Derfor skriver VG om det høyreekstreme Europa

Fascister, kristenfundamentalister, nasjonalister og islamhatere. Selv kaller de seg patrioter. VG har reist gjennom det brune Europa.

Gard Steiro

«La dem bare drukne sier nå jeg, disse lykkejegerne er ikke Italia eller Europa sitt problem (Vi har overhodet ikke plass til dem i vårt system, det er fult opp her)».

Slik reagerte en VG-leser på bildene av overfylte gummibåter i brottsjøen utenfor Rhodos våren 2015. Flyktningkrisen var i emning. De neste ukene og månedene kom stadig nye rapportene om død og nød.

Ifølge Den Internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) omkom 3771 migranter og flyktninger i Middelhavet i 2015. I fjor økte tallet på bekreftede døde til 4579.

Bildene av fortvilte barn i oransje redningsvester fikk frem det beste i folk. Mange nordmenn åpnet hjemmene og samlet inn penger til humanitært arbeid. Samtidig boblet kommentarfeltene over av frykt og sinne, fordommer og uro for asylstrømmen. VG-leseren som helst så at drukningstallene gjerne var enda høyere, var slett ikke alene. Selv de mest inhumane standpunktene hadde dyp gjenklang både i Norge og andre land. En brun bølge skyllet over Europa.

Hvem er disse menneskene? Hva er det som driver dem? Er de farlige? Ønsker de makt? Det var spørsmålene VG stilte da vi i fjor vinter startet arbeidet med reportasjeserien «Det hvite raseriet».

Målsettingen var enkel: Vi ville på innsiden av høyreekstreme og nasjonalistiske grupperinger i hele Europa. Vi ønsket å forstå hvor raseriet kom fra.

Hele serien: Det hvite raseriet

Det skulle vise seg å bli en vanskeligere oppgave enn vi forventet. I temmelig nøyaktig et år har journalistene Espen Rasmussen, Ronny Berg og Stian Eisenträger reist Europa rundt på jakt etter svar. Totalt har de besøkt 14 land. På veien har de møtt nasjonalister, høyrepopulister, fascister, kristenfundamentalister, nynazister og islamhatere.

Mens noen ber til høyere makter om at grensene skal stenges, bevæpner andre seg for krig. Det er ingen ensartet gruppe. Noen har personlige erfaringer som vekket hatet i dem, andre er blitt overbevist av konspiratorisk tankegods på nettet. Enkelte mener kampen kan vinnes politisk, men skremmende mange ikke ser annen utvei enn vold og i ytterste konsekvens borgerkrig

Reisen gjennom det brune Europa har vært fylt av kontraster. VGs journalister er blitt invitert inn på kaffe og småkaker, for så å bli servert historier om at flyktningkrisen er en del av en storstilt jødisk-marxistisk plan om å utrydde den hvite rase.

Felles for alle VG har møtt er at de elsker sitt land og sitt folk. De kaller seg patrioter.

Når vi nå presenterer resultatet av arbeidet, er det ikke uten tvil. Vi regner med kritikk. Allerede da den første henvisingen ble publisert på Facebook, ble vi møtt med spørsmål om hvorfor vi ikke valgte å kartlegge venstresiden eller radikale islamister. Serien kan åpenbart bli lest som nok et innlegg i innvandringsdebatten fra den liberale og sosialistiske presse. Denne kritikken bekymrer oss i liten grad.

Det vil være verre om de mest illiberale og voldelige grupperingene omfavner journalistikken og presentasjon. Mange av bildene og videoene i «Det hvite raseriet» er nemlig til forveksling like de ekstremistene selv publiserer i sosiale medier. Både nazismen og andre politiske grupperinger har brukt sterke estetiske virkemidler i sin propaganda. Den samme estetikken går igjen i VGs serie.

Svaret vårt er at vi kun har forsøkt å gjengi virkeligheten som den er. Vi har møtt menneskene vi intervjuer med nysgjerrighet og åpenhet. Det er ikke muligheten til å fordømme som har drevet oss, men nysgjerrigheten. Om man skal bekjempe ekstremisme, er det etter vår mening en forutsetning å forstå drivkreftene. Det håper vi «Det hvite raseriet» kan bidra til.

Det gjør inntrykk å se bilder av russiske nasjonalister med hakekors-tatoveringer som trener på nærkamp med kniv. Enda mer skremmende er det etter min mening å lese hvilke kilder overbevisningen springer ut fra. For deler av disse miljøene synes vaksinert mot fakta og rasjonalitet. Tilliten til medier og etablerte politiske partier er fullstendig fraværende. Det etterlatte inntrykk er at man kan underbygge motargumentene med enhver statistikk eller forskningsrapport. Ekstremistene vil uansett ikke feste lit til noe av dette. De velger bevisst alternative fakta som passer deres overbevisning.

I en tid der selv sentrale politikere anklager mediene for å servere falske nyheter og en fordreid versjon av virkeligheten, er håpet at «Det hvite raseriet» kan bidra til en faktabasert og nødvendig debatt om fremveksten av ekstremisme, at noen flere innser at de harde og mest populistiske innleggene i innvandringsdiskusjonen kan vekke til live politisk tankegods de fleste håpet ble begravet i 1945.