Foto: Morten Mørland

Kommentar

Den store overgrepsromanen

Valdimir Nabokovs «Lolita» var en av etterkrigstidens store litterære suksesser. I dag leses den på en annen måte enn da den kom.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Forrige uke var Elisabeth Smart i nyhetsbildet igjen, etter at det ble kjent at en av hennes kidnappere, Wanda Barzee, snart har sonet ferdig straffen og vil slippes ut i samfunnet igjen.

Smart var bare 14 år da Barzee og ektemannen Brian David Mitchell truet jenta med kniv og bortførte henne fra soverommet hennes i Utah i juni 2002. Mitchell, en religiøs fanatiker, «giftet seg» med fjortenåringen samme natt, mishandlet henne, voldtok henne regelmessig og tvang henne til å reise rundt med ekteparet i Utah og California i ni måneder, inntil hun ble reddet.

Smart, som nå er en frittalende aktivist for barns trygghet og rettigheter, har reagert på løslatelsen.

Smart-bortføringen var en i en serie uhyggelige kidnappingssaker de siste årene hvor jenter/barn er blitt bortført av voksne menn som har holdt dem fanget og utnyttet og voldtatt dem. Jaycee Lee Duggard, Natascha Kampusch, Elisabeth Fritzl. Listen er lang.

les også

Elizabeths Smarts kidnapper løslates: – Ubegripelig

Felles for overgriperne er at de har rettferdiggjort forbrytelsen hos seg selv som om det var et slags gammeldags «bruderov», sanksjonert av en form for selvordinert ektepakt. «Det ble en vakker historie», sa Phillip Garrido, som kidnappet ti år gamle Jaycee Lee Duggard i 1991 og holdt henne i fangenskap i atten år, til han da til slutt ble arrestert.

Nå hevder krimforfatteren og journalisten Sarah Weinman fra New York, at det var en slik historie som lå bak en av etterkrigslitteraturens mest omdiskuterte romaner, «Lolita», av Vladimir Nabokov.

Historien om den godt voksne Humbert Humbert som flytter sammen med en kvinne på sin egen alder for å kunne dyrke sin forelskelse i, og begjær for hennes tolv år gamle datter, utfordret tabuer da den kom, men ble alt i alt en gigantisk litterær suksess.

Den er filmatisert to ganger, og Stanley Kubrics første versjon ble Oscarnominert i 1962. Den er blitt til skuespill og musikal (!). Og den ga navnet til en slags peseudo-diagnose, «Lolitakomplekset», som skal beskrive voksne menns tiltrekning til jenter under den seksuelle lavalder.

Det er en «diagnose» som helt til utpå åttitallet i stor grad ble møtt med en stor grad av forståelse i vestlig kultur. Store deler av Hollywood stilte seg bak regissøren i Roman Polanski da han i 1977 stakk av fra USA for å slippe å bli stilt for retten for voldtekt av en tretten år gammel jente.

I mye av populærkulturen ble «Lolitakomplekset» fremstilt som en utfordring for voksne menn hvis de ikke klarte å holde seg i skinnet når «fristerinner» helt ned i tolv-trettenårsalderen lokket dem til sengs med ynde og falsk legitimasjon.

les også

Urkjedelig «Lolita»

Men Nabokovs utgangspunkt for Lolita var ikke denne lett patetiske voksenmannsfantasien, skal vi tro Weinmann.

I 1948 ble elleve år gamle Sally Horner lurt fra barndomshjemmet sitt i Camden, New Jersey, av en mann som hevdet at han jobbet for FBI. I to år resite han rundt omkring i USA med henne (slik Dolores reiser rundt med Humbert i «Lolita»), mens han hevdet at hun var hans datter. En dag i løpet av 1948 klarte hun å få tak i en telefon, fikk ringt sine foreldre og ble reddet.

At Nabokov kjente til historien, er hevet over tvil. Humbert spør seg selv mot slutten av romanen: «Kanskje jeg hadde gjort det samme mot Dolly som Frank Lasalle, en femti år gammel mekaniker, hadde gjort mot elleve år gamle Sally Horner i 1948?)

Nabokov gjorde karakterene annerledes på vesentlige punkter. Humbert er en sofistikert, attraktiv mann midt i trettiårene. Romanens voksne kvinner kan knapt motstå ham. Det er et underliggende premiss at det var en form for gjensidig tiltrekning mellom han og Dolores/Lolita.

Lasalle var en noen og femti år gammel omstreifer med et tvilsomt rulleblad. Han passet langt bedre til prototypen på den typen skumle menn mødre advarer sine døtre mot.

Men Weismann mener parallellene er større enn ulikhetene. Nabokov underspiller Humberts overgrep ved å gjøre ham til en sjarmerende forteller. Og kulturen den gang gjorde det altså langt mer akseptabelt for voksne menn og føle dragning mot altfor unge piker.

I dag er denne toleransen borte. Selv Hollywoodeliten har snudd seg mot Roman Polanski og krever at han skal komme tilbake og ta konsekvensene av sine handlinger. Det siste årets #metoo-avsløringer har hevet terskelen ytterligere for hva som er akseptabelt.

Og «Lolita-komplekset», som en gang nærmest var en pikant synd i Hugh Hefners Playboyunivers, er nå mer eller mindre assosiert med pedofili.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder