NY MANN: Finansmannen Carlo Cottarelli er neste mann ut som skal forsøke å danne regjering i Italia. Det kan han klare, men trolig blir den felt med det samme.
NY MANN: Finansmannen Carlo Cottarelli er neste mann ut som skal forsøke å danne regjering i Italia. Det kan han klare, men trolig blir den felt med det samme. Foto: TONY GENTILE / X90029

Det blir nyvalg i Italia. Men når?

MENINGER

Krisen i Italia er politisk teater. Det har vi sett før, men ikke med aktører som dette.

kommentar
Publisert:

Dersom koalisjonskameratene i Italia virkelig hadde ønsket å danne regjering, kunne de funnet en statsrådkandidat presidenten ville akseptert.

Det gjorde de ikke, og det konstitusjonelle kaos som nå er utløst i støvlelandet har Matteo Salvini og Luigi Di Maio like stort ansvar for som andre. I stedet benytter partilederne i henholdsvis La Lega og Femstjernersbevegelsen (M5S) anledningen til å ikle seg offerrolle-kostymet for å piske opp stemningen ytterligere, i håp om å trekke sympatistemmer i et mulig nyvalg.

Kravet om at president Sergio Mattarella må stilles for riksrett – for å ha utøvd sitt embete i tråd med grunnlovens krav – er drøyt overspill. Men i operaens fødeland er det svulmende fakter som treffer hjemmepublikum rett i magen. Alt som nå skjer blir tolket inn i dette dramaet.

Ved å hasteinnkalle en tidligere direktør i Det internasjonale pengefondet for å be ham danne en såkalt teknokratregjering, gir presidenten gratis diesel til mishagsbålet som Salvini og Di Maio har tent. Det tas som en bekreftelse på alt de har sagt, og sier, om at det er banklobbyen som avgjør hvem som skal bestemme over italienerne.

Karikaturen av Italia som kuet av internasjonal finans er effektiv. Især når man utelater å fortelle hvordan EU og Den europeiske sentralbanken også har vært Italias konkursforsikring. At misnøyepolitikere bedriver selektiv historiefortelling er ikke et særitaliensk fenomen, selv om det er påfallende lite å høre fra Matteo Salvini om den perioden i italiensk politikk hvor grunnlaget for landets moderne finanskrise ble lagt. Da var Silvio Berlusconi regjeringssjef og Salvinis parti, Lega Nord, hadde både visestatsministeren, budsjettministeren, handelsministeren, innenriksministeren og andre taburetter.

Reaksjonen fra de refuserte regjeringskameratene kan i så måte tyde på at de egentlig er godt fornøyd med å ha åpnet Pandoras krukke over hodet på den sittende presidenten. Salvini mer enn Di Maio, antakelig, som kan risikere å tape oppslutning på dette uverdige spillet – mens La Lega har absolutt alt å tjene. Jo mer kaos, jo bedre. Og jo lenger de kan makte å opprettholde ideen om at «alle» er ute etter å gi italierne buksevann, mens Salvini er den eneste som står opp mot overmakten, jo større er hans egen sjanser til å bli statsminister ved neste korsvei.

Det er ikke hverdagskost at republikkens president underkjenner statsrådnominasjoner, men det er heller ikke så uvanlig som Salvini og særlig Di Maio vil ha det til. Så sent som i 2014 avviste han sosialdemokraten Matteo Renzis forslag til justisminister. To forskjellige presidententer, henholdsvis i 1994 og 2001, ba Berlusconi komme tilbake med andre kandidater.

Det kan være ulike årsaker til at statsoverhodet ikke ønsker å godkjenne nominerte ministre, men det underliggende er som regel at vedkommende etter presidentens overordnede vurderinger ikke er et valg i nasjonens interesse. Det kan handle om egnethet og kvalifikasjoner (presidenten skal blant annet se til at ingen får en taburett som belønning for noe), eller at vedkommende representerer noe som vil være i strid med regjeringens intensjoner eller landets beste.

I dette tilfellet var president Sergio Mattarella langt fra overbevist om at den politisk uerfarne jusprofessoren Giuseppe Conte var rette mann til å lede en populistisk storkoalisjon med betydelig innbyrdes uenighet. Men han lot tvilen komme 53-åringen til gode, og ga ham statsministeroppdraget.

Etter flere konsultasjoner, både med Conte, men også med Lega-sjef Salvini og M5S-leder Luigi Di Maio, ble det klart at Mattarella ville godkjenne hele statsrådkabalen. Med ett unntak: Han kunne ikke under noen omstendighet akseptere Paolo Savona som finans- og økonomiminister. Savona er 81 år, tidligere industriminister og erklært motstander av Italias medlemskap i eurosonen. Hans kandidatur brøt også med den uttalte linje som især Femstjernebevegelsen har ønsket å fremme, nemlig at forholdet til EU, Brussel og valutaunionen skal stå fast. Paolo Savona var en beskjed om det motsatte.

«Nominasjonen som økonomiminister gir en umiddelbar beskjed om tillit eller alarm til finansverdenen», sa presidenten i sin første tale etter at Giuseppe Conte kastet kortene. Underforstått: En godkjennelse av Roberto Savona ville bli oppfattet som en krigserklæring mot eurosamarbeidet og Brussel. Hva det ville gjort med Italias kredittverdighet og finansielle stabilitet i en situasjon der børsene har falt, verdien av italienske statsobligasjoner har sunket mens renten på utenlandsgjelden har nådd rekordhøyder. Alt dette har skjedd etter at M5S og La Lega inngikk regjeringsforhandlinger.

Med nyheten om at Giuseppe Conte hadde gitt opp, stoppet nedgangen. Og da det ble kjent at president Mattarella hadde innkalt den tidligere IMF-direktøren Carlo Cottarelli for konsultasjoner – en mann kjent for ikke å bruke penger som ikke fins – begynte børsoppgangen, så vidt, og renten på statsgjelden sank, så vidt. Før alt snudde igjen.

For Cottarelli blir neppe Italias neste statsminister. Og utsiktene for at han blir blokkert skapte ny uro i markedet. Mange frykter tvert imot at etter dette kommer syndfloden.

Mandatet Cottarelli har fått er å etablere en teknisk ekspertregjering som skal sitte til den nåværende nasjonalforsamlingen kan oppløses formelt, og det kan lyses ut nyvalg i 2019. Men forutsetningen for det er at Contes regjering overlever et tillitsvotum i parlamentet, trolig i forbindelse med fremleggingen av statsbudsjettet. Allerede nå ser det ut som at M5S, La Lega og støttepartiene Italias Brødre og Forza Italia kommer til å stemme mot.

Da blir dagens statsminister Paolo Gentiloni, som egentlig fikk avløsning 4. mars, sittende noen måneder til for å administrere det hele, inntil nyvalg kan finne sted. Muligens i september. Muligens.

Her kan du lese mer om