KRITISK: – Det er den som utfører trakasseringen som skal ansvarliggjøres, skriver Kristine Kotte-Eriksen, som for tiden tar en mastergrad i genderstudier i Skottland.
KRITISK: – Det er den som utfører trakasseringen som skal ansvarliggjøres, skriver Kristine Kotte-Eriksen, som for tiden tar en mastergrad i genderstudier i Skottland. Foto: George Vekic

Fire oppbrukte argumenter om seksuell trakassering

MENINGER

Var vi ikke akkurat enige om at ett nei er nok?

debatt
Publisert: Oppdatert: 10.01.19 12:29

KRISTINE KOTTE-ERIKSEN (27), Masterstudent Gender Studies ved University of Stirling.

Jeg er rystet og sjokkert over reaksjonene på 18 år gamle Christine Smeby Evjens innlegg i Aftenposten, om hvordan en beruset voksen mann trakasserte henne seksuelt på bussen på vei hjem fra nyttårsfest.

Etter et helt år med offentlige saker om seksuell trakassering og oppfordringer om å varsle, klarer vi nok en gang å ende opp i en diskusjon om hva offeret skulle ha gjort annerledes. Det er den som utfører trakasseringen som skal ansvarliggjøres.

Fire oppbrukte argumenter i debatten om seksuell trakassering

1. “Hun må tørre å stå opp for seg selv”

Jeg har hørt mange ganger at jenter må ha litt mer bein i nesa, og tørre å sette folk på plass hvis de blir dårlig behandlet. På universitetet der jeg tar master kaller vi dette “victim blaming”. I saken til Smeby Evjens står hun opp for seg selv fem ganger uten å bli hørt:

  1. Hun svarer avvisende på hvor hun skal av.
  2. Hun forklarer at hun er 18 år, og at hun er for ung for ham. 
  3. Hun svarer nei på spørsmålet om hun liker eldre menn.
  4. Hun spør om hun kan få slippe å snakke fordi hun er trøtt.
  5. Når han beføler henne, og spør om hun liker det, sier hun nei. 

Problemet ligger vel snarere i at mannen ikke har respekt for jenta, og ikke tar et nei for et nei. Jeg mener at hun ikke burde trenge å rope det ut, flytte på seg eller flytte hånden hans. Hun har allerede sagt nei. Dette er kjent terminologi fra voldtektssaker, der offeret blir beskyldt for å ikke si nei tydelig nok eller mange nok ganger. Problemet er liksom aldri at overgriperen ikke hører.

2. “Hun føler seg krenket / Hun må ta ansvar for egne følelser”

Er det noen som skal ta ansvar her, så er det vel mannen som blant annet ufører det Straffeloven kaller “Seksuelt krenkende atferd” (dette innebærer ikke å bli tatt på, men for eksempel krenkende bevegelser eller ordbruk). Som vi vet ble jenta både tatt på og stilt slibrige spørsmål. Hun ble altså krenket i ordets rette forstand. 

Med dette argumentet mener jeg at man bagatelliserer og latterliggjør noe som oppleves ekstremt ubehagelig for den det går utover. Når man må si nei eller avvise mer enn én gang så er det faktisk grunn til å være på vakt. Hvis en fremmed (som er eldre og kanskje sterkere enn deg) tar på deg mot din vilje, så vil det kanskje oppleves forskjellig for folk, men det er ingen som kan sette seg til doms over hva en annen person skal føle om det. 

Jeg har selv opplevd å bli antastet av en full mann på nattoget da jeg var 21. Jeg klarte nesten ikke å si et ord fordi jeg var redd, og så sint at jeg var på gråten, men jeg svarte avvisende, og ba ham om å gå. I mitt tilfelle var det en mann som grep inn, og fikk den fulle mannen til å flytte seg. Det holdt ikke at jeg ba ham om å gå.

3. “Hun er myndig”

Når man fyller 18 år får man en rekke formelle rettigheter og plikter som borger, men livserfaring og trygghet i seg selv kommer ikke automatisk den dagen man blir myndig. Man blir tydeligvis ikke automatisk mer respektert heller. Det må vi som voksne anerkjenne og ta innover oss. Det er ikke lenge siden denne jenta var 17 år, og man kan jo spørre seg om mannen hadde oppført seg annerledes hvis hun hadde vært 17. Man kan også spørre seg om han hadde oppført seg annerledes hvis hun viste seg å være 22 år. Eller 25. Hadde han da tatt et nei for et nei? 

Man kan argumentere for at dette handler mer om mangel på respekt enn om alder, men vi er nødt til å anerkjenne at det er ubalanse i maktforholdet mellom den 18 år gamle jenta og en full mann som nærmer seg 40. Vi kommer ikke unna det. Og igjen er vi tilbake til å ansvarliggjøre offeret.

4. “Hun kommer til å oppleve dette flere ganger”

Dette er en klassiker som jeg selv har fått høre mange ganger. Etter min mening er det akkurat disse holdningene som gjør at samfunnet fortsetter i samme tralten. Ved å antyde at hun burde tåle det, og til og med bli vant til det fordi “det kommer alltid til å finnes drittsekker som ham”, er det ikke engang stilletiende aksept, det er opplest, vedtatt og uttalt aksept.

Hvordan kan vi endre en kultur der vi godtar at “det alltid vil finnes drittsekker som ham”? Dette er etter min mening ren ansvarsfraskrivelse, og en måte å reprodusere en uakseptabel kultur på. Vi kan ikke oppfordre til å varsle med den ene hånden, og akseptere trakasserende oppførsel med den andre.

En ny epoke for debatt om seksuell trakassering

De vanlige argumentene listet opp overfor er selve grunnen til at tusenvis av mennesker ikke tør å si ifra når de opplever trakassering. Redsel for å ikke bli trodd, og for å ikke bli tatt på alvor.

Jeg mener at vi har kommet så langt at vi kan stille krav til en debatt der det underliggende premisset er at det er den som trakasserer, og ikke offeret, som er problemet når vi diskuterer seksuell trakassering. Og det er personen som trakasserer som burde ansvarliggjøres til å gjøre noe med problemet.

Her kan du lese mer om