PRØVER IGJEN: Statsminister Theresa May reiser til Brussel for å reforhandle skilsmisseavtalen. Foto: HO / PRU

Kommentar

Det går en grense for Theresa May

Theresa May har en plan. Slik som Egon Olsen.

I motsetning til lederen for innbryterne fra Kampen har lederen for utbryterne fra EU til gode at noen entusiastisk applauderer: «Gennialt!»

Alt var «taima og tilrettelagt». En omfattende skilsmisseavtale på nesten 600 sider fremforhandlet. Men det britiske parlamentet ville ikke ha Theresa Mays plan, og hun gikk på et gigantisk nederlag i underhuset. En fiasko av Olsenband’ske dimensjoner.

les også

Slik vil Theresa May unngå enda et Brexit-nederlag

Mandag ettermiddag sto hun der igjen, som om den historiske ydmykelsen for en uke siden knapt hadde funnet sted. Insisterende gjentok hun seg selv, og fremholdt for ørtende gang at britene kommer til å forlate Den europeiske union 29. mars; at det ikke vil bli noen ny folkeavstemning om Brexit, ei heller over forhandlingsresultatet, og at det ikke foreligger utsikter som innebærer noen utsettelse av Artikkel 50, altså iverksettelse av selve utmeldingen.

Alt dette kan bli endret allerede tirsdag, idet flere parlamentarikere fra alle politiske leirer har varslet nye tilleggsproposisjoner. Disse vil bli fremlagt fortløpende, og de endringsforslag som overlever rødpennen til underhusets myndige president John Bercow vil bli tatt opp til votering tirsdag om en uke sammen med statsministerens antatt endelige Plan B.

les også

Mays Plan B

Blant annet er det grunn til å tro at et tverrpolitisk innspill, signert moderate representanter fra både Labour og De konservative, kan gi flertall for et lovforslag som vil gjøre det umulig, rettere sagt ulovlig, å gå ut av EU uten en avtale.

Dette er en lovtekst som irriterer Labour-leder Jeremy Corbyns venstreradikale venner like mye som den uforsonlige høyrefalanksen på konservativ Tory-side. Men Corbyn mister ansikt og det lille han har igjen av troverdighet i denne saken om han stemmer mot. Boris «Sancho Panza» Johnson og hans eksentriske Don Quijote, Jacob Rees-Mogg, vil måtte stemme mot sine konservative kolleger av samme årsak.

Resultatet kan bli at parlamentet fratar regjeringen makten, og legger egne føringer for hvordan Brexit videre skal behandles. Da er det heller ikke opp til Theresa May om det skal utlyses ny folkeavstemning.

les også

Nå vil ikke britene ut av EU

67 dager før Brexit finner sted, har altså Theresa Mays utmeldingsplan omtrent samme sjanse til å lykkes som Olsenbandens forsøk på å rane Norges Bank. For å få flertall i Underhuset neste tirsdag, slik at britene kan forlate EU med en avtale som regulerer hvordan skilsmissen skal gjennomføres, trenger hun imidlertid bare å få endret ett punkt.

Og dette var det eneste nye hun hadde å komme med i underhuset mandag ettermiddag. Til gjengjeld fikk det kremlogene i Westminster til å spisse ørene.

For nå vil hun føre samtaler med dem som stemte henne ned for en uke siden – og helt spesifikt snakke om Nord-Irland. Hun vil høre hva de nordirske unionistene, hennes støtteparti i Underhuset, trenger for å bifalle avtalen. Hun vil vite hvilke forsikringer opposisjonen i eget parti må ha. Hun vil at de moderate og tilsnakkende Labour-representantene skal fortelle henne hvilke krav som må imøtekommes i Irland-spørsmålet.

les også

Historisk nederlag

Disse samtalene skal gi henne nytt mandat til å reforhandle dette avgjørende punktet med EU. Når statsminister May går ut så vidt tydelig med hva det her står om, er det nesten utenkelig at hun ikke allerede har sikret ryggdekning i Brussel.

