VERKTØY: –  Vi kan redusere mobbing i norske skoler hvis vi bare vil. Metodene finnes, men viljen til å bruke dem mangler, skriver kronikkforfatteren.
VERKTØY: – Vi kan redusere mobbing i norske skoler hvis vi bare vil. Metodene finnes, men viljen til å bruke dem mangler, skriver kronikkforfatteren. Foto: Johannessen, Sara / SCANPIX

«Vi har metoder som kan redusere mobbing dramatisk, men vi vil ikke bruke dem.»

MENINGER

Hvilke tiltak som virker mot mobbing er grundig dokumentert nasjonalt og internasjonalt. Likevel brukes det i liten grad samtidig som den rapporterte mobbingen øker. Hvordan er dette mulig?

debatt
Publisert:

KRISTIN SVERDVIK HEIERVANG, forsker/psykolog PhD, Akershus universitetssykehus

De best dokumenterte og mest effektive antimobbeprogrammene er attpåtil norske. Ungsinn.no viser til dokumentasjon på at Olweusprogrammet reduserer mobbing med mellom 30 og 60 prosent.

15. februar 2011 gikk Utdanningsdirektoratet (Udir) bredt ut i en rekke medier og annonserte at antimobbeprogrammer ikke virker. Derfor ville de anbefale departementet å kutte støtten til målrettede antimobbeprogrammer. Grunnlaget for denne konklusjonen var en rapport Utdanningsdirektoratet selv hadde bestilt.

For å kunne uttale seg om et tiltak virker etter hensikten, må man måle effekt. Effektforskning har lang tradisjon i blant annet helsesektoren og benyttes på intervensjoner og behandlinger for å undersøke om de fungerer etter hensikten. (Denne type studier er mye brukt innen medisin og psykologi for å undersøke hvilken effekt ulike tiltak har.) Metodene rangeres etter grad av evidens, det vil si troverdighet og sikkerhet i studiene. Randomiserte kontrollerte studier (RCT) anses som «gullstandarden». En systematisk gjennomgang av flere slike. RCT-studier vil gi den mest solide dokumentasjonen av effekt. En slik oppsummering av all kjent forskning innenfor et felt som tilfredsstiller høye metodiske krav kalles en meta-studie (systematic reviews) og troner aller øverst i hierarkiet.

I 2009 kom en stor internasjonal meta-studie fra Campbell Collaboration som sammenstilte 622 ulike antimobbeprogrammer etter strenge vitenskapelig krav til dokumentert effekt. Studien kunne dokumentere at antimobbeprogrammer faktisk reduserer mobbing med over 20 prosent, at noen programmer har vesentlig større effekt enn andre og reduserer mobbing med 50 prosent og at de norske mobbeprogrammene kommer ut blant de aller beste internasjonalt. Dette er oppsiktsvekkende funn.

Antimobbeprogrammer virker altså, og de norske, spesielt Olweusprogrammet, virker best av alle. I tillegg kan man dokumentere en dose-respons-effekt, altså at jo flere og mer intensive tiltak som settes inn, jo mindre mobbing. En dose-respons-effekt styrker antakelsen om at det er tiltaket som reduserer mobbingen. Det styrker antakelsen om at det er et årsaks-virkningsforhold mellom programmet og nedgang i mobbingen. Den internasjonale rapporten går så langt at den anbefaler bruk av antimobbeprogrammer på generell basis og at disse bør bygge på de virksomme elementene i Olweus-programmet. Det er uhyre sjeldent at en norsk intervensjonsprogram går til topps i en internasjonal metastudie. Det kreves solid vitenskapelig dokumentasjon med sterke effekter og høy metodisk kvalitet for å oppnå dette.

Men hva skjer i Norge? Jo studien forbigås i stillhet. Utdanningsdirektoratet ser ikke ut til å ha festet seg ved den. I stedet bestiller man en ny lokal, langt mindre studie, uten samme krav til vitenskapelig kvalitet.

NIFU får oppdraget. Rapporten de produserer er på ingen måte noen effektstudie, likevel brukes ordet effekt 154 ganger i den 179 siders rapporten. Det gis altså et inntrykk av at man har studert effektene av antimobbeprogrammene, selv om man fullstendig har manglet design og metodiske forutsetninger for å gjøre nettopp dette. Samvariasjon (at fenomener opptrer samtidig) og kausalitet (påvist årsak-virkning) er sammenblandet og fører til påstander om programmenes manglende effekt som ikke er pålitelige. Forfatterne konkluderer på helt utilstrekkelig grunnlag, med at antimobbeprogrammene ikke virker. Som kjent er det dessverre konklusjonene som blir stående for all fremtid. Dermed blir det misvisende budskapet spredt i mediene. Slik har det fått feste seg en fullstendig feil oppfatning om at antimobbeprogrammene ikke virker. Dette er ikke dokumentert, men basert på en mer ideologisk basert kritikk av antimobbeprogrammenes virkemidler.

Utdanningsdirektoratet har med stor tyngde lent seg til den svake rapporten og en svensk undersøkelse som deler de fleste av de samme metodiske problemene som vist over. Og kanskje viktigst - en ideologisk forankret skepsis mot antimobbeprogrammene. Her er det brukt ulike teoretiske argumenter av sosiodynamisk og kulturellkontekstuell karakter som avviser at det er mulig å måle effekt på tiltak mot mobbing.

Så godt har motstanderne av antimobbeprogrammene lykkes i sin kamp at programmene så vidt ble nevnt i Djupedalutvalgets 100 punkter når de burde spilt hovedrollen.

Vi kan altså redusere mobbing i norske skoler med opp til 60 prosent hvis vi bare vil. Metodene finnes, men viljen til å bruke dem mangler.

Her kan du lese mer om