FRANSKLEKTOR: – I alle jobbene jeg har hattt etter at jeg forlot læreryrket, har jeg savnet den dype og nesten eksistensielle følelsen av virkelig å se en endring og en utvikling, skriver Sanna Sarromaa. Foto: Sigurdsøn, Bjørn / SCANPIX

Debatt

«Jeg kan og vil, og bør og skal, bli bedre, men jeg er god nok til å kunne starte på nytt.»

Etter alle disse årene jeg har kritisert norsk skole, er jeg nå en del av systemet selv.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

SANNA SARROMAA, finne, forfatter, feminist og lektor

Sanna Sarromaa. Foto: Keane Studios

I februar begynte jeg som lærer – eller som lektor, som jeg liker å framheve i dette egalitære landet der alle er like flinke og hvilken som helst halvstudert røver, med eller uten fagkompetanse, kan kalle seg lærer.

Min venn, ungdomsskolerektor, applauderte yrkesvalget mitt: «Læreren er udødelig. Hun er den eneste man husker. Man husker ikke hvem som var utdanningsministeren da, man husker ikke engang hvem som var statsministeren, men man husker læreren sin», sa han. «Vil du virkelig utgjøre en forskjell» – og det ville jeg! – «så blir du lærer».

Jeg visste godt hva han snakket om. Jeg hadde jo vært lærer før. Én gang for 15 år siden var jeg en nyutdannet lektor – veldig usikker, men massivt idealistisk og ambisiøs på vegne av både meg selv og elevene. Jeg overlevde i ett år. Slik som én av fem nyutdannede på den tiden, forsvant også jeg ut av yrket innen de første fem årene.

les også

«Magien i å være mamma ligger i barnas drømmer, ikke i mine.»

Det var ikke fordi jeg ikke likte jobben min. Jeg bare higet etter noe annet, noe bedre, liksom – mer status, mer anerkjennelse, mer lønn, en karriere. Jeg ville bli noe. Jeg fikk dessverre med meg fort at i Norge var lærer ingenting.

Så skjedde det at jeg ikke ble noe likevel. Jeg fikk meg en tiårig akademisk karriere som gikk i dass. Jeg skrev en doktorgrad, malte meg i hjørnet, ble vraket og måtte starte på nytt. Etter at det vertikale karriereløpet falt tilbake på nullpunktet, har jeg egentlig bare gjort ting som har gitt meg litt glede og litt inntekter slik at jeg akkurat har gått rundt økonomisk. Jeg har jobbet som treningsinstruktør, puslet med markedsføring og skrevet kronikker i denne avisen. Det har ikke vært noen vertikal karriere oppover på flere år, bare litt lystbetont horisontal pusling.

I mange år allerede hadde jeg lekt med tanken om å bli lektor igjen. Jeg hadde lyst til å gjøre noe ordentlig, noe som betyr noe. Status, lønn og anerkjennelse hadde jeg sluttet å hige etter. Jeg hadde kanskje blitt norsk, eller kanskje bare middelaldrende: Jeg følte at jeg var bra nok og dugde som jeg var, uten titler og uten karriere. Det var tross alt fritiden som var viktigst.

les også

– Den norske læreren er blitt husmann på egen arbeidsplass

I alle jobbene jeg hadde hatt de siste årene etter at jeg forlot læreryrket, hadde jeg savnet den dype og nesten eksistensielle følelsen av virkelig å se en endring og en utvikling, få til noe og utgjøre en forskjell. Den følelsen hadde jeg aldri på høyskolen da jeg skrev akademiske artikler som ingen leste. Det nærmeste jeg kom den følelsen var som vannzumba-instruktør: Når 20 damer forlot bassenget, svette og entusiastiske, og lovte å komme neste gang også, følte jeg mening med det jeg drev med.

Da vikariatet som «trygg fransklærer» ble utlyst på fylkeskommunens nettsider (samtidig som de søkte etter en «engasjert norsklærer» – de er varierte på adjektivbruken sin, der borte i fylkeskommunen), var jeg i tvil om jeg ville tørre å søke. Som en litt typisk kvinne lurte jeg på om jeg ville være god nok, trygg nok – jeg som hadde vært så usikker sist.

Gudskjelov lot jeg ikke være å søke av frykten for ikke å være god eller trygg nok. For jeg fikk jobben – det var heldigvis bare tre søkere! – og kunne konstatere at jeg både er god og trygg nok. Jeg er til og med engasjert, selv om jeg ikke er norsklærer. Jeg kan og vil, og bør og skal, bli bedre, men jeg er god nok til å kunne starte på nytt her.

Ungdommer er herlige. De er veldig høflige, hyggelige og søte. De er som rett fra Ungdata-undersøkelsen: Det er ikke noe tull med dem. Det eneste problemet er at de er jævlig late. Eller det er kanskje noe man ikke kan si i Norge? Det må kanskje evfemiseres til noe sånt som at de færreste av dem har gode arbeidsvaner. Derfor er de heldige som har fått meg som lærer, selv om de kanskje ikke helt ser det selv. Som alle vet kommer fransk ikke gratis. Fransk må pugges. Jeg kan ikke pugge for dem, men jeg skal lære dem å pugge. Kanskje ikke spesielt nytenkende didaktisk sett, men jeg kjører gloseprøver hver uke.  

les også

«Jeg kan ikke sitte stille og se på den behandlingen vi gir de elevene som trenger god undervisning mest.»

Gleden over å formidle og gi kunnskap er like stor på en videregående skole som det er på en høyskole. Kanskje er det enda mer gøy, fordi det stiller større krav til min didaktiske praksis (som altså ikke består bare av gloseprøver). Jeg jobber nemlig ikke bare med de toppmotiverte, de som virkelig vil lære seg fransk. Jeg jobber også med de som bare må ha et fremmedspråk for å gjennomføre videregående opplæring. Jeg har hele karakterskalaen i klasserommet.

Jeg leste i Aftenposten i januar om en 28-åring med mastergrad i historie som hadde ansvar for kjøttdisken på en butikk. Hun stortrivdes. Masteren i historie var ikke bortkastet, for – som kvinnen så elegant sa – «ingen lærdom er bortkastet» og akkurat nå strålte hun sammen med ferskvarene på Meny.

I 2003 stod jeg bak katetret for første gang og underviste fransk. Nå, i 2018, gjør jeg det igjen. Heller ikke jeg tenker at masteren i historie eller doktorgraden min er bortkastet. Ja, jeg har sannelig hoppet 15 år tilbake på CV’n, men jeg har en jobb som – beklager klisjeene – gir mening og glede, faktisk mye mer mening og glede enn noen av de andre jobbene jeg har hatt.

Når jeg skriver dette, etter én måned i min nye jobb, starter vinterferien. Jeg har bare jobbet 50 prosent, men fyttirakkern så fortjent som det føles. Jeg har alltid tenkt at lærerne fortjener feriene – unnskyld, avspaseringene – sine, men nå tenker jeg det med en enda større innlevelse. Jeg føler det nemlig i kroppen selv!

Vinterferien brukes godt: Til å planlegge undervisning! Da er jeg enda tryggere i mars.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder