Tegning: Roar Hagen/VG Foto: ,

Kommentar

De som elsket Amerika

Erna Solberg har satt Norge på sidelinjen i kampen mot IS.
Forsvarsministeren ble en av taperne i statsbudsjettet. Det er langt mellom ord og handling i regjeringens sikkerhetspolitikk.

ARTIKKELEN ER OVER FEM ÅR GAMMEL

To viktige avgjørelser ble fattet på NATOs toppmøte i Wales i september. Den ene var at USA ønsket å bruke militær makt mot IS, og ville ha med seg land både i og utenfor NATO i en bred militær koalisjon. Den andre var at alle NATO-landene lovet å øke sine forsvarsbudsjetter, slik at de skulle komme opp i to prosent av BNP.

Det siste punktet er USA svært opptatt av. Amerikanerne krever innstendig at de europeiske NATO-landene øker sine forsvarsbudsjetter, for å lette USAs byrde når det kommer til forsvar av Europa.

NATOs fanklubb

Den borgerlige regjeringen har flere ganger sagt at den ønsker en tettere tilknytning til USA og NATO enn de rødgrønne. Et konkret eksempel nevnes ofte av borgerlige forsvarspolitikere: NATO-toppmøtet i Wales, kunne vært arrangert i Norge. Da møtet ble planlagt, fikk Norge noen hint om at vi kunne være en kandidat til å arrangere det. Men fordi SV satt i regjering, ble dette umulig.

Slik lyder historien, og underteksten til de som forteller den er tydelig. En borgerlig regjering ville vært langt stoltere og mer åpen om sin lange og solide allianse med USA og NATO.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide, av Aftenposten kåret til regjeringens dyktigste statsråd, dro kort tid etter regjeringsskiftet til USA, der hun ble godt mottatt. Søreides budskap var at Europa måtte øke sine forsvarsbudsjetter, og at Norge ønsket å være blant de flinkeste i NATO-klassen.

Søreide og regjeringen arvet et tett og godt sikkerhetspolitisk forhold til USA fra Jens Stoltenberg. Ikke minst fordi Norge var tidlig ute med å slutte seg til da USA gikk i spissen for å bombe Gaddafis regjeringsstyrker i Libya.

Søreide tapte budsjettkampen

For noen uker siden la regjeringen frem sitt første egne statsbudsjett. Det største budsjettet i norsk historie, med store budsjettøkninger til samferdsel og justis, og betydelig bruk av oljepenger. Nå skulle regjeringen med de høye NATO-ambisjonene, både på egne og andres vegne, vise hva den gjorde.

Det norske forsvarsbudsjettet i 2014 har vært 1,58 prosent av BNP. I 2015 blir det 1,59 prosent. Økningen er så liten at den i praksis ikke finnes.

Dette tallet blir lagt merke til utenfor Norges grenser. I forsvars- og sikkerhetspolitiske miljøer i USA, er dette prosenttallet en størrelse som følges med argusøyne.

For forsvarsministeren er statsbudsjettet et nederlag. Sekseren på Aftenpostens terning er en mager trøst. Neste gang Søreide snakker om behovet for økte budsjetter, vil hun nå måtte svare på hvorfor ikke Norge lar ord følge handling.

Sleper beina etter seg

Torsdag denne uken planlegger regjeringen å offentliggjøre Norges militære bidrag til kampen mot IS. Bidraget vil, etter det jeg erfarer, være en gruppe offiserer som skal lære opp og gi råd til irakiske sikkerhetsstyrker, kanskje også kurdiske. En og en halv måned etter at USAs president begynte å bygge en bred internasjonal koalisjon mot IS, slutter Norge seg til med noe annet enn de fem stabsoffiserene i Tampa, Florida som så langt har utgjort Norges samlede militære innsats mot IS

Helt siden NATOs toppmøte i Wales i begynnelsen av september har Erna Solberg uttalt seg med betydelig skepsis mot vestlig militær innsats mot IS. Solberg har flere ganger sagt at hun frykter at en slik innsats vil øke motsetningene mellom Vesten og muslimer i Midtøsten. Norges tilbakeholdenhet er ikke tilfeldig, den er bestemt av Solberg selv.

Da USA begynte å samle en bred koalisjon til innsats mot IS rundt NATO-møtet, ble det fort klart for noen at Norge til slutt kom til å være med på dette. Det fikk også Solberg høre. Men istedenfor å ta det inn over seg, og tidlig signalisere evne og vilje til å bidra, har Norge slept beina etter seg

Solberg stryker på strategieksamen

Inntrykket som nå er skapt, er at Norge med lite lyst og betydelig motvilje slutter seg til koalisjonen med et bidrag som er et godt stykke vekk fra den skarpeste enden.

Norge har tatt en perifer rolle i hele koalisjonen, noe som ble tydelig da den norske forsvarssjefen ikke var blant de 22(!) som ble inviterttil et viktig møte i USA for å diskutere den militære strategien mot IS.

Den borgerlige regjeringen sa den skulle bringe Norge nærmere USA og andre allierte i NATO enn de rødgrønne. Det ville vært fornuftig politikk i en verden der Russlands militære makt øker, og det sikkerhetspolitiske klimaet blir kaldere. Men så langt er det lite av det regjeringen gjør, som følger opp målsettingen.

Å styrke bånd og allianser er ikke gratis, det krever at man setter de enkelte avgjørelsene inn i en større strategisk sammenheng. Den evnen ser ikke ut til å være godt utviklet hos statsminister Erna Solberg

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder