Terje Tvedt slår tilbake: – Jostein Gripsrud forstår rett og slett ikke boken han kritiserer

Min bok «Det internasjonale gjennombruddet» er i både tematikk, metode og analysemåte direkte anti-konspiratorisk.

TERJE TVEDT, professor og forfatter av boken «Det internasjonale gjennombruddet»

Jeg har skrevet en bok om nyere norsk historie som radikalt utfordrer de fortellingen om Norges nære fortid som har dominert til nå. «Det internasjonale gjennombruddet» har derfor naturlig nok falt noen tungt for brystet. Men historieforskningens eneste oppgave i samfunnet er å kaste nytt lys på fortiden. Bare slik kan den bidra til at offentligheten mer rasjonelt og mer kunnskapsrikt kan reflektere over erfaringer, og dermed også, kanskje, bedre forstå sin samtid.

En av dem som har latt seg provosere av boken er medieprofessor Jostein Gripsrud, som i forrige uke skrev to kronikker i VG der han hamret løs på den. Han mener den totalt må avvises, først og fremst fordi den er en konspirasjonsteori, full av «melodramatiske undergangsvisjoner og jakt på svikere».

Problemet med Gripsrud er at han rett og slett ikke har forstått boken han kritiserer.

«Det internasjonale gjennombruddet» er nemlig i både tematikk, metode og analysemåte direkte anti-konspiratorisk. Den beskriver og forklarer hvordan det politiske lederskapet, etter beste evne og med den beste vilje, prøvde å takle de nye prosessene og utfordringene globaliseringen tvang på Norge. Jeg skildrer et politisk lederskap uten tidligere erfaring og kunnskap om hvordan skape utvikling i Asia eller håndtere «fremmedkulturelle» i Norge. Preget av tidens tenkemåter og dogmer ble det ført en utviklings- og innvandringspolitikk full av indre motsetninger og med begrenset forståelse for politikkens konsekvenser.

Boken analyserer en rekke eksempler på dette, som for eksempel bombingen av Libya, arbeidet til støtte for et eget Sør-Sudan, eller den norske, paternalistiske versjonen av multikulturalismen. I mitt analytiske perspektiv er det overhodet ikke plass til en «femtekolonne» som «sviker» nasjonen. Det er derfor absurd at en professor, etter å ha lest denne boken, kan påstå at jeg mener at under Røde Kors eller Amnesty sin «bevisste ledelse» ble «nasjonen Norge ødelagt»!

Tvert imot å lete etter «svikere», slik Gripsrud påstår, prøver boken å forstå den førte politikken ved å plassere den i en større historisk og geopolitisk sammenheng, og ved å analysere idéhistoriske strømninger og tenkemåter den ble påvirket av. Min bok kan derfor vise bl.a. at de dominerende fortellingene om at den norske staten førte en diskriminerende politikk overfor innvandrere og flyktninger da de kom til Norge fra slutten av 1960-tallet og fremover, er feil. Den viser også at forskningens vandrehistorie om at nordmenn fikk «panikk» da de første pakistanerne kom til Norge, ikke stemmer.

Gripsrud er overhodet ikke interessert i at jeg påpeker at den norske staten snarere førte en usedvanlig åpen, tolerant politikk overfor dem som kom, og at befolkningen stort sett var positiv da den globale folkevandringen nådde Norge. Boken prøver å forklare bakgrunnen for denne ytterst interessante holdningen, ikke minst fordi det var grunn til å forvente mer frykt for det fremmede og ukjente, gitt Norges usedvanlige kulturelle og religiøse homogenitet. Den gjør det selvsagt ikke ved å jakte på «forrædere», men ved å analysere norsk nasjonalstatstradisjon, menneskerettighetstenkningens innflytelse, bistandens beskrivelse av «den andre» som fattig og hjelpetrengende, og universalismens posisjon.  

Jeg legger frem alternative analyser også på andre områder, som nettopp dokumenterer at det ikke var noen «masterplan» bak det som skjedde. Den oppfatningen som staten selv har propagandert og som har preget historieskrivingen om perioden, har gått ut på at den norske staten førte en streng asyl- og flyktningpolitikk og at innvandringen var av marginal betydning. Min bok viser at Norge i realiteten er av de landene i Europa som relativt sett raskest endret sin befolkning de siste tiårene, og i perioden 1995-2015, mye, mye raskere enn våre naboland, Sverige og Danmark. En stor del av dette skyldtes selvsagt EØS, men innvandringen fra ikke-europeiske områder til Norge var også svært omfattende i forhold til mange andre europeiske land.

Poenget ved min analyse er jo nettopp at mye av det siste skjedde ad hoc, og ofte som resultat av ulike former for kampanjer som tok utgangspunkt i enkeltsituasjoner som ble definert som et humanitært og moralsk spørsmål, og nettopp ikke ut fra en langsiktig plan om å endre Norge.

«Det internasjonale gjennombruddet» analyserer hvordan norsk offentlighet og Kirkens ledelse møtte islam da det ble en norsk religion, og undersøker ikke de globale migrasjonsbevegelsenes årsaker og karakter. Da fremkommer en annen analyse enn den som har fått dominere.

Den muslimske minoriteten ble ikke møtt med stereotypisering og islamofobi. Jeg viser empirisk at selv da islamister drev kristne ut av Midtøsten eller sto bak terrorhandlinger i Europa, var sentrale medier ytterst forsiktig med å kople slike handlinger til tolkninger av islam (jfr. også Nygaard-saken og avvisningen av Iran-sporet på 1990-tallet), og jeg dokumenterer at Kirken sto bak opprettelsen av Islamsk Råd, Norge, og at det var Kirkens Nødhjelps som først, på «vegne av de krenkede», fordømte avisen Magazinet for å ha publisert Muhammed-tegningene, mens muslimene i Norge ikke sa noen ting.  

Helt fra midten av 1970-tallet hadde staten som hovedlinje at de som kom hit, om de var muslimer eller hinduer eller katolikker, skulle ha de samme rettighetene; alle skulle få støtte til trossamfunn og de skulle selv bestemme hvor mye de ville integrere seg. Staten skulle være verdiverdinøytral overfor det som fra slutten av 1970-tallet tidsriktig ble kalt «majoritetssamfunnet» og «minoritetene».

I Norge fantes det selvsagt også grupperinger som var mot både innvandring og islam, men det historisk betydningsfulle er at staten, de politiske partiene, og nesten alle de sentrale mediene først og fremst var opptatt av å advare mot «islamfrykt» og stereotypier blant nordmenn. Boken rekonstruerer og drøfter den tenkningen om utvikling, universalisme, og rettigheter som lå bak, og som store deler av det norske folket, inkludert det politiske lederskapet, trodde på og mente var rett.

Boken dokumenterer og drøfter også det storslåtte prosjektet der den norske staten tok på seg rollen som fattige lands utvikler. Mens det er skrevet mange bøker om hvordan bistanden har påvirket land som Zambia og Nepal, er «Det internasjonale gjennombruddet den første som studerer bistandens betydning for Norge. Mens Gripsrud angriper meg for å jakte på bistandsaktørene som landsforrædere, er boken er opptatt av hvordan rollen som fattige lands utvikler og rådgiver påvirket oppfatninger av verden, «den andre» og oss selv.

Hvis det å studere hvordan det i kjølvannet av disse prosessene vokste frem hva jeg kaller et   humanitært-politisk kompleks som påvirket både bistands- og innvandringspolitikken, er synonymt med konspirasjonsteorier, så må store deler av samfunnsvitenskapen forkastes. Klassiske eliteteoretikere som Weber og Pareto, helt sentrale samfunnsforskere som Foucault og hans teorier om makt og kunnskap og Bourdieu med sine studier av eliter og makt, og ikke minst en historiker som Jens Arup Seip og en statsviter som Stein Rokkan, må avvises. Min bok er selvsagt opptatt av denne nye elitens innflytelse som ifølge seg selv – og viktig – ifølge store deler av befolkningen - representerte nasjonens moral på den globale arena, og nasjonens samvittighet overfor flyktninger og innvandrere på den innenrikspolitiske arena.

Som en del av denne historiske prosessen utviklet det seg også et nasjonalt godhetsregime, hvis legitimitet hvilte på forestillingen om at det så å si representerte både de rette verdiene og den rette moral. Men den makten de tok, var altså en makt som var gitt dem – av opinionen.

Denne boken er nettopp hva Gripsrud ikke ser ut til å tåle, kanskje fordi han er så uvant med en ikke-normativ, ikke-ideologisk bok som rekonstruer utviklingen av høyst splittende historiske fenomener. Boken er jo verken «høyre»- eller «venstre»-orientert, eller for eller mot innvandring og bistand. Da er det for ham, synes det som, ett alternativ som gjenstår: Boken jakter på en «femtekolonne» og «landsforrædere»!

En annen grunnidé hos Gripsrud er at det egentlig ikke skjedde noe nytt i Norge i disse tiårene. Han begrunner sitt synspunkt historieteoretisk. På den første siden i pamfletten står det: «Jo mer det forandrer seg, jo mer er det det samme».

Denne klisjeen, først formulert av en franskmann for 150 år siden, kan kanskje fungere som en litt platt hilsen til et sølvbryllupspar, men den er meningsløs om man snakker om et lands historie. Det postulerer at jo mer Norge forandrer seg, jo mer og mer blir landet likt hva Norge var - under Håkon Håkonsen? Eller i vikingtiden? Hvis man observerer vår samtid og konkluderer med at alt er ved det samme, dvs. at jo mer landet engasjerer seg på andre kontinenter som freds- eller bombenasjon, og jo flere innvandrere som kommer hit, jo mer er «det det samme», da vil jo samtiden unektelig bli vanskelig å forstå. En bok som dokumenterer et radikale skifte i landets historie, vil derfor lett i seg selv fremstå som skremmende, ja konspiratorisk.

Gripsruds innlegg i VG er et uttrykk for hvor intens kampen om den nære historien vil bli. Få spørsmål er jo viktigere for forståelsen av samtiden, enn fortolkningen av fortiden.