Foto: TEGNING: ROAR HAGEN,

Kommentar

Ikke lenger uovervinnelig

President Recep Tayyip Erdogan ville skape et presidentembete for seg selv som ligner på Vladimir Putins rolle i Russland. Han ble rammet av hybris.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Tyrkias valg er en seier for demokratiet i en region av autoritære regimer, ekstremisme og krig. Resultatet gir de sekulære og liberale mest å feire.

SE OGSÅ: JUBEL I GATENE

Mister flertall

To forhold er særlig viktige ved dette valgresultatet: President Recep Tayyip Erdogans Rettferds- og utviklingsparti (AKP) mister flertallet i nasjonalforsamlingen. Det er et alvorlig tilbakeslag for presidenten og hans ambisjoner.

Det pro-kurdiske Folkets demokratiske parti (HDP) gjorde det bedre enn forventet og får 79 representanter i parlamentet. Liberale krefter har funnet sammen i opposisjon til Erdogan.

Det er likevel verd å huske at fire av ti tyrkere stemte på Erdogans parti, AKP, som fortsatt er det overlegent største parti. Partiet, som har religiøse røtter, står for mange tyrkere som garantisten for økonomisk og politisk stabilitet. Slikt opptar tyrkere som husker de kaotiske 1990-årene.

Det en lett å glemme at Tyrkias sto på konkursens rand i 2001. Da AKP i 2002 vant valget og regjeringsmakt for første gang var Tyrkias bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger under 30 000 kroner. Nå er det tredoblet til 90 000 kroner. Fortsetter veksten kan Tyrkia om ti år være blant verdens ti største økonomier. Landet har fått orden på bankvesenet, investert enormt i infrastruktur og tiltrukket seg utenlandske investorer.

Velgerne har belønnet AKP med syv seiere på rad i parlamentsvalg, lokale valg og presidentvalg, samt at de har vunnet to folkeavstemminger. De oppnådde 41 prosent av stemmene søndag, men det mest iøynefallende er likevel fallet i oppslutning fra 49,8 prosent ved forrige valg.

Overmot

Kanskje er det ikke så underlig at Erdogan, som ble valgt til president i fjor etter 11 år som statsminister, ble rammet av hybris, eller overmot. Erdogan ble ikke president for å klippe over snorer ved bro-åpninger. Hans ambisjoner, for seg selv og for Tyrkia, er langt større. Hadde AKP fått et stort nok flertall i parlamentet kunne de endret Grunnloven og gjort Erdogan enda mektigere. I stedet mistet partiet sitt flertall og må forhandle om regjeringssamarbeid.

LES KOMMENTAREN:IKKE STOR NOK SEIER

Mange tyrkere ønsker ikke å gi presidenten større makt. I hans tid er ytringsfriheten kommet under press. Tyrkia rangeres helt nede på 149 plass av 180 land på pressefrihetsrankingen til Reportere uten grenser. Kritiske røster er blitt straffet og demonstrasjoner slått ned med hard hånd. Det er gjort forsøk på å blokkere sosiale media og kritiske nettsteder.

Utenrikspolitisk har Erdogan klart å komme på kant med både øst og vest. Han har tapt innflytelse i den arabiske verden, medlemskapsforhandlingene med EU er for lengst gått i stå og det tidligere så gode forholdet til USA er anstrengt.

For å forklare AKPs nedgang er trolig likevel den økonomiske usikkerheten mange tyrkere opplever vel så viktig. Veksten er mye lavere enn før, arbeidsledigheten har steget til 11 prosent og den tyrkiske lire har mistet 40 prosent av sin verdi i forhold til dollar de siste to årene. Det virker som det økonomiske mirakel er saga blott.

Nemesis

Det er en gammel sannhet at overmot straffer seg. I henhold til gresk mytologi var det gudinnen Nemesis som de straffet de som henga seg til hybris. Erdogans nemesis i dette valget heter Folkets demokratiske parti (HDP).

For første gang klarte det hovedsakelig kurdiske partiet å komme over sperregrensen på 10 prosent. Det er et politisk gjennombrudd for kurdernes sak. Alt tyder på at mange som ikke er kurdere også stemte på HDP, som fikk 13 prosent av stemmene. De appellerte til kvinner, homofile og liberale velgere som vil begrense Erdogans makt. Det nest største partiet er det sekulære partiet CHP med 25 prosent av stemmene, mens det høyrenasjonalistiske MHP fikk 16 prosent oppslutning.

Av Tyrkias 75 millioner mennesker er 99,8 prosent muslimer. Et demokratisk valg med en deltakelse på 86 prosent er et stort lyspunkt i den muslimske verden. Svært forskjellige grupperinger, fra venstresiden til nasjonalister, fra islamister til sekulære, er representert i den nye nasjonalforsamlingen.

Mange opposisjonelle tyrkere oppfattet dette som et skjebnevalg for å redde demokratiet. I 13 år har AKP fullstendig dominert tyrkisk politikk. For å unngå stagnasjon og maktmisbruk er det behov for korrektiver og en vital opposisjon. AKP fremstår ikke lenger uovervinnelige og Erdogan får ikke alt han ber om. Tyrkisk politikk blir mindre forutsigbar, men for demokratiet er det en seier.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder