Tydelig tale i Beijing

Stortingets utenrikskomité besøker Kina for første gang siden de diplomatiske forbindelsene ble normalisert. Det er urovekkende mange i komiteen som ikke vet om de vil ta opp menneskerettighetsspørsmål, eller som helt sikkert ikke vil gjøre det.

Da Liu Xiaobo i 2010 ble tildelt Nobels fredspris for sin langvarige kamp for grunnleggende menneskerettigheter brøt Kina all politisk kontakt med Norge i seks år. Norge arbeidet hardt i kulissene for en normalisering og i desember 2016 ble forholdet gjenopprettet. Regjeringen skrev under på en erklæring der vi fullt ut anerkjente Kinas sosiale system og lovet å ikke gjøre noe som “skadet deres kjerneinteresser”.

Vi ønsket normaliseringen velkommen, med et vesentlig forbehold: Avtalen med Kina kan ikke innebære at norske politikere tar på seg munnkurv av frykt for kinesiske reaksjoner. Norge må våge å ta opp det som er kritikkverdig.

Representanter for Høyre og Arbeiderpartiet i Utenrikskomiteen er forsiktige og vage når Aftenposten spør om de vil ta opp menneskerettighetsspørsmål i Kina. Frps representant synes ikke det er naturlig å ta opp slike tema. Representanter for Venstre, SV, Sp og KrF mener imidlertid at Norge må bruke anledningen til å ta opp slike saker.

Norge har en lang og god tradisjon i arbeidet for å fremme universelle menneskerettigheter. Verdier og rettigheter vi tar som en selvfølge angripes og undergraves i mange land. Hvis vi ikke påtaler brudd på menneskerettighetene svikter vi både egne idealer og dissidenters modige kamp. Vi forventer derfor at utenrikskomiteens medlemmer bruker besøket i Kina til også å ta opp de vanskelige tema.

Det er dessverre nok å snakke om. Samtidig som Kina har bygget opp sin globale økonomiske makt er situasjonen for menneskerettigheter i landet blitt forverret i senere år. Det kinesiske lederskap ønsker ikke å etterligne vestlige demokratier på annen måte enn når det gjelder levestandard. Xi Jinping er president uten tidsbegrensning. Han er også Kommunistpartiets sjef og landets øverstkommanderende. Ingen leder siden Mao Zedong har vært gjenstand for noe som minner om den samme persondyrkelse. I Xis tid har partiet slått hardt ned på dissens og innført enda strengere sensur.

Det er ikke et uttrykk for normalisering hvis Norge feier dette under teppet. Det ville være unormalt om vi holdt munn om kinesiske brudd på menneskerettighetene.