DYSTERT: – Historisk sett er det god grunn til å trykke på alarmknappen når konservative partier kollapser. Derfor er kollapsen til det republikanske partiet i USA og det konservative partiet i Storbritannia alvorlig, skriver kronikkforfatteren.

Debatt

Når konservative partier kollapser, kollapser demokratiet

Vi kan om kort tid sitte med to uforutsigbare populister som ledere for verdens to viktigste konservative partier.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over ett år gammel

KETIL RAKNES, høyskolelektor Høyskolen Kristiania

Hvorfor ble noen land i Europa varige og stabile demokratier, mens andre opplevde stadige autoritære tilbakeslag? Hvorfor fungerte demokratiet i Norge, Sverige og Danmark i mellomkrigstiden, mens land som Italia og Tyskland bukket under av presset fra fascistene?

Demokratiforskningens hellige gral har vært jakten på den ene variabelen som forklarer demokratisk gjennombrudd og stabilitet. Høy økonomisk vekst, en stor og reformivrig middelklasse og en godt organisert arbeiderklasse som skremte elitene er alle brukt som forklaringsfaktorer for demokratiets fremvekst i Europa.

Kjetil Raknes.

les også

Trump og kvinnene

I fjor kom den amerikanske statsviteren Daniel Ziblatt med den tankevekkende boken Conservative Parties and the birth of Democracy. Her lanserer Ziblatt et nytt perspektiv på demokratiseringen av Europa hvor de konservative partiene blir tildelt hovedrollen. Ifølge Ziblatt kjennetegnes vellykket demokratisering av at de som har mest å tape på det demokratiet omfavner det som styreform. Når kravene om demokrati skyllet over Europa på midten av 1800-tallet sto de etablerte elitene overfor et valg. De kunne satse på å motarbeide demokratiet med alle midler eller å bygge et sterkt konservativt parti som kunne vinne valg.

Ziblatt mener kontrasten mellom Storbritannia og Tyskland er slående. I Storbritannia var skepsisen til demokratiet betydelig hos den britiske overklassen. Mange mente i likhet med den senere konservative statsministeren, Lord Robert Cecil, at demokrati betydde at «de rike skulle betale skatt og de fattige skal lage lovene». Men de konservative i England forsto tidlig at utvidelser av stemmeretten var uunngåelig, derfor satte seg i førersetet og bygget opp et parti som var i stand til å vinne valg. I 1867 var partiet så selvsikkert under Benjamin Disraelis ledelse at det ledet an i utvidelsen av stemmeretten. Under slagordet «God, Empire and Queen» ble det konservative partiet en viktig institusjon i det britiske demokratiet. I Tyskland var det motsatt. Tysk høyreside ble aldri enig med seg selv om de skulle omfavne demokratiet eller motarbeide det. De klarte aldri å bygge et solid konservativt parti og trodde aldri de ville kunne klare å beholde sin innflytelse i et demokratisk system. Når fascistene entret scenen i mellomkrigstiden var det ingen igjen på tysk høyreside til å forsvare demokratiet.

De konservative partiene er demokratiets portvoktere. De spiller en unik rolle når demokratier fødes, dermed får de også en viktig rolle når demokratier settes under press. Konservative partier med en sterk partiorganisasjon og stor demokratisk selvtillit har bedre forutsetninger for å takle radikale utfordrere. I Skandinavia var de konservative partiene viktig for å slå tilbake fascistiske utfordringen i mellomkrigstiden. Høyre store ideolog, Carl Joachim Hambro, kjempet med nebb og klør mot Nasjonal Samlings innflytelse på norsk høyreside i mellomkrigstiden. I Sverige var svermeriet for fascismen på høyresiden mye sterkere enn i Norge. Utover på 1930-tallet ble ungdomsorganisasjonen til Moderaternas forløper, Allmänna Valmansförbundet, stadig mer begeistret for Hitler og Mussolini og gikk stadig lenger i autoritær retning. Lederne for det konservative partiet i Sverige var overbevist om at demokrati var «den svenske styreformen» og så ingen grunn til desperasjon. Derfor valgte de å ekskludere hele ungdomsorganisasjonen.

les også

Trump med nye angrep på sin egen justisminister

I dag utfordres vestlige demokratier av en høyrepopulistisk bølge. I likhet med mellomkrigstiden er det de etablerte konservative partiene som avgjør hvordan denne utfordringen håndteres og hvor mye politisk innflytelse de får. Et godt eksempel er det siste presidentvalget i Frankrike. Da den republikanske kandidaten Francois Fillon røk han ut i andre valgrunde, gikk han ut og oppfordret alle velgerne sine å stemme på Macron fremfor Marine Le Pen. Og velgerne hørte på etter. Rundt 50 prosent av dem som stemte på Fillon støttet Macron, mens bare 15 prosent støttet Le Pen.

Historisk sett er det god grunn til å trykke på alarmknappen når konservative partier kollapser. Derfor er kollapsen til det republikanske partiet i USA og det konservative partiet i Storbritannia alvorlig. Begge partiene regnes som statsbærende partier som har produsert store statsledere som Harold MacMillan, Winston Churchill, Abraham Lincoln, Dwight Eisenhower og Ronald Reagan. Drivkraften bak kollapsen hos begge partiene er at de moderate konservative kreftene har blir utkonkurrert av en stadig mer nasjonalistisk og aggressiv høyrepopulistisk fløy. Den største tragedien ved Donald Trumps presidentskap er at det republikanske partiet ikke gjør noe for å stoppe han. Nå er det for tidlig å avskrive Trumps presidentskap fullstendig, men historikerne vil neppe være nådig med de republikanerne som stilltiende lot Trump angripe de demokratiske institusjonene i USA.

les også

Ut mot Trumps handelskrig: – Vi er dypt bekymret

I det konservative partiet i Storbritannia klamrer fortsatt Therese May seg til makten, men utfordres av en stadig mer radikal fløy av konservative nasjonalister ledet av Boris Johnson. Brexit-avstemmingen har vært en katastrofe for britene. Den har skapt politisk kaos, redusert den økonomiske veksten og delt landet to stadig mer bitre fløyer. Det hele topper seg nå med at Johnson driver åpen krig mot May og sender stadige giftpiler mot May i britiske aviser. Det siste utspillet fra Johnson var at May dro til Brussel med «en selvmordsvest rundt den britiske grunnloven.» Britiske medier beskriver Johnson som «klovneprinsen», men i likhet med Trump er han en populist med betydelig velgerappell. På en måling om hvem som er favoritt til å overta etter May leder Johnson klart.

Dermed kan vi om kort tid sitte med to uforutsigbare populister som ledere for verdens to viktigste konservative partier.

Les også

  1. Faller Boris i ryggen

    Boris Johnson er som et vandrende revynummer. Det lukter underbukser og sparkepiker.

Mer om

  1. Økonomisk politikk
  2. Demokrati
  3. Storbritannia
  4. Tyskland
  5. Sverige
  6. Boris Johnson
  7. Brussel

Flere artikler

  1. LOs nye europasjef frykter for demokratiet

  2. Rent flertall for Boris Johnson: – Det er et historisk valg

  3. Boris Johnson blir ny statsminister: – Vi skal få gjennom brexit

  4. Spania valgte rødt

  5. Å lefle med det autoritære

Fra andre aviser

  1. Høyrepopulister er viktige – for demokratiet

    Fædrelandsvennen
  2. Europa – et kontinent i drift

    Fædrelandsvennen
  3. Dette kan bli konsekvensene av EU-valget

    Aftenposten
  4. EU-valget søndag: Dette er resultatene du bør følge med på

    Aftenposten
  5. Boris er her

    Bergens Tidende
  6. May etterlater seg et parti og et land i politisk kaos. Nå begynner kampen om makten.

    Aftenposten

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder