Foto: TEGNING: Morten Mørland ,

Kommentar

Det journalistiske hamskiftet

Journalistikken er inne i et hamskifte hvor avsenderen er i ferd med å flytte ut av redaksjonene.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

Jeg har vært journalist omtrent like lenge som Oslos nye byrådsleder Raymond Johansen har vært politiker. I likhet med de fleste journalister som har dekket områder Johansen har hatt ansvar for og brydd seg om, har jeg fått tydelige tilbakemeldinger ved anledninger hvor Johansen har likt det jeg har skrevet. Og kanskje enda tydeligere tilbakemeldinger ved noen anledninger hvor han ikke har likt det jeg har skrevet.

Slik er det med flere politikere og offentlige personer. Journalister har nytte av slike tilbakemeldinger. Og skulle det være alvorlig hold i kritikken, står man ansvarlig overfor sin redaktør og Vær varsom-plakaten, ikke overfor Raymond Johansen.

Så hvordan skal dette løses når Oslos nye byregjering gjennomfører planen om å finansiere journalistikk som omhandler byrådets arbeid?

Den typen engasjerte mailer som Raymond Johansen er kjent for å fyre av, får en helt annen funksjon dersom avsenderen også er journalistens oppdragsgiver. Det vil lett kunne oppfattes som et forsøk på å styre journalistikken, med en implisitt trussel om sanksjoner fra den som betaler lønnen din.

Byrådet kan løse problemet ved bare å ansette journalister de regner med kommer til å skrive positivt. En slik mistanke vil uansett alltid følge den eller de som får et slikt oppdrag.

Og så kan selvfølgelig Raymond Johansen la være å gi engasjerte tilbakemeldinger til de journalistene byrådet finansierer.

Men det blir også feil, for reaksjonene fra dem som rammes av journalistikken er et viktig bidrag til den journalistiske arbeidsmetoden. Ikke minst når det kommer fra en så viktig kilde som lederen fra byrådet.

Jeg tror ideen er velment nok, det nye byrådet bekymrer seg manglende dekning av Oslopolitikken, og vil bidra med litt drahjelp. Men det er ikke politikerne som skal være oppdragsgiver for journalistikken. Det kludrer til og tåkelegger grenser mellom to statsmakter, som ikke bør tåkelegges eller kludres til.

Oslo byråd er imidlertid ikke alene om tanken. Og 2015 var året da mediene selv for alvor åpnet dørene for å la utenforstående få påvirke medienes prioriteringer. Mot et passende vederlag.

Denne uken kunne Aftenposten fortelle at det nystartede magasinet Agenda, utgitt av den sosialdemokratiske tankesmien ved samme navn, akter å finansiere mye av journalistikken sin ved å fri til sponsorer.

– Jeg ser for eksempel for meg at ja-bevegelsen og neibevegelsen sammen kan sponse en artikkelserie om Europa. Forutsetningen må selvfølgelig være at vi står fritt til å velge kilder og vinklinger, sier redaktør Stian Bromark.

For få år siden, ville ikke dette bare vært å banne i journalistkirken, det ville være som å tagge pornografiske ord på altertavlen.

Men ting er forandret, og de forandret seg fort. Nå mottar Dagbladet nærmere en halv million kroner fra stiftelsen Fritt Ord for å dekke arkitektur og saksprosa på kultursidene sine. Det er bare en del av en potten på over fem millioner som Fritt Ord gir til «kvalitetsjournalistikk i en ny tid».

Og hvem definerer hva som er kvalitetsjournalistikk? Det gjør altså styret i Fritt Ord. Om redaktører med slunken kasse ønsker seg en bit av kaka, får de rydde større plass til stiftelsens prioritering.

Selve lokomotivet i utviklingen, og det alle ser på, er imidlertid denne avis, Verdens Gang, som du leser nå. Gjennom nystiftede selskapet VG Partnerstudio har vi inngått et samarbeid med blant annet Rema 1000 om å produsere livsstilsjournalistikk utenfor redaksjonen.

Partnerstudio fungerer stort sett som en vanlig redaksjonell avdeling og lager ikke rene reklametekster, men har jevnlige møter med oppdragsgiver for å diskutere prioritering av stoffområder.

Det er VG Partnerstudio som har skapt mest oppmerksomhet og forargelse i debatten om content marketing. Dels fordi VG er en av de største medieaktørene. Dels fordi Rema 1000 er en av de største kommersielle aktørene i Norge. Men det er altså ingen prinsipiell forskjell på å motta penger fra Rema 1000 for å skrive om hvordan plassen i søskenflokken påvirker deg, enn det er å motta penger fra en ideell stiftelse for å skrive om offentlig arkitektur i byrommet. Selv om oppdragsgiverens motiver er forskjellige.

I begge tilfeller er den journalistiske prioriteringen løftet ut av redaktørens kontor og over til noen som har andre interesser enn det man nødvendigvis finner i den enkelte redaksjons formålsparagraf.

Dette vil kreve mer av journalister og redaktører når de skal tydeliggjøre hva som er tradisjonell, uavhengig journalistikk, og hva som er oppdragsinnhold.

Men det vil også kreve mer av de leserne, lytterne og seerne som liker å vite hvem avsenderen er.

En god del mer, faktisk.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder