MISFORNØYD MED KURSEN: Forfatter og tidligere justisminister Anne Holt har stemt Ap hele livet. Men i år sitter det svært langt inne.
MISFORNØYD MED KURSEN: Forfatter og tidligere justisminister Anne Holt har stemt Ap hele livet. Men i år sitter det svært langt inne. Foto: Jo Michael

Anne Holt: – Jeg nøler med å stemme på Arbeiderpartiet denne gangen

MENINGER

Arbeiderpartiet snakker ikke om det jeg er opptatt av. Jeg er lei av at innvandring og integrering er redusert til et spørsmål om retorikk.

Publisert: Oppdatert: 30.08.17 15:02

ANNE HOLT, forfatter

Jeg fikk ikke stemmerett før jeg var 20, men siden da har jeg brukt den hver eneste gang. Med unntak av ved mitt aller første valg har jeg stemt Arbeiderpartiet. Det siste tiåret har jeg som regel forhåndsstemt.

Men ikke i år. Beslutningen om å stikke ned på Sandaker og gjøre min borgerplikt like gjerne først som sist, er tatt flere ganger. Så har noe kommet i veien. Dette «noe» har hver gang vært en tanke vagt for meg. De siste dagene har jeg innsett at jeg rett og slett er i tvil om hvem som skal få min stemme. Ikke fordi jeg ikke lenger er sosialdemokrat, for det er og forblir jeg. Heller ikke fordi jeg har mistet troen på fellesskapsløsninger, fordeling og velferd. Selvsagt ikke. I løpet av gårsdagen forsto jeg omsider hva det var som plaget meg: Jeg er lei av at innvandring og integrering er redusert til et spørsmål om retorikk.

Når Sylvi Listhaug på sin vei mot urnene setter stadig nye rekorder i pinlig skremselspropaganda, møtes hun av retorikk. Når hun vil «utfordre menneskerettighetene» (jeg får problemer med pusten ved tanken på at en norsk statsråd i det hele tatt kan finne EMK problematisk i 2017, og faktisk hevder at Grunnloven står i veien for effektiv trygging av landet), blir anstendige politikere kledelig forbannet. De twitrer henne kanskje imot, eller protesterer med dyster mine over en mikrofon. Når Listhaug reiser til Sverige på alle Harry-turers mor og stiller sitt land og sin regjering i forlegenhet, bruker Jonas Gahr Støre betimelig nok anledningen til å skåre egne retoriske poeng.

Men der blir vi stående. Det skjer ikke noe mer.

Politikk er viktig. Også norsk politikk, selv om vi lever i overflod som følge av Nordsjø-lotteriet. Politikk er økonomi og fordeling, skatter, systemer og byråkrati. Det er helse, skole og samferdsel og mye mer til. Problemet, eller turen, er at vi alle er nokså enige. Det er fortsatt bare rand-partiene som ikke grunnleggende sett ønsker å opprettholde den nordiske modellen, med et rimelig sterkt innslag av offentlig økonomi og styring. Partiene seg i mellom krangler om noen milliarder her og andre der, men sannheten er at de aller færreste av oss kommer til å merke noen omveltende forandring i vår hverdag uansett hvem som danner regjering etter den 11. september. De fleste av oss har det svært godt. Svært mange av oss har det materielt sett mye bedre enn for bare 20 år siden. Noen faller utenfor, slik det til alle tider har vært. Det er fælt, det bør motarbeides, alle skal med; men totalbildet av Norge vil ikke se så annerledes ut om to, fire eller seks år.

Unntatt på to områder: Klima og innvandring/integrering. Det er her fremtiden er uklar. Det er på disse to politiske arenaene kampen om fremtiden står.

Denne valgkampen startet likevel med en diskusjon om formueskatt. Formueskatt! Forutsigbart nok låste debatten seg fullstendig. Venstresiden evner ikke, eller vil ikke, innse at det kan være et reelt verdiskapningsproblem med skatt på arbeidende kapital, mens høyresiden ikke engang hadde vært i stand til å hoste opp en løsning som ikke medførte at enda et utvalg krøsuser blir nullskatteytere.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Skatt, altså. Mens det sørøstlige USA drukner, hetebølger svir av Sør-Europa og flyktninger hoper seg opp både utenfor vår verdensdel og i randsonen av den. Naiv må den være som tror at det lave antallet ankomne flyktninger til Norge det siste året er en permanent tilstand. Kunnskapsløs er den som ikke ser at nøkkelen til en god norsk fremtid ligger i aktiv (og kostbar) integreringspolitikk. Usolidarisk er den som ikke vil hjelpe andre med begrunnelsen at det går ut over dem selv. Rar er den som ikke ser at klima og antall flyktninger i verden henger sammen. Jeg vet altfor lite om klimaforandringer, men en del om flyktninger. Og jeg vet at politikk handler om prioriteringer.

Det er derfor jeg nøler med å stemme. Arbeiderpartiet snakker ikke om det jeg er opptatt av. Jeg vil ikke ha mer retorikk. Selvsagt skal vi alle unngå å snakke om medmennesker slik Sylvi Listhaug gjør, men penere språkbruk koster fint lite.

Norge skal ikke ha en «streng, men rettferdig» innvandringspolitikk, slik Arbeiderpartiet prediker. Jeg vil ha en solidarisk, sjenerøs og rettferdig innvandringspolitikk. Solidariteten skal ikke bare strekke seg mot flyktninger, men også mot de deler av Europa og resten av verden som bærer en mye større byrde enn oss. Jeg vil ha en langt mer aktiv (og kostbar) integreringspolitikk, og ser gjerne at integreringsministeren reiser til Sverige for å lære et og annet der. Jeg ønsker meg dessuten en integreringsminister for hvem dette svære, viktige området ikke bare er et spørsmål om å bruke penere ord enn den nåværende, men som faktisk er villig til å sette politikk, makt og penger inn i en fornuftig, human og rettferdig behandling av mennesker på flukt.

Klima og innvandring, altså. Viktigere enn alt annet. Med under to uker til valget aner jeg konturene av en gråhåret dames overraskende radikalisering. SV snakker i hvert fall høyt og mye om de to største utfordringer i vår tid. Så får man heller smile litt skjevt til mye av det andre de står for. I den virkelig store sammenhengen spiller det så i alle fall liten rolle.

Men det er som sagt nesten to uker igjen, og det er fortsatt håp. Om enn ganske tynt.

Godt valg.

(Innlegget ble først publisert på kronikkforfatterens Facebook-side)

Her kan du lese mer om