Kulturredaktør Hilde Sandvik, psykiater Finn Skårderud.
Kulturredaktør Hilde Sandvik, psykiater Finn Skårderud. Foto: Bergens Tidende/Thomas Bjørnflaten,

Ser du meg nå?

MENINGER

Kulturredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende er forfatter av en håndbok i hersketeknikk. I helgen demonstrerte hun et knep.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 07.07.15 17:34

I 1991 lanserte psykiateren og skribenten Finn Skårderud boken med den provoserende tittelen «Sultekunstnere», som er blitt et slags standardverk om anoreksi i Norge.

Det var mindre oppmerksomhet rundt problemet den gang, området var tabu- og skambelagt. Skårderuds bok fikk en enorm gjennomslagskraft, ikke minst blant unge jenter som følte problemene på kroppen.

En av dem var Hilde Sandvik, i dag kultur og debattredaktør i Bergens Tidende. Den gang 21 år gammel student og ifølge seg selv allerede «veteran» som spiseforstyrret.

Hun idoliserte den unge psykiateren og stilte opp på lanseringen av boken på Rockefeller i Oslo for å få en signert utgave og for å fortelle sin helt at hun var en av sultekunstnerne. Der ble hun skuffet. Alle skulle ha en bit av Skårderud den kvelden og han var mer opptatt av all viraken rundt seg selv, enn av henne.

Hun følte seg ikke sett, rett og slett.

Skårderud så henne nok til gjengjeld i BT sist helg, da hun brukte denne nesten 25 år gamle ikke-episoden som utgangspunkt for et karakterdrap på ham som lege, forfatter og offentlig person. For Rockefeller-opptredenen sier alt om doktoren, ifølge Sandvik: En selvforelsket forfører som setter sin egen estetiske forfengelighet over både lidelsen og pasientene. Hun mer enn antyder at han kan være farlig for dem han behandler.

Jeg kan ingenting om spiseforstyrrelser og for alt jeg vet kan Sandvik ha et vesentlig poeng når hun kritiserer det hun mener er en estetisering av denne lidelsen fra Skårderuds side.

Men ved å velge en bagatell av en episode fra 24 år tilbake, et øyeblikk Skårderud umulig kan huske, kommentere eller forsvare, en situasjon oppfattet på en subjektiv måte av et ungt sårbart menneske, som symptom for et helt livsverk og en menneskelig karakter, nuller hun ut det som senere måtte være relevant kritikk.

Jeg skulle i dag gjerne ha vært tilstede på lanseringen av Hilde Sandviks «Hersketeknikker – en slags håndbok» i april 2007.

For da tror jeg jeg skulle klart å konstruere et ganske godt mot-eksempel på hvordan en person som lanserer en bok, en plate, en film, nok ikke befinner seg i livets mest selvutslettende fase, og sikkert kan overse både det ene og det andre i all feiringen av seg selv. Uten at man nødvendigvis er et dårlig menneske og/eller fagperson av den grunn.

Så la meg i stedet sin noe om hersketeknikker. Et ord innført på norsk av psykologen Ingjald Nissen, som mente at all disiplin bygger på en utnyttelse av menneskers mindreverdighetsfølelse. Begrepet ble popularisert i Norge av feministen og SV-politikeren Berit Ås på 1970-tallet, som et eksempel på hvordan menn usynliggjorde og latterliggjorde kvinner.

Men det var også 70-feministene som fant en motstrategi til menns hersketeknikker ved å formulere et av de viktigste slagordene for offentligheten i tiårene som skulle komme:

Det private er politisk.

Kvinnenes plass i samfunnet, og deres manglende mulighet til å bevege seg like fritt som menn på de fleste områder var ikke resultat av uheldige, personlige valg, men av et fasttømret politisk kjønnsrollemønster.

Og sykdom og lidelser var ikke «personlige problemer» som skulle gjemmes bort og håndteres av leger, sykehus og veldedige organisasjoner, men store helsepolitiske utfordringer som krevet bred, offentlig behandling.

(Jeg tror selv Skårderuds skarpeste kritikere må medgi at han bidro sterkt til å gjøre spiseforstyrrelser til et prioritert område i helsepolitikken.)

Men ved å gjøre det private politisk åpnet man også for en helt nye muligheter for politiske angrep på makten. En offentlig person kan i dag ikke lenger bare kritiseres på sak, men på et helt spekter av personlige valg, fra hvordan man håndterer sitt ekteskap til hvilke steder man drar på ferie.

Sosiale medier har forsterket utviklingen. Historier, anekdoter og påstander deles og heies frem på en måte som gjør at de kan virke mer vesentlige enn de gjør i den større offentligheten. Innledningen på Hilde Sandviks kommentar har et slikt Facebook-aktig preg. Et vitnesbyrd man kan dele som et apropos til en aktuell sak.

Ikke minst fordi opplevelsen ifølge Sandvik selv, ansporet henne til en ny retning:

«Den energien eg hadde nytta til å vere «kunstnar» («sultekunstner») , kunne no nyttast til å leve og til å jobbe med det eg hadde lyst til å bruke kreftene på».

Den sårbare, 21 år gamle utgaven av Hilde Sandvik burde få blitt igjen der, på Rockefeller i 1991, med skuffelsen over ikke å ha blitt sett av sitt forbilde.

Slik den voksne Sandvik bruker henne, blir hun et effektivt hersketeknisk håndgrep i et personlig oppgjør. Men samtidig kommer hun i veien for kritikken, mellom det private og det politiske.

Her kan du lese mer om