Støres spill med oljefondet

Våre politikere har klart det nesten ingen andre politikere i verden har klart: De har samlet opp en enorm formue for oss alle. Nå kan den store enigheten sprekke.

Ap-leder Jonas Gahr Støre sa på klimakonferansen Zero denne uken at “vi må venne oss til å si at Oljefondet er et politisk redskap”. Statsminister Erna Solberg slo hardt tilbake, og karakteriserte Støres uttalelser som “farlige”.

Begge kan ha rett – avhengig av hvordan vi tolker Støre. Oljefondet er både hevet over politikken – og en del av norsk politikk. Handlingsregelen er politisk bestemt. Den setter grenser for hvor mye vi kan hente ut av fondet hvert år. Det etiske regelverket, som regulerer hvilke områder vi ikke skal sette pengene våre i, er politisk bestemt. Men håndhevingen av dette regelverket er satt bort til et uavhengig råd. Og avgjørelsene om hvor fondet skal investere, er overlatt til fondets forvaltere.

Handelskrig og økt spenning

Slik må det være. Som verdens største fond blir det fulgt tett – over alt. I autoritære regimer og demokratier, i store nasjonale konserner og i globale teknologiske kjemper. Nylig nådde fondet 10.000 milliarder kroner. En svimlende sum. Vi nordmenn eier sammen nær halvannen prosent av verdens børsnoterte aksjer. Styrken ligger nettopp i at politikerne med tyngde og troverdighet kan si at de er på armlengdes avstand til fondet, og at det ikke er en del av norsk utenrikspolitikk. At det er rene økonomiske analyser som ligger til grunn.

Det betyr at dersom fondet har gått inn i selskaper eller land som oppfattes som kontroversielle i deler av verden, så har våre politikere kunnet si at dette er noe de ikke har noe med. Særlig i tider som dette, med en fremvoksende handelskrig og økt spenning mellom stormaktene, er det av avgjørende betydning.

Derfor er det oppsiktsvekkende at Støre ordlegger seg slik han gjør. Miljøorganisasjonene kan godt snakke på denne måten. Det ligger nærmest i deres rolle å utfordre myndighetene, og de har lenge ivret for at fondet skal bli en del av klimapolitikken. Men at Støre, en sannsynlig fremtidig statsminister, sier det samme, er noe helt annet. Han, av alle, burde vite at han med dette åpner døren for politisk press på fondet, og dermed på Norge, i fremtiden.

Bred enighet – til nå

For hvordan skal Støre svare, dersom han som statsminister for eksempel opplever politisk press fra en amerikansk president som ønsker at Norge skal trekke fondet ut av alle kinesiske bedrifter? Og denne amerikanske presidenten kan argumentere med at Støre ser fondet som et «politisk verktøy»?

Frem til nå har det vært bred enighet om å frikoble oljefondet fra politisk styring. Dette er i seg selv et politisk valg. Oljefondet er et politisk redskap i den forstand at det er en konstruksjon som sikrer fremtidige politikere handlefrihet – og fremtidige borgere trygghet. På denne måten gir vår generasjon fra seg samfunnet til fremtidige generasjoner i litt bedre stand enn vi selv overtok det. I solid, norsk bondetradisjon.

Virkemidler, ikke mål

Men det var neppe dette Støre mente med «politisk redskap». Det er vanskelig å tolke ham annerledes enn at han ønsker å bruke fondet mer aktivt i klimapolitikken. Hadde det bare vært snakk om lønnsomme investeringer på linje med andre investeringer, hadde det ikke vært behov for politiske føringer. Når Ap-lederen bruker de ordene han gjør, er det derfor rimelig å anta at det skal ligge andre vurderinger enn de rent faglige og økonomiske til grunn.

Debatten om bruk av oljefondet handler ikke om hvem som er mest opptatt av klima. Dette er en debatt om virkemidler, ikke om mål. Politikerne må drive klimapolitikken på samme måte som de driver annen politikk. Blant annet gjennom lovgivning, reguleringer, og bevilgninger over statsbudsjettet.

De kan velge å bruke langt mer penger på det grønne skiftet, de kan velge å vri mye av bistanden over til klimatiltak i den tredje verden, de kan bygge infrastruktur og satse på fornybar energi og klimaforskning. Dette er en fornuftig og fremtidsrettet politikk.

Kloke politikere

Men i det de åpner for å bruke oljefondet for å oppnå andre politiske mål enn å sikre fondet for fremtiden, er vi i trøbbel. Hvis den døren først åpnes, er den vanskelig å lukke igjen. Vi så allerede i høstens valgkamp hvordan Oslos byrådsleder Raymond Johansen (Ap) gikk inn for å trekke fondet ut fra selskaper som driver privat omsorg. Det var en svært uklok uttalelse, som Ap-leder Støre senere har tatt avstand fra.

Oljefondet ble etablert av kloke og forutseende politikere og byråkrater som forsto at oljen kunne sikre norsk økonomi mye lenger enn selve oljealderen – men også at formuen kunne svis av i løpet av noen generasjoner. Både oppbyggingen og forvaltningen av fondet har vært imponerende så langt. Brukt med fornuft kan vi forlenge oljealderen inn i evigheten. Da må vi både la være å tære på selve fondet, og samtidig sørge for at politikerne fortsetter å holde fondet på armlengdes avstand.

Både Høyre og Ap har et ansvar for ikke å gjøre fondet til partipolitikk. De har sammen forsvart det gjennom alle disse årene. Ingen er tjent med at de braker sammen nå.