UNGDOMSKRIMINALITET: – Forskning fra 2018 kommer med klare råd om hva vi bør fokusere på for å løse dette alvorlige problemet. Råd som ikke handler om å låse barn bak lås og slå, skriver advokat Cecilia Dinardi. Foto: Moment Studio

Debatt

Barn bak lås og slå – en billig løsning på et kostbart problem

De siste årene har vi opplevd at stadig flere og yngre barn begår alvorlige lovbrudd. Dette har skapt stor allmenn bekymring, og nå foreslår Frp og justisministeren å fengsle barn.

CECILIA DINARDI, advokat og partner i Advokatfirmaet Elden DA

Vi leser skremselspropaganda om kriminelle ungdomsgjenger og forslag om å låse barn bak mur, men nesten ikke noe om de viktige og verdifulle anbefalingene fra aktuell og relevant forskning. 

Vi er nødt til å ta inn over oss at barn som opplever alvorlige krenkelser og ikke får riktig hjelp, utvikler en negativ og farlig adferd. De som ikke blir forstått, gjør uforståelige ting.

I min hverdag som ungdomsadvokat kjenner jeg ofte hvor skoen trykker.

les også

17-åring varetektsfengslet etter knivstikking

Når ungdommens adferd og rusmisbruk blir sterk forverret ender det ofte med et opphold på en barneverninstitusjon. Her kommer ungdommen ofte i lag med andre ungdommer med tilsvarende eskalerende atferdsvansker. Det blir ofte et problem å hindre tilgangen til rus blant ungdommer og kontakten med det kriminelle miljøet.

Ungdommer som bor hjemme og ikke får rett hjelp til rett tid vil bare unndra seg omsorg og kontakt fra voksne. Foreldre og offentlige instanser har ingen klar plan som kan sikre best mulig tilpasset hjelp.

Dypt fortvilte foreldre ber om hjelp hos BUP, skolen, barneverntjenesten og politiet, men blir bare henvist videre til neste instans som et kasteball. Ingen makter å ta direkte ansvar. Foreldrene forsøker å følge opp kontakten med de ulike aktørene, men ender opp med å møte veggen når ingen snakker sammen og det blir gitt ulike beskjeder og dårlig koordinert hjelp.

les også

Frp snur: Vil innføre forbud mot machete

Politiet iverksetter etterforskning men har ingen løpende kontakt med barnevernet og helsevesenet om forhold som kunne vært relevante for politiet å kjenne til.

Politiets press ovenfor barneverntjenester om å tvangsplassere unge lovbrytere med hjemmel i barnevernloven er problematisk. Det samme gjelder når politiet presser barneverntjenester og barneverninstitusjoner til å benytte mer inngripende tvang ovenfor ungdommer, enn det loven gir adgang til. Dette er noe Sivilombudsmannen kritisert i 2018 under sine tilsyn av barneverninstitusjoner.

Barnevernet på sin side jobber med skylapper på og uten å opprette koordinerende kontakt med politiet, skole eller andre instanser. Frustrerte foreldre blir i mellomtiden så forvirret av dette fragmenterte systemet og skyggelappmentalitet, at de mister tilliten til instansene og samarbeidet stopper opp.

les også

Gjengprosjekt – nå igjen!

Det hele ender ofte med en pulverisering av ansvar og svikt ovenfor ungdommens akutte og langsiktige behov for hjelp. Det blir gjort en del her og der men ingen klarer å skaffe seg en felles og riktig forståelse av ungdommen.

Da bør det ikke overraske om ungdommen utvikler en stadig forbrytersk adferd. Det er grunn til å spørre seg da, om det blir riktig å straffe ungdommen med tvang og frihetsberøvelse når det i første omgang var svikt fra de voksne som forårsaket problemene.

En 14-åring kom nylig med noe treffende rundt dette: «Det er ikke jeg som er problemet, men den manglende og dårlig tilpassa hjelpen dere meg hele tida. Det er de voksne som burde bli tvangsplassert for dårlig fungering og adferd, ikke jeg.»

Fengsling og frihetsberøvelse er et alvorlig inngrep i barns rettigheter. Både folkeretten som Norge er forpliktet til å respektere, og fagfolk, er klare på at dette er skadelig for barn og ikke profitterende på lang sikt. 

Forskning fra 2018 kommer med klare råd om hva vi bør fokusere på for å løse dette alvorlige problemet. Råd som ikke handler om å låse barn bak lås og slå.

Både i handlingsplanen for forebyggende kriminalitet i 2009-2012 og 2013-2016 blir det fremhevet hvor viktig det er med et tett og forpliktende samarbeid mellom aktører og instanser for å hjelpe ungdommer på skråplanet.

I rapporten «Kriminalitetsforebygging på norsk – En kunnskapsoversikt», utarbeidet på oppdrag fra Justisdepartementet i mars 2018, blir dette også fremhevet. Pernille Erichsen Skjevrak som er medforfatter til rapporten, uttrykker bekymring for hvordan mange snakker om kriminelle ungdomsmiljøer som «ungdomsgjenger» da dette kan ha en rekrutterende og negativ effekt. Det blir også fremhevet hvor viktig det kan være å finne frem til løsninger på ungdommenes premisser der de i størst mulig grad kan oppleve å bli hørt og forstått.

Skjevrak viser til at arbeidet med å hindre en negativ og kriminell utvikling blant unge er et ansvar alle har i samfunnet, ikke bare politiet. Det handler ikke bare om å forhindre negative og kriminelle hendelser, men vel så mye om å sikre god velferd, tilhørighet, mestring og anerkjennelse for disse ungdommene. Noe av det viktigste vi bør merke oss fra rapporten er at:

 1 – Vi har for lite kunnskap om koblingen mellom kriminelle ungdomsmiljøer og organiserte kriminelle miljøer

2 – Vi vet for lite i dag om hvilke tiltak som virker. Bekymringssamtale hos politiet og andre tiltak som finnes i dag trenger å bli evaluert

3 -  Det manglende samarbeidet mellom instanser og involverte aktører er i dag et problem og må bli bedre.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder