BARNESOLDAT: – I min oppvekst betalte jeg prisen for å være en barnesoldat i Guds hær. En pris jeg ikke unner noen andre barn å måtte betale. Derfor fortalte jeg historien min i «Jesussoldaten», som kom ut på Cappelen Damm i fjor, skriver Anders Torp. Her som liten gutt.

BARNESOLDAT: – I min oppvekst betalte jeg prisen for å være en barnesoldat i Guds hær. En pris jeg ikke unner noen andre barn å måtte betale. Derfor fortalte jeg historien min i «Jesussoldaten», som kom ut på Cappelen Damm i fjor, skriver Anders Torp. Her som liten gutt. Foto: PRIVAT

Debatt

Barnesoldater og demonkamp i Guds hær

Hvorfor mottar trossamfunn som bryter barns fundamentale rettigheter offentlige tilskudd?

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

ANDERS TORP, skribent og medforfatter av boken «Jesussoldaten»

De fleste barn vet hva de skal bli når de blir store, men jeg visste allerede som liten at jeg var stor. Jeg var ikke en normal fireåring. Jeg var en soldat i Guds hær. Jeg var en Jesussoldat. Jeg var en barnesoldat i den åndelige krigen.

Nå har Regjeringen nylig kommet med et nytt høringsforslag til en ny lov for trossamfunn. I den anledning ønsker jeg å dele noen få av mange minner fra min barndom i et radikalt og ekstremt religiøst miljø. En av de første barnesangene jeg lærte i Seierskirken, går som følger: «Jeg tar på meg Guds fulle rustning, så jeg kan seire på den onde dag, for min kamp er ikke mot mennesker, men mot djevelens åndehær.» Et av mine første barndomsminner vitnet om denne krigen vi sang om i barnesanger: Krigen mellom oss i menigheten og dem i verden. Gud mot satan. Engler mot demoner.

ANDERS TORP, skribent. Foto: PRIVAT

Foran et folkehav av blitzere sang jeg og de andre barna i Seierskirken barnesanger på scenen i en demonstrasjon mot partnerskapsloven og abortloven. Året var 1992. Jeg var 4 år gammel og husker fortsatt lyden av egg som traff plakatene. Slagordene til blitzerne runger fortsatt i hodet: «Henda vekk, hendene vekk, hendene vekk fra abortlova – aldri mere strikkepinner».

Fløytene overdøvet noen ganger talene, men når vi barna gikk på scenen, vendte alle bortsett fra Seierskirkens medlemmer ryggen til oss i stille protest. Blant demonstrantene ser jeg noe skummelt. Det ser ut som en demon. Eller var det en maske? Jeg stirret intenst. Lurte på om Gud kanskje viste meg en demon der i folkemengden slik at jeg kunne befale den vekk i Jesu navn. Jeg husker ikke om jeg ba der og da. Men jeg husker at jeg kjente igjen denne «demonen» i folkemengden da jeg så en video av demonstrasjonen for noen få år siden.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Like gammel er jeg vitne til min første demonutdrivelse i Oslo Vineyard. En dame skriker så det gjør vondt i ørene mens en afrikansk predikant befaler demonene ut av henne. Skrikene ble mer intense. Jeg kjente det ile nedover ryggen og stilte meg nærmere beinet til mamma og lurte på om demonene kanskje kunne komme inn i meg. Jeg visste demonene var ubarmhjertige og ønsket å ødelegge alle mennesker.

Siden vi var Guds soldater var vi en enda større trussel mot demonene enn vanlige folk, ettersom Jesus bodde i oss og demonene hatet Jesus. Rundt samme alder fikk jeg vite om kinesiske gruvearbeidere som hadde gravd seg ned til hørselsrekkevidde av helvete. Jeg fikk vite at de hadde gravd seg så langt ned at de kunne høre skrikene fra både demoner og fortapte sjeler. Jeg ville også høre hvordan skrikene hørtes ut, så jeg dro med en jevnaldrende lekekamerat og fant frem sandkassespadene. Ved det ene hushjørnet begynner vi å grave til jeg ikke klarer å vente lenger. 10–15 centimeter ned legger jeg øret inntil for å lytte etter skrikene, men hører ingenting. I stedet blir jeg redd for at jeg kanskje hadde gjort demonene sinte og ble redd for at en demon plutselig skulle komme opp av gropen – selv om den ikke var så dyp enda. Frykten kom raskt, før jeg fant redningen; som den gode jesussoldaten jeg var skulle jeg befale demonen vekk i Jesu navn, så ville den flykte tilbake til helvete.

Barn tror hva de blir fortalt. Fra jeg var fire år gammel, var jeg en beredt Jesus-soldat som var klar til strid mot demoner. Men jeg var, og er, dessverre ikke alene. Rettighetsbrudd mot uskyldige barn i religiøse miljøer skjer i stor skala. Barnekonvensjonen stadfester barns rett til privatliv, religionsfrihet, samvittighetsfrihet og tankefrihet. Likevel blir barns rett til privatliv brutt i trossamfunn som indoktrinerer barn til å tro på en Gud som overvåker dem konstant. Mange barn lærer om en Gud som har planlagt hvert sekund av deres liv fra før de ble født og til enhver tid vet hva de gjør, tenker og føler. Jeg levde slik og opplever det i ettertid som et overgrep og som at jeg levde i et religiøst fengsel. Ettersom Gud så alt, og jeg visste at demoner ville kunne ta meg og at jeg ikke ville komme til himmelen om jeg syndet. Har barn religionsfrihet om de blir truet til å tro? Barn i Norge blir indoktrinerte til å tro på himmelen og helvete. Om barn forstår at de ikke får bli med resten av familien til himmelen om barnet ikke også er en kristen, så er valget enkelt. Men er det religionsfrihet når en religiøs sosial kontroll er inne i bildet? Hvor sterkt står samvittighetsfriheten til barn i Norge som blir fortalt at de er syndige og skitne og ikke engang fortjener en plass i himmelriket?

Som barn forsto jeg at Guds sønn måtte bli torturert og korsfestet for å betale prisen for min synd, og at jeg skyldte Jesus veldig mye tilbake. I ettertid ser jeg tilbake på det som en guilt tripp. Som barn våget jeg som oftest ikke å tillate tanker om tvil til Bibelens ufeilbarlighet og Guds allmektighet. Jeg visste at Gud så alt jeg tenkte på og jeg regnet det som en synd å tvile. Dermed ble jeg låst i en situasjon der jeg ikke kunne bruke min egen kritiske sans fritt. Barn flest er forsvarsløse mot sosial kontroll. Av den grunn må barn beskyttes. Jeg har møtt mange som har bekreftet omfanget av overgrep i religiøs drakt i Norge. Selv personer fra prestefamilier i Den norske kirke har opplevd demonutdrivelser. Jeg har møtt barn fra trossamfunn som blir fortalt at de må slutte å bruke livsviktige medisiner for å vise Gud at de tror nok på at Gud vil helbrede. I det nye lovforslaget for trossamfunn blir det stadfestet at trossamfunn som anses som skadelige for barn ikke skal motta offentlige tilskudd. Problemet jeg ser, er eksempelvis Jehovas vitner som systematisk utstøter sine døpte medlemmer – inklusivt barn – som synder uten å angre. De driver også med oppfordring til å angi andre medlemmer som synder. Begge eksempler er i strid med religionsfriheten, tankefriheten, samvittighetsfrihet og rett til privatliv. Likevel har Jehovas vitner mottatt titalls millioner i offentlige tilskudd i en årrekke og gjør det fortsatt.

Jehovas vitner og andre trossamfunn bryter barns rettigheter åpenlyst uten konsekvenser eller inngripen. Våre politikere må gi oss et svar. Hvorfor mottar trossamfunn som bryter barns fundamentale rettigheter offentlige tilskudd? Dernest må debatten om barn som ikke har det bra i religiøse miljøer fortsette: Hvor skal grensene gå for hva vi skal akseptere og for hva som må forbedres? Regjeringens høringsforslag skal stoppe offentlige tilskudd til trossamfunn som anses som skadelige for barn, men hva med alle barna i skadelige trossamfunn som ikke mottar offentlige tilskudd? Skal vi bare se på rettighetsbrudd mot barn i trossamfunn eller skal vi også debattere konstruktive tiltak som kan igangsettes?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder