Kronikk: «Du må ikke tåle så inderlig vel ...»
«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv», skrev Arnulf Øverland i 1936. Vender vi blikket mot dagens kvinnekamp i Norge er det nøyaktig det den såkalte kvinnebevegelsen gjør.
- Knut Åge Hansen
- VG Debatt
Sylvi Listhaug, leder av Frps Kunnskap- og familieutvalg
Kvinnekamp handlet tidligere om kvinners kamp for å få de samme rettighetene som menn hadde. I dag kan det se ut om kvinnekampen er kuppet av radikale aktivister på venstresiden som mener alt, og da mener jeg alt, skal forstås ut ifra et såkalt kjønnsperspektiv. De tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer dem selv. Til og med eierskapet til barnehager om man ser på årets utvalg av kampparoler til kvinnedagen, der kampen mot privatisering av barnehager er løftet fram som en av hovedparolene.
Kjønnslemlestelse
For å sette det hele i perspektiv: Tall fra UNICEF viser at 125 millioner jenter og kvinner på verdensbasis har vært utsatt for kjønnslemlestelse. I Norge er det altså meningen at kvinner skal bruke kvinnedagen til å markere motstand mot private barnehager og retusjert reklame.
Kvinnebevegelsen vil være radikal, men fremstår som reaksjonær. Hadde det vært noe som helst radikalisme i den såkalte kvinnebevegelsen, hadde den skrotet gårsdagens paroler og tusjet opp nye plakater.
På plakatene skulle det stått: «Forsvar kvinnekroppen – Nei til kjønnslemlestelse», «Mitt liv, min kjærlighet – Nei til tvangsekteskap», og «Arrangerte ekteskap er skjult tvang». Dagens kvinnekamp bør dreie seg om vår solidaritet med våre medsøstre.
I Norge har aldri kvinneaktivister vært redde for å brøle mot kirken og kristelige miljøer. Hvorfor brøler man ikke med samme styrke mot moskeer og muslimske miljøer?
Hvor er engasjementet?
Hvor ble det av engasjementet til dem som brølte mot kirken når man diskuterte hvorvidt kvinner kunne være prester? Hvorfor står de ikke utenfor moskeene og demonstrerer mot praksisen med at kvinner er forvist til å sitte bak et forheng bakerst i lokalet? Hvor ble det av det engasjementet som gjorde at norske kvinner kastet bh-ene sine på bålet? Hvor er de når deres medsøstre pakkes inn av sine menn slik at bare øynene vises? Eller hvor er engasjementet for de jentene som må bade med hijab og heldekkende klær når deres brødre løper rundt i kortbukse i vannet? Hvor er engasjementet for de kvinnene i og utenfor Norges grenser som nektes adgang til å ta egne valg, til å bevege seg fritt på egen hånd, til å utdanne seg, til å delta i organisasjons- og idrettslivet, og til selv å velge religion eller livssyn, så vel som ektefelle?
De fleste har et forhold til Salman Rushdie, mens de færreste har hørt om Irshad Manji. Rushdie har vært en viktig inspirasjonskilde for Manji, som er en kvinnelig journalist og forfatter bosatt i Canada. Manji ble født inn i en muslimsk familie i Uganda i 1968, men måtte flykte med sin familie og endte opp i Canada.
I boken «Hva er galt med islam?» tar hun et oppgjør med flere sider ved islam slik den praktiseres i dag. Akkurat som Rushdie etterlyser Manji en modernisering av islam, og hun påkaller seg retten til å kritisere sin religion uten frykt for å bli tatt av dage.
Hun kaller sitt oppdrag for «operasjon ijtihad» (arabisk for anstrengelse eller innsats). Manji viser til at ijtihad var sentralt i islam frem til rundt år 1200, og var betegnelsen på rettslærdes selvstendige tolkning av de islamske tekstene. Første skritt på veien i Operasjon ijtihad er å inspirere til reformer i islam gjennom frigjøring av kvinnene i de muslimske landene. Å hjelpe kvinner til å oppnå økonomisk uavhengighet i stor skala vil støtte de nåværende, ofte skjulte, forsøkene på å bli lesekyndige.
Manjis budskap er ganske enkelt: Dersom de muslimske kvinnene kan trekke sine egne konklusjoner om hva Koranen sier trenger de ikke svelge alle de tolkningene de strenge rettslærde mennene tilbyr dem.
Manji maner til kvinneopprør i islam og kamp for ærlighet og forandring. Denne kampen trenger hun støtte til. Hun har det fra meg og mitt parti, Frp, men når kommer støtten fra andre?
Egoistisk kvinnebevegelse
I tidligere tider dreide kvinnekampen seg om kampen for like rettigheter for mann og kvinne. Det var kampen for at kvinner på lik linje med menn skulle få anledning til å ta en utdannelse, delta i det politiske liv og ikke basere hele livet sitt på at mannen skulle være forsørger. Dette var viktige kampsaker.
Dagens kvinnebevegelse slik den fremstår på 8. mars ekskluderer dem som ikke hengir seg til en radikal feminisme, men snarere til en liberal feminisme.
Dagens kvinnebevegelse fremstår som egoistisk snarere enn solidarisk, og som veik snarere enn modig når det kommer til kvinneundertrykkende tradisjoner og praksis som ikke har sin rot i kristne, men i muslimske miljøer. Dersom man ikke forstår at det er en større samfunnsutfordring at unge jenter med norsk pass sendes ut av landet for å bli tvangsgiftet, eller bli lemlestet med kniv i underlivet, enn at «50 Shades of Grey» settes opp på norske kinoer eller at Fotballfrue jukser på bloggen sin, da har man ingenting i kvinnekampen å gjøre.
- Jeg sjekker bilen for eksplosiver
Flyktet til USA
Norske Deeyah (28) til London med livvakter
Kronikk: Solidaritet til besvær
Kronikk: Høyt spill i Kongressen
Fredspristaperen
Viktig pris til varslere
Thorbjørn Jagland svarer VGs Frithjof Jacobsen: «Overgår hva jeg trodde var mulig når det gjelder utskjelling av et menneske»
Høyt spill av Netanyahu
Kronikk: Kvinner som forsvinner
Feminismens fine fedre
Sterk islamkritikk
