OSLOSKOLEN: – Hvert eneste skolebarn hadde fortjent å ha en Søgnen som leder for sitt kommunale skoleverk, skriver Sanna Sarromaa. Foto: Trond Solberg

Debatt

En ode til Oslo-skolen

Astrid Søgnen er blitt gjort til et skolepolitisk monster, men egentlig burde hun bli opphøyet til helgen.

SANNA SARROMAA, finne, feminist og forfatter

I landets 421 kommuner utenfor Oslo bor det mennesker som meg – vi som er genuint opptatt av at skolen skal gjøre jobben sin. Vi er opptatt av læring, fag og at alle barn, de svakeste så vel som de sterkeste, dras kunnskapsmessig oppover, uavhengig av foreldrenes utdannelsesnivå og kulturelle kapital. Vi er misunnelige på foreldre som kan sende barna sine til den beryktede, men berømte Oslo-skolen. Vi vet at elevene i Oslo-skolen blir flinkere uansett bakgrunn.

Oslo-skolen med Astrid Søgnen på toppen har lykkes med det skolene i andre kommuner nettopp burde jobbe for, nemlig å jevne ut sosiale forskjeller. Oslo har klart å motarbeide det store utdanningssosiologiske paradokset som går på at enhetsskolen, som i utgangspunktet var skapt til å gi like muligheter, i praksis reproduserer sosiale forskjeller. Utenfor Oslo er det gjerne foreldrenes utdannelsesnivå, ikke skolen, som definerer oddsene i livet. Det såkalte skolebidraget, økningen i elevenes læringsutbytte som et resultat av skolens innsats, er vesentlig større i Oslo enn de fleste andre steder. Skal vi kimse av det bare fordi suksessen er igangsatt og gjennomført av høyresiden, som så mange i dette landet ser ut til å elske å hate? Det handler jo i grunnen om en stor sosialdemokratisk seier. Oslo-skolen har klart nettopp det alle gode sosialdemokrater burde være opptatt av: å gi barna like muligheter.

For oss som ikke har en like heldig geografisk plassering er bildet dessverre annerledes.

Sanna Sarromaa. Foto: Marte Vike Arnesen

Min sønn og jeg hadde første foreldresamtale på ungdomsskolen denne uken. Nesten ingenting av denne halvtimen handlet om fag, faglige forventninger eller faglig utvikling. Lærerne snakket om turene som skulle gjennomføres, stjernene som skulle tittes på og lågåsilden som skulle fiskes fra Mjøsa. Det kan selvsagt tenkes at både stjernetittingen og lågåsildfiskingen kan, og skal – og i hvert fall bør – knyttes til faglige mål, men det ble aldri uttalt.

Jo, jeg kunne selvsagt ha spurt. Jeg har gjort det utallige ganger før. Jeg har etterlyst mer fag og faglige målsetninger, men selv jeg begynner å gi opp i dette landskapet der slike ting ikke ser ut til å spille noen rolle, eller er høyst et biprodukt av trivselen. Lærer de noe på toppen av å ha det bra, er det en bonus, men aldri et mål i seg selv. Hvem orker dessuten å være den beryktede finske tigermammaen og kjempe år etter år når skolen er curling og signaliserer ved hver korsvei at det eneste som spiller noen rolle er det sosiale? Nå skal de bruke et halvt år på ungdomsskolen for å bli kjent med hverandre, enda det er snakk om akkurat de samme barna som gikk på barneskolen på samme sted, med hverandre. De har bare blandet to gamle klasser fra barneskolen til to nye klasser på ungdomsskolen, og nå skal de kose seg og gå på turer for å bli bedre kjent med de samme menneskene de har kjent i syv år.  

Ser jeg på ukeplanene til mine minste barn, fremdeles i barneskolen, er det turgåing som ser ut til å være det mest sentrale læringsmålet – eller et middel til et uuttalt mål. En av mine egne minoritetsspråklige elever på videregående skole skrev i norskstilen sin om sitt første møte med Lillehammer-skolen:  «En måned etter jeg hadde vært i Norge begynte jeg på Lillehammer læring senter. Der skulle vi lære oss Norsk. Vi gikk for det meste på turer med hele klassa, så jeg følte ikke at jeg lærte så mye.» Hun lærte kanskje ikke så mye, men likevel trakk hun ut essensen i det å være elev i Lillehammer-skolen.

les også

Søgnen nekter å gå som skolesjef

Da jeg satt i kommunestyret for noen år siden, fikk vi besøk av selveste professor Thomas Nordahl. Nordahl skulle forklare oss noen fakta om Lillehammer-skolen. Han fortalte hvordan Lillehammer-skolen gjorde elevene til og med dårligere enn hva foreldrenes sosiokulturelle status skulle tilsi. Lillehammer-skolen altså ikke bare reproduserte sosial ulikhet, men forsterket den. Skolebidraget på Lillehammer var rett og slett negativt, på minussiden! Nordahl fortalte også hvordan forskjellen på den beste og den dårligste skolen i kommunen tilsvarte ett år i elevenes faglige ferdigheter.

Jeg trodde, naiv – eller finsk – som jeg var, at Nordahls utsagn skulle føre til panikk i gatene og et massivt foreldreopprør i Lillehammer-skolen. Men nei. Det var ingen andre enn meg som fikk panikk. Resten tenkte vel at det ikke er så farlig med sånt, bare de har det bra. Jeg lurer på hvor mange år bak Oslo-elever selv de beste Lillehammer-elevene ligger, vi som ikke har Søgnen. Vi burde være opptatt av like muligheter i hele landet, men det er elevene fra Oslo som stiller med best utgangspunkt.

Det er ikke bare det kommunale skoleverket, det er hele fylket. Fylkesopplæringssjefen i Oppland uttalte seg i lokalavisen i august at «å sikre et trygt og godt skolemiljø for elevene våre er det viktigste vi holder på med». Altså, det viktigste fagenheten skole driver med er skolemiljøet, ikke læring.

Her i mørke Innlandet produserer man sosial ulikhet. Når skolen bare er opptatt av et koselig miljø, så er det foreldrenes kulturelle kapital som avgjør hvordan det går med barna. Dette straffer spesielt dem som kommer fra mindre ressurssterke hjem. De har ikke foreldre som kan kompensere for skolens mangler.

les også

VG avslører: Over hundre varsler mot Astrid Søgnens underdirektør

Da jeg selv var fylkespolitiker, husker jeg et fylkesting der vi politikere – på høyresiden, selvsagt – måtte foreslå at den årlige meldingen om kvalitet i videregående opplæring også skulle inneholde karakter- og eksamensstatistikk. Fra før inneholdt den kun grafene for gjennomføring – altså, den prosentvise andelen elever som bestod videregående opplæring. Så lenge jeg har bodd her i mørke Innlandet, har ikke fylkesopplæringssjefen en eneste gang tatt til orde for faglig kvalitet innenfor «bestått». Han har bare snakket om gjennomføring. Det viktigste er å få elevene til å strømme gjennom og bestå. Ingen skal strekke seg lenger; det holder jo å ha det trivelig og fullføre – så vidt. I knallrøde Oppland trumfer resultatenes likhet – alle skal være omtrent like dårlige –  mulighetens likhet.

Jeg lurer på om motstanden mot Oslo-skolen og Astrid Søgnen skyldes at politikk overskygger vår tenkning. Å gi sine politiske motstandere – i dette tilfellet høyresiden – kreditt for noe de har fått til er en øvelse som gjøres altfor sjelden i Norge. Dette er det dypt anti-intellektuelle og fordummende ved politikk: Man skal ukritisk hylle alt som kommer fra eget parti og diskreditere motstanderen, selv om motstanderen driver med noe som faktisk er bra. Dette er kanskje hele politikkens paradoks. Det viktigste er ikke at ting blir bra, men at partiet får trumfet gjennom sin politikk. Derfor har venstresiden store problemer når høyresiden skaper en god skole.

Man har laget et skolepolitisk monster av Astrid Søgnen, men egentlig er hun en helt. Hun har gjort en formidabel jobb. Hvert eneste skolebarn hadde fortjent å ha en Søgnen som leder for sitt kommunale skoleverk.  

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder