SIKKERHET: – Å skulle distansere Norge fra NATO og USA ville være sikkerhetspolitisk russisk rulett, skriver kronikkforfatteren. Her amerikanske marinesoldater på Værnes. Foto: NTB SCANPIX

Debatt

En ny sikkerhetsstrategi for Norge

Norge trenger en ny sikkerhetspolitisk strategi for å forhindre at vi utvikler strategisk alzheimer. Uten sikkerhetspolitisk fornyelse risikerer vi å bli utdatert og desorientert.

ANDERS ROMARHEIM, førsteamanuensis, Institutt for forsvarsstudier

Endrede sikkerhetspolitiske forutsetninger for Norge og Europa tvinger fram en debatt om norske sikkerhetspolitiske strategier. NATO forblir bærebjelken for norsk sikkerhet, i en tid med Putin og Trump i førersetet internasjonalt. Men vi må spørre oss hva vi kan gjøre i tillegg, for å bedre vår sikkerhet. En slik strategi som baserer seg på NATO – men er mer enn NATO – kan beskrives som NATO+.

Anders Romarheim. Foto: Håkon Mosvold Larsen / Scanpix

I 1994 skrev Bill Clintons utenriksminister, Warren Christopher, et leserinnlegg med tittel «Nato Plus», i Washington Post. Da – som nå – handler konseptet om å engasjere de land utenfor alliansen vi har mest til felles med. På 90-tallet var NATO-utvidelse mantraet og NATO+ var et konsept for hele alliansen. Utvidelser er ikke vesentlig nå, selv om Sverige er hjertelig velkommen. Vi er derimot på utkikk etter supplementer til vårt allianseforsvar.

Første premissfor en ny strategi bør være at alle endringer også må fremme våre alliertes sikkerhet. Overlappingen er heldigvis formidabel. Det er både i USAs og i europeiske staters interesse at Europa tar større ansvar for sin egen sikkerhet. Endringer i sikkerhetspolitikken skjer ofte så gradvis at man knapt merker dem, og politikerne hevder gjerne at «alt er som før, stø kurs». Dette blir over tid uheldig og misvisende. Det reduserer vår politikks relevans og tilslører tilpasninger av eksisterende politikk. Basepolitikken er et eksempel.

Historisk har Norges sikkerhet vært tuftet på Norges forsvar, samt alliert støtte og sikkerhetsgarantier. Det siste har vært viktigst. De to klassiske dimensjonene, bør suppleres med to nye dimensjoner. De fire dimensjonene blir da: 1) nasjonalt selvforsvar, 2) klassisk allianseforsvar (NATO as is) 3) regionalt nærforsvar i Norden og 4) kontinentalt allianseforsvar. I praksis vil alternativ 4 involvere NATO-allierte land med kystlinje mot Østersjøen og Nordsjøen. Vi samarbeider allerede en god del med de aktuelle landene.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Russlands annektering av Krim, og president Donald Trumps lefling med NATOs artikkel V, har aktualisert alternativ 3 og 4. Et overordnet veivalg tilligger naturligvis Stortinget, og er ikke noe regjeringen beslutter på egenhånd. Regjeringen må på sin side implementere en eventuell ny strategi, og gi den militær-strategisk og diplomatisk form. Dette innebærer intensivert diplomati og tettere forsvarssamarbeid med utvalgte stater i vårt nabolag. En slik tilnærming harmonerer godt med temaet for dagens Militærmaktseminar om «Forsvaret av Europa», i regi av NUPI og Forsvarets høgskole.

Andre premiss er at bredden i det politiske spekteret bør inkluderes i strategidiskusjonene. Dette kan ikke bli et anti-NATO prosjekt. Ytre venstre har rutinemessig omfavnet de fremstøt som kan svekke USAs og NATOs stilling i norsk utenrikspolitikk. Vi som er tilhengere av NATO bør imidlertid anerkjenne at tenkningen om alternativer til NATO som sikkerhetskilde har kommet lengst på venstresiden. Konsensusløsninger burde altså være innen rekkevidde.

Det er en grei observasjon at vi er for avhengige av USA, men en uttalt og villet avstandtagen til USA sikkerhetspolitisk er en «non-starter» i norsk utenrikspolitikk. Tidligere har sonderinger med likesinnede nord-europeiske stater hatt preg av å være en artig kuriositet, et interessant tilbehør til vår sikkerhetspolitiske hovedrett. Det blir et annet alvor i å utforske samarbeidsmuligheter i nabolaget under endrede sikkerhetspolitiske betingelser.

I tillegg til storting og regjering har embetsverket en vesentlig rolle å spille. De har så langt gjort sin del av jobben i utredningsform. Utenriksdepartementets Veivalg-melding betoner viktigheten av å engasjere nye kretser i sikkerhetspolitikken. Også langtidsplanen fra Forsvarsdepartementet er fremsynt og anskueliggjør Norges handlingsrom i forsvars- og sikkerhetspolitikken. Samtidig slår begge dokumenter utvetydig fast at ‘Norge er Nato i Nord’, og det skal vi fortsette å være.

Å skulle distansere Norge fra NATO og USA ville være sikkerhetspolitisk russisk rulett. Det blir som om en bedrift skulle egenrådig frasi seg 70 prosent av sitt inntektsgrunnlag, uten utsikter til å erstatte det. Uten hurtig innkommende alliert støtte spiller hverken nye kampfly og fregatter, antall brigader eller HV-soldater, noen rolle for utfallet av en storkonflikt på vårt territorium. Vi taper. Bunnen ramler ut av Norges sikkerhet uten NATO.

Samtidig vil det å tviholde på nøyaktig samme tilnærming til statens sikkerhet minne om en slags strategisk Alzheimer. Vi blir akterutseilt, lever i fortiden, desorientert om de skiftende omgivelsene rundt oss, og responderer dermed inadekvat overfor både trusler og allierte. Vi har grunn til å betvile om de enkle og effektive sikkerhetspolitiske svarene Norge har hatt historisk vil fungere like godt i fremtiden.

Da må vi våge oss inn i den sikkerhetspolitiske tenkeboksen, og NATO+ er ett alternativ som hører hjemme i den strategidiskusjonen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder