Foto: ,

Dobbeltmoral inntil døden

MENINGER

Aktiv dødshjelp kan ikke alltid fordømmes, men det må forbys.
I livets vanskeligste spørsmål kan dobbeltmoral være det beste svaret.

kommentar
Publisert:

I NRKs «Brennpunkt» denne uken møtte vi Siv Tove Pedersen, som led av en uhelbredelig lungesykdom. Vi fulgte henne til Sveits, hele veien inn i døden.

Vi så legen i Sveits, og de gode hjelperne her hjemme. Dersom en av mine aller nærmeste levde med en sykdom som gjorde livet uutholdelig og smertefullt, og hadde vært urokkelig i sitt valg om å gjøre som Siv Tove, så ville jeg nok hjulpet til, jeg også. Samtidig mener jeg at vi som samfunn aldri kan gjøre det lovlig å bidra til selvmord.

Jeg forstår at noen kan be om hjelp til å dø. Det finnes sykdommer, og det finnes smerter, som er nær uutholdelige. Og hvem er vi, til å nekte et menneske hjelp til å bli fri fra smerte?

Kunsten å dø

Siv Toves situasjon handlet om mer enn sykdom. Gang på gang ble hun sviktet, helt fra barndommen av. Av sine nærmeste, og av samfunnet. Nå var hun alene, både med smertene og med selve livet. Sterk og sårbar på samme tid. Hun tok et modig valg. Spørsmålet er om hun hadde tatt det samme valget, dersom hun hadde hatt flere gode hjelpere rundt seg tidligere. Om hun egentlig var mer redd for ensomheten enn for døden, og om hun så døden som sin eneste vei ut av ensomheten.

Det kan være mange grunner til at mennesker ønsker hjelp til å dø. Frykt for smerter, for å bli ensom, hjelpeløs og fullstendig avhengig av andre. Derfor handler debatten om aktiv dødshjelp også om hvilken hjelp mennesker får når de rammes av alvorlige sykdommer. Og om hvilken trygghet de har for at de blir tatt godt vare på når de nærmer seg slutten av livet.

Legen Audun Myskja har skrevet boken «Kunsten å dø». Han er opptatt av å hjelpe mennesker inn i døden, ikke hjelpe dem til å dø. Han er opptatt av smertelindring, av tilstedeværelse, av forsoning med livet – og med døden. Myskja har flere ganger pekt på at Helse-Norge mangler kunnskap om livets siste fase. Vi har ikke et godt nok tilbud om omsorg når det nærmer seg slutten.

Jeg har selv sett hva god smertelindring ved livets slutt kan bety. Da moren min døde av kreft for mange år siden, fikk vi hjelp av en av Norges beste smertelindringsleger. I ettertid er det godt å vite at hun slapp store smerter den siste tiden hun levde.

For altfor mange blir det ikke slik. Det kan ha ulike forklaringer. Sterke enkelthistorier gjør inntrykk. Men konsekvensene av å tillate aktiv dødshjelp er så enorme. For samfunnet, for menneskene, og for vårt syn på liv og død.

Ættestupet

I gamle sagaer fortelles det om ættestupet. Når folk ble for gamle, og ikke lenger kunne forsørge seg selv, kastet de seg utfor stupet – eller de ble dyttet ut. De skulle ikke ligge familien til byrde. De skulle la de unge få det som fantes av mat og ressurser. Mye tyder på at ættestupet er en myte. Men som alle store myter bærer også denne et grunnleggende spørsmål:

Hvordan vil gamle eller svært syke mennesker oppleve det, dersom de føler at de bare er til belastning for dem rundt seg – og aktiv dødshjelp blir en vei ut? Hva gjør det med oss dersom dette blir en del av vårt helsetilbud? Om det utarbeides retningslinjer for hvem som skal få hjelp til å dø?

Jeg frykter at dersom aktiv dødshjelp blir tillatt i Norge, så vil det over tid oppstå et forventningspress. Både hos dem som er syke eller gamle, og hos noen av dem som står rundt. De nærmeste kan preges av medlidenhet for den som lider, og samtidig påvirkes av sin egen utmattelse etter lang tid tett på et lidende menneske. I en blanding av realiteter og misforståelser kan det da lett oppstå situasjoner der aktiv dødshjelp blir svaret, selv om ingen egentlig ønsker det.

Nederland

Mye tyder også på at dersom aktiv dødshjelp først tillates, flytter grensene seg over tid. Det er selve åpningen for aktiv dødshjelp som er det store skrittet. Når det skrittet er tatt, er det ingen vei tilbake. I Nederland, der aktiv dødshjelp har vært tillatt siden 2002, var det i 2013 nær fem tusen tilfeller av aktiv dødshjelp. Fjorårets tall antas å ligge rundt seks tusen. I Nederland tar altså staten livet av mange tusen mennesker hvert år. Det er sjokkerende.

I en undersøkelse gjengitt i avisen Vårt Land denne uken, svarer en av tre nederlandske leger at de vil hjelpe pasienter med begynnende demens, eller med psykiske lidelser, til å dø. 60 prosent av legene som svarte, har hjulpet noen med å dø – halvparten av dem i løpet av de siste 12 månedene. I Nederland åpner loven for at barn helt ned til tolv år kan få aktiv dødshjelp.

Legen Christian Sandsdalen hjalp i 1996 en syk kvinne med å dø. Han ønsket å innføre aktiv dødshjelp i Norge, og meldte seg selv for politiet. Sandsdalen ble dømt for drap, men fikk domsutsettelse. Jeg mener det er riktig at han ble dømt, og samtidig riktig at han slapp å gå i fengsel.

En pris å betale

Det er her dobbeltmoralen kommer inn. Dersom noen sterkt ønsker å dø, og ber en av sine nærmeste om hjelp, så kan det hende det er rett å gjøre det. Men det kan aldri bli lovlig. Det må være en hemmelighet mellom de to – og noe hjelperen må leve videre med.

Det er vondt. Det er vanskelig. Men det er en pris jeg mener de involverte må betale.

Kall det gjerne dobbeltmoral. Antagelig er det et presist uttrykk. Men alternativet er mye verre. Jeg ønsker ikke et samfunn der alvorlig syke og hjelpeløse mennesker skal føle et press om å ta sitt eget liv. Da velger jeg heller å si at jeg vil forby – men ikke fordømme.

Her kan du lese mer om