Kommentar

Silvios oppstandelse

Fengselsdommen var det beste som kunne skje Silvio Berlusconi. Vips! Så var han i rampelyset igjen.

ARTIKKELEN ER OVER SEKS ÅR GAMMEL

Det er ikke gitt andre enn Berlusconi selv å vite hvor og når han spretter opp. Men også for hovedpersonen må det være overraskende å se hvilken oppstandelse han skaper.

Onsdag for en uke siden tok Silvio Berlusconi farvel med toppolitikken. Via Italias største avis,Corriere della sera , varslet han sin endelige avgang fra ledelsen i PdL, høyrepartiet han stiftet i 2007. Dermed er han heller ikke partiets statsministerkandidat. Heretter skulle den tidligere regjeringssjefen kun virke som rådgiver for partisekretær Angelino Alfano, PdLs unge justisminister som Berlusconi egenhendig utpekte til sin etterfølger i fjor sommer.

Fredag ble Silvio Berlusconi dømt til fire års fengsel for grovt skattesvik, og fratatt retten til å inneha offentlige verv i fem år. På grunn av en generell amnestiordning ble straffen redusert til ett år. Dommen vil bli anket inn i evigheten og aldri sonet, men den er likevel knusende. Ikke minst fordi den også beskriver Italias tidligere statsminister som en «naturlig kriminell kapasitet», kriminell av natur.

Lørdag kveld svarte domfelte med en halvannen times TV-sendt pressekonferanse, hvor de 55 første minuttene var en sammenhengende tirade mot det italienske rettsvesen, landets politiske system, EU og dets ledere.

For riktig å krone verket, utstedte han åpen fellingstillatelse på den sittende teknokratregjeringen. Ifølge Berlusconi skulle hans parti i løpet av noen dager ta stilling til om de ville trekke støtten til statsminister Mario Monti. I så fall må president Napolitano skrive ut nyvalg rett over jul.

Den som hadde trodd at en dom for grov økonomisk kriminalitet og et regelrett karakterdrap i domspremissene skulle knekke Berlusconi, må tro om igjen. For Il Cavaliere - «ridderen» - som han ynder å bli kalt, konkluderte helt annerledes: «Dommen presser meg til å fortsette i politikken, fordi jeg må reformere det juridiske system.»

Søndag ble Berlusconi relansert som statsministerkandidat i familieavisen Il Giornale, som redigeres av hans yngre bror Paolo. Ifølge kilder nær storebror Silvio så den tidligere regjeringssjefen for seg at det ble utskrevet nyvalg i januar, og at det da ikke ville være mulig for PdL å samle seg om noen annen kandidat enn ham.

Samme dag - i alle andre medier - gikk så å si samtlige politiske lederskikkelser ut og avfeide Berlusconi. Selv fra hans eget parti kom det forsikringer om at Monti-administrasjonen skal få arbeidsro inntil den går av, som avtalt, ved parlamentsvalget i april neste år.

Både partisekretær Alfano samt senatets gruppeleder Cicchitto, som begge var raskt ute og forsvarte sin tidligere statsminister etter domsavsigelsen fredag, var like kjappe til å avblåse høstjakten. Berlusconis tidligere utenriksminister, Frattini fryktet at usikkerhet i regjeringsspørmålet kunne få negative følger for Italias lånekostnader, som endelig har begynt å gå i riktig retning.

Silvio Berlusconis direktesendte raseriutbrudd rammet også Tysklands forbundskansler Angela Merkel og Frankrikes tidligere president Sarkozy, som han påsto hadde ydmyket og latterliggjort ham offentlig. Både italienere og andre vil nok mene at den biffen har Berlusconi for det meste fikset selv.

Kritikken av dommerstanden som «redskap for venstresiden» klinger imidlertid godt hos mange av hans landsmenn; det er når den tidligere statsministeren omtaler landet han selv har ledet som «et diktatur» det blir fryktelig umusikalsk.

Selv blant egne støttespillere lyder det lite annet enn patetisk når en mann på 76 opptrer som en femåring tatt på fersken med neven full av stjålne karameller. I italienske medier - de som ikke eies av Berlusconi - ble det i går spekulert i at PdL er i ferd med å revne, og at partieieren står mer isolert enn noen gang.

Det kan kommentariatet naturligvis håpe på, men igjen kan det komme til å vise seg at den største kraft i italiensk politikk er returen når Berlusconi får en på tygga. Lex Silvio er sprettballens lov; jo hardere han slås i bakken, jo sterkere smeller han tilbake.

PS! For litt siden ble det kjent at Angelino Alfano ønsker å stille som statsministerkandidat for Il Popolo della Libertà, og at han vil be om PdLs tillit under partiets nominasjonsmøte 16. desember i år.

Mer om

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder