Ved hotellet Hara utenfor Idomeni bor rundt 500 flyktninger på hotellets p-plass og bensinstasjon. Foto: Chryssa Panoussiadou, VG Foto: Chryssa Panoussiadou VG

Debatt

Fem prinsipper for flyktningpolitikken

Migrasjonskrisen i 2015 viste med all tydelighet at systemet trenger en revisjon. Nå handler det om å tenke nytt, med både hode og hjerte.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

SYLO TARAKU, rådgiver i Tankesmien Agenda og aktuell med boken «Innvandringsrealisme»

Dagens asylordning har gitt beskyttelse til mange mennesker, inkludert meg selv. Jeg kom som asylsøker til Norge for å unnslippe militærtjeneste i den jugoslaviske armeen i 1991, da den blodige oppløsningen av Jugoslavia startet.

Sylo Taraku. Foto: Terje Pedersen NTB scanpix

Likevel er min konklusjon at dagens ordning generelt sett er inhuman, urettferdig og uhåndterbar: Tusenvis av mennesker dør årlig på vei til Europa. Vi bruker mest ressurser på asylsøkere samtidig som arbeidet for flyktninger i nærområdene er kronisk underfinansiert.

Dessuten setter den store irregulære migrasjonen våre mottaks- og integreringssystemer under et enormt press. Etter migrasjonskrisen 2015 har selv de mest innvandringsliberale stemmene innsett at dagens system ikke bør videreføres. Noe må gjøres, men hva?

Ta del i debatten! Følg VG Meninger på Facebook

Fem bærende prinsipper

I min bok «Innvandringsrealisme – politikkens muligheter i folkevandringens tid» har jeg foretatt en kritisk analyse av dagens europeiske og norske innvandringspolitikk og drøftet mulige alternativer.

For å sikre beskyttelse og humanitær hjelp til flest mulig flyktninger, samtidig som migrasjonsnivået til Vest-Europa er håndterbart og bærekraftig, foreslår jeg en flyktningpolitikk som bygger på følgende fem prinsipper:

• Nærhetsprinsippet for krigsflyktninger. Massefluktsituasjoner håndteres regionalt med sikte på snarlig og trygg retur for flyktninger og solidaritet med aktuelle naboland. Vektlegging av nærhetsprinsippet er den mest rasjonelle formen for solidaritet i situasjoner med masseflukt.

Løsningen for store grupper av krigsflyktninger kan ikke være gjenbosetting til Europa. En slik løsning er heller ikke aktuell for ofre for naturkatastrofer som jordskjelv, flom, storm, vulkanutbrudd eller andre naturrelaterte tragedier, som vi trolig kommer til å se enda mer av i framtida på grunn av klimaendringene. På grunn av store økonomiske forskjeller er det mye vanskeligere å drive omfattende repatrieringsprogrammer fra vestlige land enn fra naboland.

Les også: Sylo Taraku – En mer rasjonell flyktningpolitikk

Dette prinsippet bør også innebære at man vender tilbake til utgangspunktet i tolkningen av Flyktningkonvensjonen, og ikke garanterer krigsflyktninger og andre som ikke er personlig forfulgt, opphold i Europa. Flyktninger som ikke kan hjelpes i nærområdene kan ha mulighet til å bli overført til for eksempel Europa som kvoteflyktninger.

• Første asylland-prinsippet for asylsøkere. Dette gjør beskyttelsen tilgjengelig, men uten at den enkelte asylsøker selv gis rett til å bestemme beskyttelseslandet. Flyktningkonvensjonen er logisk på dette punktet, og ville aldri blitt ratifisert av så mange stater om den var egnet til å undergrave grense- og innvandringskontroll. Konvensjonen står ikke i veien for å stoppe irregulær migrasjon, med mindre ulovlig innreise er den eneste muligheten en flyktning har for å komme seg til et trygt land.

Utgangspunktet er, og bør være, at flyktninger søker beskyttelse i det første trygge landet de kommer til. Det er ikke naturlig at velferdsstater som Sverige og Norge fungerer som om de er naboland til autoritære regimer eller konfliktområder. EUs Dublin-forordning, som Norge er en del av, og EUs avtale med Tyrkia bygger på dette prinsippet. Utfordringen er få til et bedre internasjonalt samarbeid og byrdefordeling samt håndheving av dette prinsippet som er både human og rettssikker.

• Rettferdighetsprinsippet. Dette skal skape en bedre balanse i flyktningers rettigheter, og sikre at ressursbruken i flyktningarbeidet blir mer rasjonell og rettferdig enn i dag.

Det enorme byråkratiet som er bygget opp for å ta seg av asylsøkere i Europa, og de store asylutgiftene i mange europeiske land, står ikke i forhold til ressursene som brukes på flyktninger som er tvunget på flukt og befinner seg i naboland. Avviste asylsøkere med plikt til å forlate og kvoteflyktninger Norge og Europa har ofte langt bedre rettigheter enn flyktninger med reelt beskyttelsesbehov utenfor Europa.

En mer global tilnærming til flyktningproblematikken må innebære at man prøver å balansere rettighetene bedre, og å skape et mer rettferdig beskyttelsessystem. Vi kan ikke fortsette å favorisere dem som har ressurser for å betale kriminelle menneskesmuglere for å få innpass i europeiske velferdsstater, framfor dem som desperat trenger beskyttelse og ikke kan hjelpes i nærområdene.

• Prinsippet om «begrenset og kontrollert» innvandring. Bør være et styrende prinsipp i innvandringspolitikken, og ta sikte på å sikre større likevekt mellom innvandring og integrering. Jeg klarer ikke å se hvorfor en slik målsetting skal være så kontroversiell, det er et helt legitimt standpunkt for enhver nasjonalstat å sikre sine borgere.

Dette bør også innebære at politikere blir mer ærlige i sin retorikk på dette politikkområdet. Høringsnotatet fra Solberg-regjeringen våren 2016 er et eksempel på vikarierende argumenter. Den faktiske hensikten er å redusere nivået på asylmigrasjon, inkludert antallet flyktninger med reell behov for beskyttelse.

Men argumentasjonen handler utelukkende om å stoppe dem som ikke har beskyttelsesbehov. Derfor ble flere av tiltakene – med rette – kritisert av høringsinstansene for å være dårlig begrunnet.

• Prinsippet om folkelig forankret solidaritet. Det går ut på at flyktningpolitikken blir mer politisk og mindre juridisk styrt. En stor fordel med et system som baserer seg på kvoteordninger i stedet for irregulær innreise og asylsøknader, er at innvandringsnivået bestemmes av nasjonale stater gjennom demokratiske prosesser. Hvor mange flyktninger skal Norge forplikte seg å ta imot? Det er opp til det norske folk å bestemme. Selv vil jeg – som min kollega Emil André Erstad – være en forkjemper for at Norge viser solidaritet og årlig tar sin del av ansvaret for verdens flyktninger, blant annet gjennom mottak av kvoteflyktninger. Men det er debatten og politiske beslutninger som skal være avgjørende.

Les også: Flere etiopere med avslag må reise hjem

Systemet trenger revisjon

En dreining av flyktningpolitikken fra asyl til overføringsflyktninger vil bringe asylinnvandringen under kontroll. I tillegg vil det gjøre systemet tryggere og mer forutsigbart både for oss og mennesker på flukt. Det vil også bidra til at Schengen-avtalen overlever, og kan forebygge en ytterligere fremvekst av nasjonalistiske og høyrepopulistiske krefter i Europa.

Migrasjonskrisen i 2015 viste med all tydelighet at systemet trenger en revisjon. Nå handler det om å tenke nytt, med både hode og hjerte.

Som EUs president Donald Tusk uttalte under et møte i Brussel 6. oktober 2015: «We can no longer allow solidarity to be equivalent to naivety, openness to be equivalent to helplessness, freedom to be equivalent to chaos.»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder