I TIDEN: – Identitetspolitikk på ytre høyreside er lett å forstå. Det er etno-nasjonalisme, hvit makt, og rasisme. Den progressive venstresidens identitetspolitikk er vanskeligere å få grep om, skriver Alex Iversen. Foto: NICHOLAS KAMM / AFP

Debatt

Identitetspolitikkens trollspeil

Det vi trenger nå er en kraftfull tverrpolitisk samling i det liberale sentrum. For ytringsfrihet. For rasjonalitet. For universelle verdier. For at mennesker skal få lov til å utvikle seg og bli noe annet enn sitt opphav.

ALEX IVERSEN, medieviter

Begrepet identitetspolitikk er på rekordtid blitt allestedsnærværende i samfunnsdebatten, og noe det er blitt mulig å projisere nesten hva det skal være av både håp og elendighet inn i. For progressive aktivister på venstresiden er identitetspolitikken veien til et sosialt rettferdig Utopia, for de tøffeste kritikerne på høyresiden er det en motorvei til neste Gulag. Fanget i kryssilden står resten av oss og lurer forvirret på hvorfor så mange presumptivt oppegående mennesker ser ut til å ha mistet den liberale retningssansen.

Det er fristende å vende ryggen til denne ideologiske hurlumheien. Jeg er redd det er en luksus som liberale mennesker, på begge sider av den tradisjonelle politiske aksen, ikke kan tillate seg. Denne verdikampen har det liberale sentrum ikke råd til å tape. Dette er et forsøk på å forklare hvorfor. 

Alex Iversen.

Identitetspolitikk på ytre høyreside er lett å forstå. Det er etno-nasjonalisme, hvit makt, og rasisme. Det er Trump som ber fire amerikanske kongresskvinner «of color» om å reise tilbake til de «korrupte drittlandene» de kom fra. Det er Trump-tilhengere som roper «Send her back!» om Ilhan Omar når presidenten taler. Trumps støttespillere benekter hardnakket at han er rasist. Det kan godt være. Hvem vet hva som rører seg i hjertet hans. Det som derimot er hevet over enhver tvil er at Trump appellerer kynisk identitetspolitisk til sine tilhengeres mørkeste instinkter, på en måte som vanskelig kan kalles annet enn rasistisk og splittende. Den amerikanske presidenten er den fremste representanten for en høyre-nasjonalistisk bevegelse som også gjør seg gjeldende andre steder i verden, og la det ikke være noen tvil: Denne bevegelsen representerer en bekymringsfull og farlig utvikling i retning det illiberale som må bekjempes.  

Den progressive venstresidens identitetspolitikk er vanskeligere å få grep om, og det er her forvirringen og konflikten om begrepets innhold og betydning oppstår. Identitetspolitiske aktivister på venstresiden viser ofte tilbake til de tre store rettighetsbevegelsene fra sist århundre, borgerrettighetsbevegelsen, kvinnebevegelsen og homobevegelsen, og de utroper seg selv som disse bevegelsenes sanne arvtagere. De opprinnelige rettighetsbevegelsene var alle forankret i et berettiget krav om at vestlige demokratier måtte leve opp til sine liberale idealer. Altså at de måtte gi sorte, kvinner og homser samme anerkjennelse og rettigheter som hvite heteroseksuelle menn. Det er aldri dette liberale kritikere av dagens progressive identitetspolitikk motsetter seg eller kritiserer. 

les også

Trumps Twitter-virksomhet må ikke ignoreres

Det dagens identitetspolitiske aktivister underkjenner, ikke ser, eller ikke vil se, er at de representerer et brudd, ikke en fortsettelse, av 1960- og 1970-tallets liberale rettighetsbevegelser. Dette bruddet finner sted på 1980-tallet på amerikanske universiteter. I løpet av dette tiåret søkte mange av aktivistene fra rettighetskampene på 1960- og 70-tallet seg til universitetene. Her ble de eksponert for og sterkt påvirket av blant annet fransk poststrukturalisme, post-kolonialisme og interseksjonalitet. Disse akademiske aktivistene påberopte seg de liberale rettighetsbevegelsenes gode navn og rykte, men fylte dem med sine egne teorier om samfunnets maktstrukturer, og hvordan disse skulle dekonstrueres.

Det som kom ut på andre siden var en radikal bevegelse som, satt litt på spissen, betrakter vestlige liberale demokratier som et heteronormativt, sexistisk patriarkat, dominert av rasistiske strukturer, og styrt av et privilegert og imperialistisk hvitt overherredømme som på kolonialistisk vis approprierer andre kulturer. 

les også

Kronikk: «Vi er alle først og fremst individer og ikke grupper.»

Pluss content

I tråd med dette verdensbildet vendes helt grunnleggende liberale prinsipper på hodet: Er du ikke som meg, kan du heller ikke forstå, eller identifisere deg med meg. Og din verdi avgjøres ikke lenger av hvordan du er som menneske, men etter hvor du plasser deg i et offerhierarki forankret i biologiske, og derfor uforanderlige, kriterier: kjønn, hudfarge, legning, alder. Det er ikke lenger «the content of your character», men «the color of your skin» som virkelig betyr noe. Altså det stikk motsatte av Martin Luther Kings drøm.

Dette dypt ideologiske synet på virkeligheten har også ført til en voldsom utvidelse av den politiske kampsonen. Det er i dag nesten ikke den ting eller menneskelige aktivitet som ikke kan leses inn i en rasistisk, kolonialistisk, eller sexistisk fortelling. Dette er forklaringen på det krenkelseshysteriet som følger identitetspolitikken som en ukontrollert gressbrann. Det er imidlertid en misforståelse å tro at «de krenkede» er overfølsomme og nervesvake snøfnugg. Sannheten er den motsatte. Når aktivistene skriker «Krenk!» er det i virkeligheten et krigsrop. På den ene siden er det en markering av ideologisk renhet og tilslutning til stammen, på den andre siden handler det om å utøve makt, og om å disiplinere ideologiske avvikere.

Dette er forklaringen på hvorfor så mange av historiene om identitetspolitisk rabalder på amerikanske universiteter nesten aldri handler om studenter som jager faktiske rasister og fascister fra talerstoler og stillinger, men om illsinte aktivister som i fravær av ekte rasister og fascister, nøyer seg med å trakassere klassisk liberale og/eller progressive professorer som har begått den dødssynd å kritisere aktivistenes antiliberale ideer. Målet er aldri kritisk samtale, men å tvinge kritikere til taushet og underkastelse. 

les også

Leter vi etter rasisme?

Denne manglende evnen til å skille klassisk liberale stemmer fra reelle fremmedfiendtlige rasister er et definerende kjennetegn ved det identitetspolitiske tankesettet, og forklaringen på hvorfor ytringsfriheten er den menneskeretten den identitetspolitiske venstresiden er minst opptatt av.

Nøyaktig de samme tendensene gjør seg også gjeldende i norsk offentlighet. Et spesielt stygt eksempel er kampanjen som ble ført mot Stovnerrevyen våren 2019. Her ble virkemidler hentet rett ut av den amerikanske kulturkrigen brukt til å stemple minoritetselever på Stovner som rasister. En absurd anklage som med rette ble møtt med kraftig motstand, blant annet av Oslos varaordfører Kamzy Gunaratnam. Men sannheten om denne saken er mørkere. Det er umulig å ikke lese kampanjen mot Stovnerrevyen som et forsøk på å kneble organisasjonen Født fri «by proxy». Født fri, som ledes av Shabana Rehman, hjalp elevene på Stovner med å sette opp revyen, og eksisterer for å kjempe mot sosial kontroll i innvandrermiljøer. Problemet de identitetspolitiske aktivistene har med Født fri oppstår trolig fordi de forveksler kamp mot ukultur i enkelte innvandrermiljøer med et angrep på alle innvandrere, og det flerkulturelle Norge generelt. Konsekvensen av denne vrangforestillingen er at det blir umulig for dem å se forskjell på reaksjonære innvandringsmotstandere, og liberalere som prøver å stå opp for alle menneskers rettigheter som individer, uavhengig av hvor de måtte komme fra, hva de tror på, hvem de liker å ligge med, eller hvilken farge de har på huden.

Shabana Rehmans prosjekt, helt siden hun entret offentligheten på slutten av 1990-tallet, har vært et kompromissløst forsvar for individets frihet. Noe hun i perioder har betalt en høy personlig pris for. VG-journalist Shazia Majid skriver om Rehmans kamp i et svært interessant kapittel i boken «Ut av skyggene. Den lange veien mot likestilling for innvandrerkvinner.» Majid beskriver hvordan hun har gått fra å være svært kritisk til Rehman, til å bli en alliert. I boken konkluderer hun: «Tåler vi at en Shabana blir truet og hetset og sjikanert, vil kvinnehaterne komme etter oss andre neste gang.»

Det Majid skriver om Rehman gjelder også generelt. Identitetspolitiske aktivister bør derfor tenke grundig gjennom hvilke krefter det egentlig er de stiller seg bak når de velger å gjøre Født fri og andre liberale krefter til fiender i den antirasistiske kampen. Og ikke minst: hvem som har mest å tape på det.

les også

Kamzys begrensede forståelse av rasisme

Under normale politiske omstendigheter hadde det ikke vært like mye å frykte fra den identitære venstresiden. Dette er en politisk bevegelse som er så intellektuelt svakt fundert, og som lider av så mye kognitiv dissonans, at den med lovmessighet kommer til å ende i splittelse og politisk impotens. Vi har allerede sett dette skje med The Women’s March, som i 2017 klarte å samle rekordmange mennesker i gatene for å protestere mot Donald Trump, men som året etter kollapset som et korthus etter interne konflikter om hvor kvinner med ulik etnisk bakgrunn i ledelsen skulle plasseres i det interseksjonelle offerhierarkiet.  

Problemet er bare at vi ikke lever i normale politiske tider. Illiberale krefter vinner terreng forstyrrende mange steder i verden, samtidig som identitetspolitiske aktivister gnager manisk løs på fundamentale verdier som er helt avgjørende for å bekjempe den totalitære trusselen som både høyreradikalismen og islamismen utgjør mot det åpne samfunn.

Istedenfor å bygge brede allianser mot faktiske høyreekstreme trekker de identitetspolitiske aktivistene definisjonen av rasisme så vidt at det rammer nær sagt alt og alle som er politisk uenige med dem selv. Dette er en kontraproduktiv politisk strategi som kommer til å drive samfunnsdebatten i en retning som vil polarisere oss ytterligere, gjøre livet i det flerkulturelle samfunnet mer konfliktfylt, integreringen av nye landsmenn vanskeligere, og åpen politisk debatt umulig. I sum vil dette bidra til å skape et samfunnsklima som vil gjøre høyre-radikale krefters vei til oppslutning og innflytelse enklere enn den trenger å være. 

les også

Borgerrettsveteran mener Trump er rasist

Det jeg har beskrevet i denne teksten er ikke en konflikt mellom den tradisjonelle høyre- og venstresiden i politikken. Dette er en dyp verdikonflikt mellom det liberale og det illiberale. Begge deler finnes på begge sider av den politiske aksen. Det vi trenger nå er en kraftfull tverrpolitisk samling i det liberale sentrum. For ytringsfrihet. For rasjonalitet. For universelle verdier. For at mennesker skal få lov til å utvikle seg og bli noe annet enn sitt opphav.

Kort sagt: Et prinsippfast forsvar for opplysningstiden og den klassiske liberalismens idealer. Noe annet alternativ finnes ikke.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder