ELITEDEBATT: – Når det kommer til stykket er det ikke eliter i ordets gjengse betydning Klassekampen er mest opptatt av, skriver Bård Larsen. Foto: Civita.

Debatt

Klassekampens nærtagende eliter

De som demonstrerte mot ulven i Oslo sentrum her om dagen er neppe veldig opptatt av Karl Marx’ analyse av det kapitalistiske systemet.

BÅRD LARSEN, historiker i den liberale tankesmien Civita

Debatten som har pågått om Klassekampen og eliter den siste tiden er både underholdende og kaotisk. Det er noe naivt over at en del ikke gjennomskuer at avisas elitekritikk ikke er noe annet en god gammel venstreradikal populisme, det vil si «folket» mot «kapitalen». Selvsagt hiver venstreradikale Klassekampen seg på populismebølgen, der de finner kamerater som tilsynelatende virker underlige og veldig fjernt fra avisas verdisyn. Men logikken er ukomplisert: Det er lett å finne sammen i noe man er mot.

Anders Giæver har fått masse tyn etter sin lett satiriske kommentar i VG, Overklassekampen, der han skriver at elitekritiske Klassekampen selv er en elite. Eller som han skriver: En elite «i folkets tjeneste». Giæver spurte retorisk om Klassekampen er «en del av problemet, eller en del av løsninga?»

les også

Anders Giæver: Overklassekampen

Jeg har ikke helt skjønt hva Klassekampen egentlig mener, om de anser seg selv som en del av eliten eller ikke. Men i sosiale medier hevdes det at Giæver forsøker å stilne Klassekampens elitekritikk, fordi den, ifølge Giæver, kommer fra noen som selv tilhører eliten. Og Klassekampens redaktør Mari Skurdal skrev på lederplass om VG og Giævers «kampanje for å diskreditere Klassekampens saker om norske eliter».

Men dette er vel merkelige og forurettede vrangtolkninger av Giæver? Det er en fornøyelse å lese Klassekampens eliteskriverier. Mye av det er interessant, og avisa fortsetter sin fine, åpne profil som viktig debattarena. Men Giæver gjør ikke annet enn å harselere litt med en avis som går en smule i spagaten.

Det Giæver skriver om er at Klassekampen, som er en selverklært marxistisk avis, profilerer en elitekritikk som omfavner det meste, så lenge det er kritisk mot det bestående. Da er det fort gjort å tro at Klassekampen har glemt sin egen ideologi. Man får inntrykk av at de ikke ser bjelken i eget øye. Som kulturelite.

Men helt glemt er den ikke. Reaksjonen mot Giæver fra Skurdal bekrefter inntrykket: «Vi har et navn som springer ut av Karl Marx’ analyse av det kapitalistiske systemet og dekker arbeidsliv og klassespørsmål tettere enn de fleste.»

les også

Vært lite på bygda i det siste, Trygve?

Når det kommer til stykket er det ikke eliter i ordets gjengse betydning Klassekampen er mest opptatt av. For du kan være en betydningsfull premissleverandør i den politiske debatten, men like fullt være blant gutta på gølvet, altså en del av folket ... hvis du jobber for Klassekampen.

Skriver du for høyresidens Minerva, derimot, er du en del av eliten. Mens Giæver er elite, er Skurdal det ikke. Du kan til og med være rik til over ripa, så lenge trua er på plass. For det store skismaet, det endelige oppgjøret, der geitene skal skilles fra sauene, borgerskapet fra arbeiderne, elitene fra folket, skal jo først skje etter revolusjonen, når ideologien er på plass. Det handler egentlig om klassebevissthet. Hvor dypt den stikker er en annen sak.

På den radikale venstresiden går nemlig idealene foran personlig handling. Salongradikalerne Simone de Beauvoir og Jean-Paul Sartre erklærte seg som «anti-borgerlige anarkister». Et ganske åpenbart koketteri for å markere avstand til den delen av borgerskapet som ikke hadde forstått evangeliet. For å være inne i denne sirkelen måtte det erklæres solidaritet med arbeiderklassen. De hadde selv opphøyet seg til å være en elite og funnet legitimering for det i en elitistisk ideologi. Det hjalp lite at Sartre på sine gamle dager sto utenfor Renault-fabrikkene og delte ut løpesedler.

les også

Slår tilbake mot Sp-lederen: – Vedum stakkarsliggjør Distrikts-Norge

Så er det feiltagelsen som har bredt om seg: At vi som er kritiske til populismens fremstillinger av folket mot elitene, mener det ikke eksisterer eliter, inkludert kritikkverdige eliter. Her må vi stoppe opp litt.

Det som er avgjørende er jo hva som menes med eliter, og hva i så fall ikke-elitene består i. Spør Hege Storhaug, eller en kommunist, og du får svar. Her snakker vi om veldig store eliter. For skillet mellom elitene og ikke-elitene er skreddersydd den rådende ideologien. Den radikale populismen er veldig opptatt av motsetninger, men avviser «ekte» interessemotsetninger i «det egentlige folket». Altså det folket som finnes der ute, om enn i dvale.

Hos populister løftes folket frem som noe hellig og elitene som grupper av mennesker som forsøker å undergrave folket. Det som kjennetegner elitene er at de har suspekte motiver og at de drives av særinteresser. Hva folket egentlig betyr, er derimot mer komplisert.

les også

Det handler om mennesker!

Folk flest er sjelden eller aldri venstreradikale. De venstreradikale snakker til og om folk flest, men sjelden på vegne av folk flest. At venstreradikal intellektualisme mest har sitt utspring i borgerskap og middelklasse er heller ikke ukjent. Fra det holdet fikk vi ord og uttrykk som «filleproletariatet» og «sjølproletarisering», selv om de har gått ut på dato.

På ytterfløyene er «folket» og fløyenes egen ideologi én og samme ting, og dette deklameres med den største selvfølgelighet. Men også populister må forholde seg til at majoriteten i de fleste europeiske land er uenig med dem og stemmer på de etablerte partiene. Det gjør at de kommer i en forklaringsskvis. Løsningen er å fylle konseptet «folket» med følelser, nostalgi og besvergelser. Det er ikke bare politiske saker kanonene rettes mot, men også selve Systemet. Det er her forbrødringen mellom venstre og høyre finner sted.

Vi snakker om politiske krefter som liker å ri på kaotiske tidevannsbølger. Om det er klassemotsetning eller nasjonens sjel, vil krise føre oss inn på rett spor, i en ustoppelig utvikling.

les også

Ta det rolig, hold deg kald

En annen forestilling som dukker opp jevnlig er at det ikke er mulig å snakke om eliter lenger. Det er en like tøvete påstand som den om at elitene snakker om Trump, men aldri om årsakene til at han ble valgt. I mediene diskuteres dette kritisk hele tiden. Det velter ut litteratur, artikler og debatter. Særlig når det gjelder å forstå hvorfor så mange trekkes mot de politiske ytterkantene. Det er ikke til å komme fra at alle samfunn har hierarkier: Økonomiske, politiske, kulturelle og sosiale. Vi må til en og annen svenske for å finne noen som påstår at vi ikke kan snakke om eliter fordi det er populistenes språk.

Klassekampen mener å kunne føre bevis for at vi ikke kan snakke om elitene, fordi så mange næringslivstopper vegrer seg fra å kalle seg elite. Vel, det forstår de fleste årsakene til. Vi er tross alt alle barn av sosialdemokratiet, som det heter. Elite er et fyord på norsk. I Norge går man ikke rundt og kaller seg for elite ustraffet. At disse toppene likevel ikke skulle være klar over hvilken posisjon og hvilke privilegier de har er veldig lite sannsynlig.

Når Klassekampen nå driver en stor kampanje om elitene, er det greit å huske at den venstreradikale populismen er lysår fra lettpopulismen til Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum. Vedum, som omtales av Klassekampen som «anføreren for det norske opprøret mot elitene», er en luring, og her humrer han nok hele veien til valglokalet.

For de som demonstrerte mot ulven i Oslo sentrum her om dagen er neppe veldig opptatt av Karl Marx’ analyse av det kapitalistiske systemet.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder