Sandra Lyng: – De fikk meg til å føle meg som en dårlig mor

«Du ødelegger for barnet ditt», «Hun er too posh to push», «Jeg mistet mye respekt for deg nå», «Du velger bare en enkel utvei». Da jeg skulle føde, fikk jeg innvilget keisersnitt fordi jeg led av noe fødselslegen kaller alvorlig fødselsangst. Det var første gangen mammapolitiet på nettet fikk meg til å føle meg som en dårlig mor.

SANDRA LYNG, artist og mamma

Du har antakelig hørt om dem, enten du har egne barn eller ikke. De som føler de har rett til å kommentere, dømme og rette på andre mødre.

Mammapolitiet vet hva som er den eneste riktige måten å mate barnet ditt, legge barnet ditt, kle barnet ditt, eksponere barnet ditt. Hvordan det skal bæres, hvor mange timer du bør være vekk fra barnet, hvem som bør passe barnet .. lista kan fortsette i evigheter.

«Det er ikke meningen å være mammapoliti her altså, men det du gjør er helt galt», kommenterer de gjerne.

Mammapolitet mener det kanskje av og til godt, men det gjør så vondt. Det gjør meg irritert, det gjør at jeg spør meg selv om jeg er en god mor, det gjør at jeg føler meg dårlig.

Noen vil kanskje si at såpass bør jeg tåle siden jeg viser frem bilder av sønnen min, men må jeg det? Selv om jeg viser frem noe av livet vi har som familie, trenger jeg å få negative kommentarer? Hva skjer med rett og slett enkel nestekjærlighet?

Jeg har fått kjenne på såkalt «mom-shaming» helt siden jeg ble gravid.

Da jeg fikk synlig mage, ble jeg ofte spurt om jeg skulle få tvillinger. Jeg ble så opphengt i det folk sa at jeg nærmest klorte meg til en ultralyd i uke 6 bare for å se om det kunne stemme. Jeg hørte på mammapolitiet.

Fødselen min har jeg ikke delt noe om, ei heller om jeg har blitt spurt om det i intervjuer og på Instagram. Jeg har rett og slett unngått det. Grunnen er at jeg ikke turte å dele det faktum at jeg fikk innvilget planlagt keisersnitt.

Jeg følte meg egentlig klar for å føde vaginalt. Jeg hadde gått på gravidyoga, vært på fødselsforberedende kurs, snakket om skumle fødsler på podkast, uten å bli skremt.

Jeg hadde trent under hele svangerskapet og til og med vært med på 71 grader Nord, hvor jeg hadde konfrontert høydeskrekk og klaustrofobi.

Jeg skulle klare en fødsel! Jeg gledet meg faktisk litt også.

Helt til en dag, få uker før fødselen. Tårene kom, og stoppet ikke på dagevis. Angsten kom som en ubuden gjest, som aldri ville dra igjen. Noen dager senere fikk jeg en blødning. Jeg ringte Ullevål Sykehus, som sa at jeg måtte komme til sykehuset. Der sa de at alt så bra ut med barnet, men de ville ta en ultralyd for å være sikre.

Men det gikk ikke. Kroppen min nektet, angsten tok kontrollen, det ble helt umulig å gjennomføre. Jeg fikk høre av fødselslegen at jeg hadde noe de kaller alvorlig fødselsangst.

Så jeg fikk innvilget keisersnitt. Det var første gangen jeg følte meg som en dårlig mor. Jeg hadde laget en episode om fødselsangst til podkasten min, og da jeg gjorde research så jeg alle de stygge kommentarene de som hadde vært åpne om dette hadde fått.

«Du ødelegger for barnet ditt», «Hun er too posh to push», «Jeg mistet mye respekt for deg nå», «Du velger bare en enkel utvei».

Saken er, og jeg skammer meg litt for å innrømme det, men jeg var redd for mammapolitiet. I denne sårbare situasjonen hadde jeg ikke vært sterk nok til å takle sånne kommentarer. Så jeg holdt kjeft om det. Mammapolitiet vant.

Da jeg begynte å trene tre-fire måneder etter fødselen fikk jeg kommentarer: «Hvorfor bryr du deg så mye om utseendet? Kan du ikke bare bry deg om babyen?» Saken var at jeg hadde BARE brydd meg om babyen i over 100 dager, i nesten tusen amminger, i utallige våkenetter og jeg hadde vondt i ryggen av all byssingen et kolikkbarn krever.

Jeg trengte å trene, trengte å ta knipeøvelser. Trengte å styrke bekkenet etter bekkenløsning og en tung mage. Trengte en time for meg selv, sånn at jeg kunne bli minnet på at det fantes en verden utenfor sofaen.

Så jeg kunne bli sterk nok til å bære på en baby som bare ble tyngre og tyngre. Så jeg kunne bli mentalt sterkere. På dette tidspunktet begynte jeg å bli litt irritert på mammapolitiet.

Da jeg la ut et bilde av at jeg matet sønnen min med flaske, fikk jeg kommentarene «Ammer du ikke?!».

OM jeg ammet? Jo, det skal jeg si deg. Jeg presset meg til å amme på grunn av det enorme ammepresset. På grunn av alle kommentarene jeg fikk fra kjente og kjære også - om at det var det beste for barnet. Jeg fortsatte å amme selv om gutten min hadde stramt tungebånd som gjorde at han brukte kjeven for å spise, du kan tenke deg at det gjør veldig vondt. Jeg fortsatte gjennom brystbetennelse, tilstoppende melkeganger, ekstrem overproduksjon og enorme smerter.

Alt dette gjorde jeg for jeg har hørt så mange ganger at «dette er det beste for barnet ditt!» Men det var ikke det beste for oss. Jeg fikk det mye bedre da vi begynte med flaske, etter sterk anbefaling – nærmest befaling fra en helsesøster. Baby Sander ble roligere og sov lettere.

For noen uker siden var jeg i bursdagen til min beste venn. Jeg ammer ikke lenger, så det går fint å være borte fra ham i noen timer. Vi feiret, koste oss og danset på badet sammen på en story på Instagram. Kommentarene tikket inn: «Hvor er babyen når du driver og fester?».

Jeg svarte jo greit at «Han er med pappaen sin» og fikk meg selv til å lure på: Hadde de spurt en mann, en pappa, om det samme?

På dette tidspunktet ble jeg lei av mammapolitiet. Lei av at jeg reagerte, lei av at jeg lot meg styre. Lei at folk føler de kan fortelle meg hvordan jeg skal leve MITT liv med MITT barn.

Vi mammaer har nok dårlig samvittighet som det er. Vi føler ofte at vi ikke strekker til. Og vi føler oss ofte annerledes enn andre mødre. Vi ser på sosiale medier at andre mødre ser sånn og sånn ut etter en fødsel. Ser at de går i fine kjoler, kjoler vi selv ikke ville kommet inn i. Vi ser de ha på sminke, og lurer på hvordan de fikk tid til det. Vi ser dem dele store smil og snakke om mirakelet sitt.

Da føler jeg meg alene når jeg selv gråter fordi en fødselsdepresjon har slått meg hardt i hodet og det lille mirakelet mitt bare gråter.

Jeg skulle ønske at jeg stolte litt mer på meg selv og hva som var riktig for meg og MITT barn, i stedet for å føye meg etter hva andre gjorde og sa jeg måtte og burde.

At jeg turte å høre litt mer på min egen fornuft og magefølelse. I stedet for å la meg påvirke av mammapolitiet.