Helvete er låst fra innsiden

I Dantes forestillingsverden er helvete låst fra utsiden, men hva hvis det motsatte er tilfelle? 

KIM LARSEN, katolikk og førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen

Det har alltid fascinert meg at et av hovedverkene i den vestlige litteraturtradisjonen handler om himmel, helvete og skjærsild. Dantes «La Divina Commedia» (Den guddommelige komedie) er skrevet av en mann som har blitt forvist fra Firenze på grunn av en konflikt med politiske fiender i hjembyen. Dette var en tragisk hendelse i hans liv, og i disse ensomme og smertefulle årene i eksil skriver han et av verdens mest berømte verk. 

«La Divina Commedia» er en midtlivskrisebok, hvor forfatteren reflekterer rundt de siste ting og den kommende verden. Dante har gått seg vill. Han har mistet retningen og målet med livet, og i påskeuken år 1300 befinner han seg i en mørk og ugjennomtrengelig skog. Han oppdager hvordan hans egen aggresjon, selvopptatthet og stolthet har satt hans lykke på spill. Ved å dyrke den syndige tilbøyeligheten, står han i fare for å avvise Guds kjærlighet. Hans rop i fortvilelse blir hørt av Maria, Guds mor, og hun sender hjelp. Dante skal få se hva som venter på den andre siden av døden, og den romerske poeten Vergil blir hans ledsager gjennom helvete og skjærsilden. Senere overtar Beatrice, Dantes store kjærlighet, reisen opp til selve himmelen. 

Helvete, slik Dante forestiller seg det, er et håpløshetens sted. Det finnes ingen utvikling, ingen tid. De som befinner seg i de nedre gemakker, er dømt for alltid. Syndene og lastene i det jordiske livet blir deres egen straff i helvete, og jo lengre ned man kommer, jo mørkere og mer forferdelig er det. I Dantes forestilling befinner helvete seg nedover i stadig smalere rom. Han ser for seg at helvete er formet som en kjegle snudd opp ned, en indikasjon på at sjelen innsnevres som følge av synd som er utført i livet. Helt nederst, i den uutholdelige stanken, møter Dante selveste Lucifer, og hans ondskap er det totale fraværet av kjærlighet. 

Et av Dantes interessante grep er at Satan ikke er en mektig og kløktig figur, men en trist og patetisk skikkelse. Han er enorm i størrelse, men maktesløs der han sitter fastfrosset i is som når ham helt til livet. Han forsøker å flakse med vingene sine, men de tar ham ingen steder. De gjør bare helvete enda kaldere. Dante får på denne måten frem en grunnleggende kirkelig tanke. Synden og lastene har en tendens til å låse mennesker fast i en tilstand hvor man blir incurvatus in se, krummet inn i seg selv, noe som er en gammel oldkirkelig tanke. 

Men hvordan tenker kirken om helvete i dag? Det er ikke så enkelt å gi et kort svar på, og det finnes utallige bøker om emnet. Likevel kan man si at kirken holder frem at det finnes tekster i bibelen som antyder at noen vil gå evig fortapt, men at det også finnes tekster som nevner at Gud vil redde alle. Kirken har derfor tatt disse tekstene på alvor, og prøvd å navigere i et tekstmateriale som ikke er så entydig som mange tror. Flere teologer har påpekt at når Jesus taler om fortapelsens mulighet, gjør han det ikke for at det må skje, men kanskje mer for at det aldri må skje. 

Forestillingen om et helvete som en mulighet, er likevel kanskje det vanskeligste dogme som finnes i kirken. En vanlig innvending mot denne troslæren er at en uendelig god Gud aldri vil sende noen til helvete. For kirken treffer ikke denne innvendingen særlig godt. Den er nærmest litt villedende. For Gud «sender» ingen til helvete. Det er kanskje i møte med en slik innvending at C.S. Lewis postulerte sitt kjente uttrykk: Døren til helvete er alltid låst fra innsiden. For hvis det overhodet finnes noe menneske i helvete, så befinner det seg der fordi det absolutt insisterer på å være der, hevder Lewis. 

Kirkens lære om helvete handler mer om en mulighet enn en nødvendighet, på grunn av samspillet mellom guddommelig kjærlighet og menneskets frihet. Hvordan Guds kjærlighet oppleves av den enkelte avhenger av den enkeltes frihet. Man tenker seg da at et menneske fritt kan velge å ta imot den guddommelige kjærligheten eller avvise den. For det er bare gjennom å ta imot Guds kjærlighet at mennesket kan bli frelst. 

Flere teologer påpeker likevel at Guds grenseløse kjærlighet er så sterk at den vil trenge gjennom selv de hardeste av oss til slutt. Når vår begrensede kjærlighet til mennesker rundt oss kan mykne opp et menneskes hardhet og få henne til å fritt åpne seg, skulle ikke da Guds kjærlighet kunne trenge gjennom de av oss med panserhud? Derfor har flere teologer tenkt at den motstand et menneske møter Gud med i livet, vil forsvinne når Gud i dødens øyeblikk viser hvem han virkelig er. 

Den katolske liturgien har fanget opp noe av denne tanken gjennom sin bønn for de døde i messen. Her kan mennesker hjelpe hverandre, ja, så å si be hverandre opp og frem, og inn i himmelen. Selv om muligheten for helvete står fast i kirkens tenkning, så har kanskje Gud et eget kort i ermet. For lar det seg virkelig gjøre å stå imot Guds kjærlighet? Flere teologer har pekt på at nettopp korshendelsen bidrar til mer klarhet i dette vanskelige temaet. For i døden gikk Kristus like til gudsforlatthetens ytterste grense for å solidarisere seg med dem som var fjernest fra Gud. Kirken har derfor aldri vært fremmed for en tanke om å ha et rimelig håp om at alle vil bli frelst til slutt. 

Kanskje Dantes noe forvrengte forestilling om helvete har bidratt til en bevisstgjøring om at det ikke er uten betydning hvordan vi lever. Eller kanskje fortellingen bare har skremt vettet av oss. Uansett har kirken forsøkt å holde fast tanken om to mulige utganger på livet, og samtidig oppmuntret menigheten til å leve i håpet om at Gud drar alle mennesker til seg til slutt.