Foto: Tegning: Roar Hagen VG

Kommentar

Kommentar: Har vi rehabilitert henne nå?

Ny bok dokumenterer overgrepene mot Kirsten Flagstad

En ny bok med gamle påstander og repeterende nazi-slarv frikjenner operasangeren Kirsten Flagstad for noe ingen har beskyldt henne for på to mannsaldre.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

Den som ikke har hørt om prosessen mot «Die Flagstad», Norges kanskje største musikalske utøver gjennom alle tider, kan ikke ha lest aviser de siste 20 årene. Eller fått med seg sakprosaforfatteren Ingeborg Solbrekkens litterære produksjon om Flagstad og mindre flatterende sider ved landssvikoppgjøret, for den del.

Siden 2012 er det også skrevet to andre bøker som belyser NS-påstandene og norske myndigheters horrible håndtering av sangerinnen.

Solbrekkens nye bok, «Konspirasjonen mot Kirsten Flagstad», bringer ikke mye nytt til torgs, men er likevel en viktig utgivelse. Fordi den i sin nærmest monomane vidløftighet bekrefter – dokument for dokument – at Solbrekkens begrunnede indisierekke i tidligere bøker var noe mer enn en kvalifisert hypotese: Det offisielle Norges uverdige behandling av kunstneren og mennesket Kirsten Flagstad i krigsårene og tiden etterpå antok et omfang som var kampanjepreget, grensende til personforfølgelse.

Påkjenningen kan ha utløst hennes altfor tidlige død, bare 67 år gammel, tror hennes senere etterfølger som sjef for Den Norske Opera, Bjørn Simensen.

Kalkulert konspirasjon?

Om det var en kalkulert konspirasjon i UD-regi, er mindre opplagt. Konspirasjon er et sterkt begrep med juridiske implikasjoner. Mye synes å ha utgangspunkt i en person: Norges USA-ambassadør, som lot til å ha personlige motiver for å spre usannheter om Metropolitan-operaens største stjerne, og angivelig motarbeidet henne på nedrigste vis. Flere fremtredende personer skal ha vært involvert.

Norske myndigheter løftet deretter ingen fingre for å oppklare de misforståelser våre egne myndighetspersoner hadde sådd. Men var det virkelig en overordnet nasjonal strategi å bryte ned Kirsten Flagstad?

Les også: Krigshelten «Kjakan» går god for Flagstad

At Flagstad ble utsatt for en dyp urett under og etter krigen, er hevet over tvil. Hennes ekteskap med NS-mannen og den antatte krigsprofitøren Henry Johansen fikk gode nordmenn til å se brunt, og stjernesopranen gjorde det ikke enklere for seg ved å turnere med et repertoar på fiendens språk. Statens beslagleggelse av hennes private eiendeler og formue helt frem til 1950 kan likevel ikke under noen omstendighet forsvares.

Ikke krigsprofitør

Solbrekken dokumenterer dessuten at Johansen ikke var den nazi-kollaboratør han ble tatt, anklaget og fengslet for å være.

Han meldte seg ut av NS i 1941 og bidro tvert imot til å finansiere Hjemmefronten, noe som angivelig holdt på å koste ham livet da tyskerne ante ugler i mosen og vurderte likvidasjon. Dette må norske myndigheter ha kjent til. Likeledes at Kirsten Flagstad nektet å synge for okkupasjonsmakten, men opptrådte på et hemmelig møte for Hjemmefronten.

Debatten om dette er på ingen måte ny, men Ingeborg Solbrekken er likevel den første til å sette en rekke ubehagelige hendelser i Flagstad liv inn i en større sammenheng. Ved forrige korsvei skrev jeg at det var hennes (og bokens) styrke, men også en svakhet. Fordi tilfeldigheter, dumskap og iverstyrt udugelighet tolkes jevnbyrdig inn i en fortelling om et gjennomkorrupt Sopranos-samfunn hvor politi, rettsvesen og politiske myndigheter kun syntes å ha en agenda: å knuse Kirsten Flagstad.

Les om boken «Et kunstnerliv»: Flagstad blir renvasket for den minste antydning av nazisympatier (krever innlogging på VG+)

Mange var unektelig skuffet over at hun valgte å komme hjem fra USA til et naziokkupert Norge allerede i 1941, for å stå ved sin syke ektemanns side. Denne skuffelsen satt så dypt, mange år etter, at kong Haakon nektet å åpne Festspillene i Bergen i 1953 hvis det var slik at Flagstad skulle synge …

Fikk attest for god nasjonal holdning

Norges behandling av Kirsten Flagstad er ingen ærerik beretning. Etter krigen ble det imidlertid slått fast at hun hadde opptrådt uklanderlig, at det ikke var noen som helst grunn til å reise sak mot henne. For å gjøre dette tindrende klart fikk hun utferdiget en egen attest for god nasjonal holdning, signert Norges høyesterettsjustitiarius.

Kirsten Flagstad ble etter hvert vår aller første operasjef, hun er portrettert på to norske frimerker, halehelt hos flyselskapet Norwegian, har sin egen adresse og statue i vår hovedstad og da Camilla Collett ble pensjonert som hundrelapp, falt motivvalget for den nye seddelen på Die Flagstads kontrafei.

Ville man ha gjort dette med en person norske myndigheter strengt tatt anså som medløper for nazistene?

Ulekker smørje

Som tidligere påpekt har Det offisielle Norge kanskje ikke sagt unnskyld til Flagstad-familien, men det er vanskelig å hevde at hun ikke har fått moralsk oppreisning.

Solbrekkens nitide gjennomgang av hittil taushetsbelagte og graderte dokumenter avslører grums i UD og en tiårig trakassering der også en navngitt medarbeider i hjemmefrontens avis, VG, skal ha forledet ambassaden i Washington med tvil om Flagstads nasjonale sinnelag.

I sum en ulekker smørje, det skal sies, og som viser hvilken innflytelse enkeltpersoner i utenrikstjenesten, politikken og pressen har hatt i svertekampanjen mot Kirsten Flagstad. Totalt forkastelig, selvfølgelig, men et komplott? En sammensvergelse?

Flagstad-pris

Formelt er det ingen grunn til å rehabilitere Kirsten Flagstad, siden hun aldri er anklaget eller dømt for noe som helst. Tvert imot er hun hyllet som århundrets stemme og en av våre aller største kulturpersonligheter, «på linje med Ibsen, Grieg, Abel, Nansen og Munch», som Bjørn Simensen og Stein Roger Bull betimelig påpeker i en Aftenposten-kronikk.

De tar til orde for en internasjonal ærespris i Kirsten Flagstads navn. Den skal deles ut annethvert år på Metropolitan i New York og finansieres av Den norske stat. En glimrende idé! Men ikke som erstatningsoppgjør for gamle synder.

Ingen kan fornekte urettferdigheten i det Flagstad måtte gjennomgå, og det urimelige i at hun indirekte ble straffet på bakgrunn av slarv, kortslutninger og ville antagelser. Men det er ikke nødvendig å legitimere en internasjonal pris i Kirsten Flagstads navn med behovet for å gjenreise hennes ære. Det er ingen i dag som et øyeblikk tenker at den noensinne har vært tapt.

Kirsten Flagstad er et nasjonalt ikon som Norge er stolt av. Hun var en mer betydelig ambassadør for hjemlandet enn noen norsk sendemann til Washington, D.C.

Det er begavelsen, den fremragende kunstneren Kirsten Flagstad, som fortjener en internasjonal ærespris i sitt gode navn.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder