demokratiske ledere føler synlig ubehag ved å pleie omgang med ham. Det er kanskje for mye å forvente at Trump skal utvise særlig omtanke og forpliktelse for et verdifellesskap som knapt eksisterer på radaren hans. Den trumpske utenrikspolitikken og det europeiske ytre høyres (og litt ytre venstres) tilbøyelighet til putinisme: Se der har du en farlig cocktail!

Det blir interessant å se hvordan resten av Nato vil forholde seg til Trump fremover. Jens Stoltenberg vil få bruk for all den kløkt og manøvreringsevne han har. Vi trenger USA, men det er utfordrende med en amerikansk president som har lite, om noe, til felles med oss. 

Trumps knallharde krav om det såkalte toprosents-målet kan få en ironisk snert av de sjeldne. Kan det være at usikkerheten rundt USAs lojalitet fører til at vi omsider innfrir det?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder