Foto: Tegning: Morten Mørland VG

Vi må skrive om Trump

MENINGER

Seks måneder inn i Donald Trumps stadig mer katastrofale presidentskap, er det forbløffende å oppleve hvor fastlåst debatten om dette presidentskapet tidvis er i sosiale medier.

Publisert: Oppdatert: 06.08.17 12:15

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i tankesmien Civita

Hos noen på deler av høyresiden, men også deler av venstresiden, står forakten for den liberale globaliseringen (les: elitene) like sterkt som etter valget i november i fjor.

Det uttrykkes misnøye med alt negativt skriveri om Trump. Vi må forstå, hevdes det, at Trump er uttrykk for noe større, nemlig en global kulturell og nasjonal oppvåkning, der Trump er et nesten uunngåelig symptom på noe fundamentalt galt i vår verden og vår kultur. Det er synd på trumpvelgerne og det vestlige, rotløse mennesket. Det er det vi bør skrive om, ikke Trump.

Selvsagt skal vi ikke slutte å skrive om Donald Trump. Mye kan sies, og blir sagt, om årsakene til trumpismens og andre radikale høyrepopulisters fremgang, om liberal skyld, og om kulturelle elitisme og sosial ulikhet.

Les også: Hanne Skartveit – Det nye stammesamfunnet

For det er ikke til å komme fra at den sittende presidentens eskalerende vanvidd er som å se et tilnærmet sivilisasjonssammenbrudd fra orkesterplass. Det er egentlig bare en ting vi behøvde å vite om Trump for å forstå at dette måtte gå riktig galt, og det er at Trump slo seg frem i politikken ved å fremme den avsindige påstanden at Barack Obama ikke var amerikaner og dermed burde avsettes som president. Derfra har Trump fortsatt i samme sporet. Alle løgnene, fortegnelsene, truslene og angrepene på politiske motstandere, institusjoner, rettsstat og mot mediene som har kommet nesten daglig, skal ikke gjentas her.

At vi er vitne til noe helt utenom det vanlige kan det ikke være den minste tvil om. Vår del av verden er i en absurd tilstand, og det er farlig. Ikke bare for demokratiets fremtid, men også for den offentlige samtale og den pluralistiske orden.

Særlig bør vi følge godt med på den autoritære utglidningen som finner sted i sosiale medier (SoMe). Ny-autotarianismen er SoMes paradoks: mer «demokrati» skaper mer motsetninger, små og store kulturrevolusjoner. Aldri før har så mange mennesker hatt fri tilgang til et så stort publikum og en så stor offentlighet. Av det følger logisk at det som for få år siden var relativt marginale ideer, som konspirasjonsteorier og forestillinger om Den store kulturkrigen, nå får bein å gå på. Demokratisering og åpning av ordskiftet og en enorm økning av informasjonsmengden har satt døra på vidt gap for falske nyheter, konspirasjoner og ekstreme virkelighetsoppfatninger. Og dette er demagoger godt klar over. Midt i malstrømmen står et stadig mer tiltagende ønske om å begrense den andres rett og mulighet til å kunne ytre seg fritt. Det er heller ikke veldig overraskende. «Gartnerimpulsen» er egentlig ganske menneskelig. Det er fristende å stoppe kjeften på den man ikke liker.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Men SoMe skaper også uforsonlighet skåret over mindre dramatiske uenigheter, som forsterkes gjennom sosial stammekrig. Årsaken er like enkel som sørgelig: Få vil tape ansikt i sosiale medier, det er derfor ofte lite bevegelse å spore i posisjonene.

Det er selvsagt ikke noe nytt at folk tenker og i alle fall mener og jager i flokk. Vi har alltid hatt en tendens til å sortere ut nyheter i samsvar med egne preferanser. Men den digitale utviklingen har gjort flokkmentaliteten massiv. Den negative trenden er godt synlig i Norge også, men vi er heldigvis forskånet for omfanget av den sekteriske og hatske stemningen som preger USA om dagen. Så langt.

Det er en selsom og urovekkende forestilling å lese de amerikanske kommentarfeltene på Facebook og Twitter når trumpister og liberale i ulike avskygninger barker sammen. Det fremstår uvirkelig at dette kan skje innen rammen av et liberalt demokrati.

På noen amerikanske universiteter og i flere radikale venstremiljøer hersker nå en uttalt autoritær kurs, preget av sensurlyst og gartnerånd. Det skal ryddes i «ugresset».

Studentforeninger, men også enkelte universitetsledere og professorer, krever at universitetene avlyser forelesninger med talere som oppfattes som genusspesifikke, høyreorienterte eller islamofobe. Dekaner og professorer river seg i håret over det paradoksale i at det er de eldre som advarer mot sosial kontroll og konformitet, mens det i god aristotelisk ånd burde være omvendt. Den britiske skribenten Kenan Malik har beskrevet fenomenet som «respektteologi», der «du skal sensurere egne meninger i toleransens navn». Malik varslet mot det allerede i 2006: «Resultatet blir en offerauksjon, der alle grupper prøver å overby de andre i kampen om å fremstå som mest krenket. Selv president Obama har advart mot fenomenet: Studenter kan ikke forvente å bli beskyttet mot synspunkter de ikke liker.»

Det er flere som i det siste har pekt på den autoritære venstresidens eksesser, som et tegn på at det ikke bare er Trump som er på viddene. Det er litt riktig, men likevel har den konservative kommentatoren David Frum rett: Det er presidenten og hans høyredemagogiske rådgivere som er pådrivere for debattklimaet. Det vitner om mangel på rolleforståelse når man sammenligner verdens myndigste maktposisjon med hodeløse unge intolerante som kaster stein eller roper korsfest på amerikanske campuser, selv om dette også på sikt er en trussel mot et fritt samfunn.

Så lenge republikanerne (GOP) verner om den konstant løgnaktige og mobbende twitterpresidenten vil konfliktnivået bare tilta. GOP er altså låst til en prototypisk demagog, i form ganske lik Venezuelas Maduro, filipinenes Duterte og Tyrkias Erdoğan (men mindre raffinert enn Putin).

Det finnes hederlige unntak i GOP på høyeste nivå. Senatorene John McCain, Susan Collins og Lisa Murkowski har lenge gått mot partilinja. Senator Jeff Flake, som i likhet med McCain kommer fra Arizona, skrev nylig at Trump er GOPs kreasjon og at partiet når gjør alt for å rasjonalisere bort presidentens bisarre opptreden: «Om Trump var vår faustianske pakt, så var det ikke verd det. Om prinsippene våre er så svampaktige at de egentlig ikke er prinsipper, hva er vitsen med å vinne politiske seire?»

Les også: Bård Larsen – Is Trump a Fascist?

Det hjelper lite at sindige kongressfolk maner til besinnelse når deres commander in chief ikke eier evne eller vilje til besinnelse og partiet går foran nasjonen. Jo lenger det går før GOP tar affære, desto vanskeligere blir det for partiet å børste av seg medløperiet. Det er nærmest en naturlov at den radikale og aggressive kampanjen fra Det hvite hus vil skape radikalisering i den andre enden.

Og som vi har sett: Trump og hans medarbeidere gir seg ikke. Løgner og angrep på det liberale demokratiets institusjoner fortsetter med uforminsket styrke. Og her kommer det som virkelig gir grunn til bekymring: Folk blir paralysert, andre holder munn, eller velger å se komikken i det hele, om enn med latteren i halsen. De får galskapen til å høres tilforlatelig ut, og det kringkastes hos Fox News, den eneste TV-kanalen Trumps velgere strengt tatt ser på, mens vi andre reagerer med større og større grad av resignasjon.

Den amerikanske forfatteren Sam Harris advarte oss dagen etter valget i november i fjor: Vi hadde reagert kraftig på en hvilken som helst vestlig statsleder som lyver oss opp i fjeset med ujevne mellomrom. Men det er paradoksalt nok mer utfordrende å reagere mot en statsleder som lyver hele tiden: «Hvis han bare hadde vært halvparten så ille, så ville han fremstått verre. Det farlige ved ham ville vært mer gjenkjennelig. Men det har vært så mange skrekkelige innslag fra ham at mediene ikke makter å fokusere lenge nok på dem, eller vurdere betydningen av dem.»

Historikeren Timothy Snyder mener at Trumps løgner er krypende tyranni. Det er mørke saker (gjør dine egne tanker om realismen). Post-fakta rydder veien for systemskifte, mener Snyder. Hvis vi ikke har tilgang på fakta, kan vi heller ikke stole på hverandre. Uten tillit; ingen orden, uten orden; intet demokrati: «Hvis du vil rive hjertet ut av demokratiet og ta livet av det, så gå etter fakta. Det er det de moderne autoritære gjør. Fase en: Du lyver, hele tiden. Fase to: Du sier at det er dine motstandere og mediene som lyver. Fase tre: Alle ser seg rundt og spør: 'Hva er sant? Det finnes ingen sannhet.' Da er motstand nytteløst – og det er game over.»

Hvordan Trumps presidentskap vil ende vet altså ingen. For eksempel hersker det velbegrunnet uro over hvordan den inkompetente og labile Trump og administrasjonen hans vil kunne takle og utnytte en dyp krise på internasjonalt nivå, type Nord-Korea eller et massivt terrorangrep.

Men utfallet er allerede stygt. Den amerikanske offentligheten er i ferd med å gå i stykker. Den vil i beste fall ta mye lengre tid å reparere enn det har tatt å rive deler av den ned.

Om alt det som kommer fra Trumps administrasjon er røyktepper og prepping gjennom anarki foren avliberalisering av rettsstaten, slik de største pessimistene tror, eller om det hele rett og slett er inkompetanse og løskanoner på dekk, vet vi rett og slett ikke. Personen og egoet til Trump i kombinasjon med kaosrytteren Steve Bannon lover uansett ikke godt. Det er rimelig å anta at de mest reaksjonære republikanerne gjennom Trump ser sitt snitt til å flytte grenser. Bannon selv legger ikke skjul på sitt høyreradikale revolusjonære program. Selv har Trump uttrykt beundring for utviklingen i både Polen og Ungarn, der sistnevntes statsleder Viktor Orbán i full åpenhet har demontert mye av det liberale demokratiet.

Det er som statsviteren Thomas Pepinsky skrev på det amerikanske nettstedet Vox: Demokratiet vil ikke opphøre med et smell. Det er mer sannsynlig at det ender med et klynk, når det ikke er nok folk igjen som er oppmerksomme på sårbarheten i demokratiet.

Derfor må vi skrive om Trump.

Her kan du lese mer om