De må bære historien – for oss alle


Pluss content

Av 

Hanne Skartveit

Publisert:

Ina Libak ble skutt fire ganger. Det var så vidt hun overlevde. Egentlig hadde hun bestemt seg for å ikke snakke offentlig om 22. juli. Hun ønsket ikke at det var dette som skulle forme bildet av henne i andres øyne. Hun ville bli sett og møtt som Ina, ikke som Utøya-overlevende.

Men på et tidspunkt kjente Ina Libak ansvar for at fortellingen om 22. juli måtte handle om det som faktisk skjedde. Hun vil at de som vokser opp i dag, forstår at massakren var en politisk handling som sprang ut av noe mer enn en gal manns tankespinn.

For Anders Behring Breiviks angrep på Regjeringskvartalet og Utøya var ikke meningsløst. Meningen var åpenbar: Han skulle ramme Arbeiderpartiet. Ved å drepe partiets fremtidige politikere, de unge AUF-erne, ville han svekke hele partiet, for lang tid fremover.

Videre ville han ramme statsapparatet. Breivik så staten som Aps forlengede arm, som etter hans mening la til rette for det han så som Aps skadelige og ødeleggende politikk. Breivik visste hva han gjorde, og hva han ønsket å oppnå med sine handlinger.

Fra bomben ble utløst i Regjeringskvartalet, utførte han et målrettet, politisk attentat.

Flere artikler

  1. Stoltenberg: – Umulig å fjerne trusselen

  2. Kampen tar aldri slutt

  3. Ernas manglende oppgjør

  4. Sterk 22. juli-skildring! Bokanmeldelse: Tonje Brenna: «22. juli – og alle dagene etterpå»

  5. Unge Venstre-leder: – Unnskyld, AUF