Misunnelsens ødeleggende kraft

Misunnelse er en så ødeleggende følelse, at kirken anser den som en dødssynd. Men hvordan klare å overkomme den?

KIM LARSEN, katolikk og førsteamanuensis ved NLA Høgskolen Bergen

I et av Shakespeares mest storslåtte skuespill møter vi en person med voldsomme indre spenninger. Generalen Macbeth er en mann flere ser opp til, og i begynnelsen av stykket har han slått ned opprørerne som søkte å styrte kong Duncan av Skottland. Som belønning for dette får han en ny adelstittel av kongen.

Men Macbeth har større ambisjoner enn som så. Han vil ha noe han ikke kan få. Han vil være noe han ikke er. Han vil bli konge, slik at andre kan tjene ham. Denne tanken blir etter hvert så sterk at han er villig til å gå over lik. Macbeth vet at å ta kongens liv er en vanvittig ting å gjøre, og det bryter med alle moralske lover. Likevel har misunnelsen begynt å bre seg i ham på en slik måte at den ikke kan stoppes. Følelsen forfører mannen, og de forbudte ønskene tar overhånd. Når misunnelsen har fått gløde lenge nok i Macbeth, er veien fra tanke til handling kort. Kongen må dø, og Macbeth tar livet av ham.

Misunnelse kan få fatale følger og har få forsonende trekk. Den er en av de kjipeste følelsene vi kan ha. Likevel erfarer de fleste av oss at denne følelsen fra tid til annen dukker opp. Kanskje ikke så dramatisk som hos Macbeth, men likevel. Det kan være en kollega som får et stipend du burde fått, eller en stilling du burde hatt. Eller mer trivielt, en på bedriftsfotballaget som scorer flere mål enn deg.

Slike eksempler kan være uskyldige nok. Men med gode vekstvilkår kan misunnelse være en ulmebrann, som kan få alvorlige konsekvenser. Det er en type harme, irritasjon eller skuffelse over noe de andre har som du ikke har. En mangelfølelse. Misunnelsen kan derfor være litt uggen, litt skambelagt og ubehagelig, og mange velger derfor å ikke snakke om den eller erkjenne den overfor seg selv.  Dermed får misunnelsen gode vekstvilkår. Den får leve sitt skjulte liv i fred, og kan vokse både i intensitet og styrke.

Vi trenger altså ikke å gå til Shakespeare for å se hvor mange dystre konflikter misunnelsen har på sin samvittighet. Jeg er sikker på at den er årsak til mange ødelagte relasjoner i nær familie, vennegjengen og på arbeidsplassen.

Professor Paul Otto Brunstad påpeker i boken «Klokt lederskap» at misunnelse er knyttet til blikket. Det handler om å se på noe som du ikke har tilgang til. Man retter et skjevt blikk på andres goder, og mister dermed evnen til å se klart, og kanskje enda verre, man ser ned på sitt eget. Det man har er plutselig ikke godt nok. Det gjelder å skaffe seg noe annet, noe bedre, noe større, noe som de andre har. Gresset er grønnere – et annet sted.

Misunnelsen kan derfor forsterke en følelse av underlegenhet. Ved å se på andres lykke, suksess og eiendom med et begjær, blir man klar over alt man selv ikke har, eller ikke har fått til. En slik følelse kan få dramatiske konsekvenser. Ikke bare fører det til en uvilje mot dem som eier alle tingene, men følelsen kan også gi grobunn for skadefryd. Ifølge Brunstad er skadefryden «en av de mer velvillige plantene som gror i misunnelsens jordsmonn». Gleden av at noen går på en smell kan ofte overgå gleden av å nå sine egne mål. Hærverk kan derfor også være et uttrykk for misunnelse – et forsøk på å stjele gleden fra andre mennesker.

Augustin kalte derfor misunnelsen «djevelens synd fremfor noen». Får den fritt spillerom, avler den hat, sladder, bakvaskelse og glede over nestens nød. Både i Bibelen og i kirkens tradisjon finner vi mange beretninger som tematiserer misunnelsens skyggesider. Verdt å nevne er historien om det første mordet, hvor Kain i sin brennende misunnelse slår i hjel sin bror Abel. Men også i kirkens tradisjon finner vi tekster som antyder at døden kom inn i verden på grunn av Djevelens misunnelse. Satan ble kastet ut av himmelen fordi han var misunnelig på den posisjon Kristus hadde fått. I tillegg går han rundt som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke. Han unner ingen udødelighet.

I kirkens tradisjon har derfor misunnelsen alltid blitt sett på som en hovedlast, og Den katolske kirke skjelner mellom det vi kan kalle de lettere syndene, også kalt svakhetssyndene (peccata venialia), og de tyngre syndene, også kalt dødssyndene (peccata mortalia). Skillet kan virke litt kunstig, men har sitt utgangspunkt i en tenkning om at noen synder bryter båndet til Gud, blant annet misunnelse, mens andre synder «bare» representerer en «forstyrrelse» hos mennesket. Slike «forstyrrelser» er ofte knyttet til mindre forseelser som kanskje ikke er så bevisste.

Det å gripes av begjær etter noe den andre har, gjerne ved hjelp av uhederlige midler, har derfor vært en hovedlast som kirken har behandlet på det ytterste alvor. Det er kanskje ikke uten grunn at to av de ti budene adresserer dette temaet. Kirken har alltid vært klar over at misunnelsen kan være en gift som sprer seg i kroppen, og som bidrar til at vi mister vår medfølelse for andre mennesker. Den river oss opp innenfra, ødelegger vårt moralske kompass og svekker vår dømmekraft.

Selv om Macbeth ble konge, går det nedover med ham etter drapet. Misunnelsen fikk dramatiske følger, og Shakespeare får frem på en god måte hvordan denne lasten så å si river kongen i stykker. Kanskje alt hadde vært annerledes dersom Macbeth hadde reflektert mer over misunnelsens indre natur, og tatt et oppgjør med denne ubehagelige og forførende følelsen?

Men da hadde vi blitt snytt for en forrykkende god historie.