Både EU og Westminster har innsnevret Brexit-avtalens skjebne til å handle om dette ene ordet – «backstop» – og begge parter vet hva som står på spill. Når statsminister May kommer tilbake til Underhuset tirsdag er det gode muligheter for at hun har fått sminket skilsmissepapirene tilstrekkelig til at et flertall er innen rekkevidde.

Det hun sa omfatter avtaleteksten aller vanskeligste tema: Hvordan opprettholde åpne, usynlige grenser mellom Nord-Irland og Irland når den nordirske regionen under britisk styre går ut av deres felles tollunion, mens republikken i sør forblir i EU og opprettholder Europaunionens lover og regler. Den etablerte, men likevel skjøre Belfastavtalen – også kjent som Langfredagsavtalen – hadde som premiss i fredsforhandlingene mellom den britiske og den irske regjeringen at grensen skulle være sømløs.

les også

The identity, stupid

Etter en tredveårskrig som hadde krevd 3600 liv på begge sider av konflikten mellom (i hovedsak protestantiske) unionister og (i hovedsak) katolske republikanere, kunne de militære befestningene langs den 50 mil lange grensen tas ned. Blokader og grenseposter ble avviklet, slik at gjensidig handel, persontransport og normal trafikk kunne gjenopptas.

Dette har siden vært i spill fordi britene i en ulykksalig folkeavstemming, som egentlig handlet om noe helt annet og som et flertall allerede angrer på, sa ja til å forlate Den europeiske union. Dermed blir grensen mellom EU-staten Irland og ikke-medlemslandet Storbritannia også en grense mellom det indre fellesmarked og nasjoner som ønsker å handle med Europaunionen.

Å gjenreise fysiske grenseposter og reetablere kontrollregimet fra før Langfredagsavtalen vil innebære brudd med sentrale vilkår i overenskomsten og i verste fall reversere hele fredsprosessen.

I Brexitforhandlingene med Brussel viste det nordirske grensespørsmålet seg så delikat at britene først forsøkte å ta det ut av avtaleteksten. Siden prøvde partene å lage forskjellige utsettelsesklausuler og endte opp med den mye omtalte «backstop»-løsningen.

les også

Ydmyket May kan reise kjerringa

Uttrykket impliserer en form for «siste mulighet». Det stammer fra den britiske nasjonalsporten cricket, og kan oversettes med «sikkerhetsnett». Dette nettet skal fange opp Nord-Irland i EUs tollunion, for nettopp å sikre en sømløs grense, dersom det ikke oppnås en varig handelsavtale mellom EU og Storbritannia når overgangsperioden utløper 31. desember 2020 (eller den påfølgende toårsperiode, hvis partene ønsker forlengelse).

Britene har for alt i verden forsøkt å unngå at det blir en ny grense mellom de to øyer i Irskesjøen, og har motvillig gått med på et kompromiss der hele Storbritannia forblir midlertidig i EUs tollunion inntil en endelig traktat er på plass etter Brexit.

les også

May vant, men sitter ikke trygt

Men siden avtalen ikke kan sies opp av en av partene alene, frykter Mays kritikere at Storbritannia aldri slipper ut av tollunionen. Fordi EU vil kunne nekte å inngå en endelig avtale, og dermed holde britene innenfor på permanent basis. Og så lenge øyriket er med i EUs tollunion, kan landet ikke inngå handelsavtaler med noen andre. Dette er en logikk som tilsier at EU vil bruke dette som pressmiddel for å holde britene i tollunionen til evig tid.

les også

Slik kan Theresa May redde Brexit-avtalen

Det er ingenting i skilsmissepapirene med EU som underbygger en slik konspirasjon. Men Boris Johnson og tilhengerne av en hardest mulig Brexit har liten interesse av å nyansere dette. Tvert i mot har de alt å tjene på å opprettholde et fiendebilde av Brussel som steil og urimelig i forhandlingene.

Så sikker har Johnson vært på at dette er en god strategi, at han senest i søndagsutgaven av den mørkeblå Brexit-avisen The Telegraph skrev at han kan støtte en avtale uten «backstop».

Tirsdag om en uke vet vi hvem som kan gjøre Egon Olsens ord til sine:

«Ammatører, pappskaller og hengerumper!»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder