Foto: Roar Hagen

Forandring syder i Finnmark

kommentar
Publisert:

Del saken på:

Lenken er kopiert
MENINGER

Regjeringen har lagt seg ut med så å si hele Finnmark. Det har sin pris, men det kan gi gevinst også.

87 prosent av dem som stemte i Finnmark sa nei til å bli slått sammen med Troms. Oppmøtet var imponerende 58 prosent av alle stemmeberettigede, det er omtrent som ved et kommunevalg. Planen om en ny region i nord møter massiv motstand i fylket.

Kommunalminister Monica Mæland er steil og slår fast at det Stortinget har vedtatt to ganger, det skal skje. Uansett om folk vil eller ikke. Å kjøre den linjen overfor en del av Norge som bærer på en dyp skepsis og mistro til sentralmakten i Oslo er omtrent fintfølende som om en søring skulle tullejoike og fortelle samevitser på pub i Kautokeino en fredagskveld.

Legg på luftambulansekaoset som i verste fall kan ende med at finnmarkinger ikke rekker frem til sykehuset når det haster, og du har oppskriften på en regional politisk krasjlanding.

Politisk ryggrad og prinsippfasthet er en relativ størrelse. De fleste som får et sånt kjør begynner å lete etter utveier. Jens Stoltenberg rygget når han måtte, og Erna Solberg og hennes regjering har så langt vært mer pragmatisk enn prinsippfast når det blir vanskelig. Løftet om å fjerne formuesskatten har blitt redusert til noen mindre lettelser, fordi motstanden ble stor. Bompengekrigen til Frp er redusert til en slapp punktmarkering her og der. Erna Solbergs Høyre er ikke det gamle kalkulatorhøyre som sto steilt på de ideologiske prinsippene.

Så hvorfor så steile nå? Hva er det som gjør at Monica Mæland går rett i fleisen på folket i nord? Det er vanskelig å se noen kortsiktige politiske gevinster av sammenslåingen med Troms. Så langt har jeg ikke sett noen utenfor makteliten i Tromsø og avisen Nordlys som er entusiastiske over det som skjer heller. Regionrotet i nord er en sånn politisk sak der man kommer med en drastisk løsning på noe svært få skjønner er et problem. Da blir løsningen problemet.

Forklaringen på regjeringens råkjør kan være at dette nettopp er en sak som utløser en så kraftig reaksjon på forandring. At det er et eget poeng for Erna Solberg og Høyre å være et parti som står for forandring og fornying av offentlig sektor, også når det koster eller selve forandringen er dårlig fundamentert. Da kan man lokke Ap utpå til å nok en gang være partiet som vil bevare alt som det er.

Vi så at akkurat denne skillelinjen, mellom venstresiden som ville skru klokken tilbake og de borgerlige som gikk mot fremtiden, ble brukt hardt at Høyre og Frp i valgkampen i fjor. Ap hadde lenge posisjonen som det store reformpartiet i Norge, det som var villig til å bruke politisk makt for å endre ting også når motstanden var betydelig. De siste årene har Ap havnet i en rolle der de gang etter gang forsvarer det bestående sammen med de reaksjonære delene av Senterpartiet, Rødt og SV. Det er en rolle Ap ikke kler.

Det kan altså ligge en langsiktig gevinst for Høyre i å legge seg ut med Finnmark i denne saken. Ikke i Finnmark selvfølgelig, men i andre deler av Norge.

Alternativt så er Monica Mæland bare en politisk pyroman. Men det er ikke helt hennes Høyre i stilen.

Denne artikkelen handler om