Barneombud Anne Lindboe Foto: JAN PETTER LYNAU/VG.

Debatt

Ta barna på alvor

Min første søvnløse natt som barneombud hadde jeg etter å ha fått e-post fra en ung gutt.

ARTIKKELEN ER OVER SEKS ÅR GAMMEL

Anne Lindboe, barneombud

Fortvilet fortalte han at domstolen hadde bestemt at han måtte bo hos sin far, som han sa utsatte ham for alvorlige seksuelle overgrep. Han lurte på hvor gammel han måtte bli for at retten skulle tillegge hans stemme vekt i saken.

Svært alvorlig

Så langt hadde hverken den sakkyndige eller retten trodd på historien hans om overgrepene, men tolket dette som mors manipulering av sønnen. Blir denne gutten fortsatt utsatt for alvorlige overgrep fordi vi ikke har maktet å gi ham den beskyttelsen han har krav på?

Barna som ikke blir trodd: Les dokumentet på VG+ (krever innlogging)

Jeg kjenner ikke alle detaljene i guttens historie, og sitter ikke med fasiten på hva som er rett og galt i denne saken.
Men det at gutten opplevde seg fullstendig maktesløs og mistrodd i møtet med de sakkyndige og rettssystemet er svært alvorlig.

Samlivsbrudd

Barneombudet får en rekke henvendelser fra barn som omhandler konfliktfylte samlivsbrudd hvor det kan se ut som at systemet som skal hjelpe til å finne en god løsning for barnet svikter. Vi har i lang tid bekymret oss over hvordan man håndterer disse sakene på ulike arenaer som familievernet, domstolen og i barnevernet. Dette har resultert i rapporten Barnas stemme stilner i stormen.

Les også: Tvunget til å bo hos påstått overgriper

I rapporten kommer vi med spesifikke råd til myndighetene om hvilke tiltak vi bør iverksettes for å sikre at barna blir hørt på disse arenaene underveis i prosessen og for at resultatet skal bli best for barnet.

I konfliktfylte barnefordelingssaker vil det ofte være slik at en eller begge parter hevder å tale barnets beste. Det å vite hva som er til barnets beste i den enkelte sak kan være vanskelig, særlig når den ene parten er bekymret for vold eller overgrep mot barnet og den andre parten svarer med beskyldninger om manipulasjon.

En feilvurdering som gjør at et barn må ha kontakt eller bo hos en forelder som utsetter barnet for mishandling, overgrep eller annen alvorlig omsorgssvikt, vil kunne få svært alvorlige konsekvenser for barnets helse og utvikling.
Det vil også vil kunne prege det resten av livet. Samtidig vil det være dramatisk for et barn å fratas retten til å ha kontakt med en god forelder.

Når et barn sier ting som gjør at voksne blir urolige for om noe er galt, må man komme til bunns i hva det er barnet egentlig snakker om. Sakkyndige som oppnevnes av domstolen når foreldrene går til sak, har en helt sentral rolle.

Snakk med barna

For å kunne gjøre en best mulig utredning er det en forutsetning at sakkyndige har samtaler med barna. Barn vi har snakket med har gitt flere gode råd til sakkyndige: «Ha god tid - og ikke prøv å få ut alt på en time. Ha tid til å bygge tillit. Ikke trekk feile og raske konklusjoner.
La barnet få snakke om det barnet vil».

Det er viktig at de som skal håndtere disse sakene både har kunnskap om barn og det å kommunisere med barn om følelsesmessige og kompliserte temaer. Derfor bør det stilles krav om at sakkyndige har fått praktisk trening i anerkjent samtalemetodikk som er tilpasset denne typen samtaler.

Riktig kompetanse

Mye tyder på at det ikke nødvendigvis oppnevnes sakkyndige etter en konkret vurdering av hva slags spisskompetanse som trengs i den aktuelle saken. Hvis saken reiser særlige utfordringer, f.eks. overgrep, rus eller psykiatri, er det ikke tilstrekkelig at den sakkyndige har generell psykologikompetanse.

Det er dommerens ansvar å finne fram til sakkyndige med riktig kompetanse.
Samtidig kan domstolen ha liten oversikt om hvor spisskompetansen finnes i fagmiljøet. Vi må derfor ha et system som gjør det enklere for dommerne å finne fram til riktig sakkyndig for den konkrete saken.

Sakkyndige i barnelovsaker jobber ofte alene og har varierende kvalifikasjoner. Etter mitt syn bør sakkyndige ha tilhørighet til et akademisk miljø, eller drive klinisk praksis. I tillegg er jeg opptatt av at det innføres en ekstern kvalitetskontroll med erklæringer fra sakkyndige. Den rettsmedisinske kommisjon har i mange år gjennomført en slik kontroll av rettsmedisinske erklæringer.

Når domstolene har en sak etter barnevernloven til behandling, kan sakkyndighetsbevis bare legges til grunn av retten om det har vært vurdert av Barnesakkyndig kommisjon.

Det er vel så god grunn til en slik vurdering også av erklæringer i barnelovsaker. En slik kommisjon finnes ikke i dag, noe som betyr at ingen kvalitetssikrer de sakkyndiges rapporter i disse sakene.

Vi må bruke de virkemidlene vi har for å finne den løsningen som er best for barna og få barnas stemme fram i disse sakene. Jeg undrer meg over at barneperspektivet er så lite tydelig i debatten. Fokus er oftest de voksnes rettigheter. Vi må aldri glemme at det er barnets beste vi skal ha for øye, ikke hva som vil være en rettferdig løsning for foreldrene.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder