Kommentar

Sett fra skyttergravene

Av Per Olav Ødegård

Foto: Roar Hagen

PÉRONNE/BEAUMONT-HAMEL (VG) Som soldat på Vestfronten opplevde Otto Dix skyttergravkrigens redsler. Dix bearbeidet traumene med å skape tidløs kunst.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over ett år gammel

De første seks årene etter første verdenskrig laget Dix 50 trykk i svart/hvitt som han bare kalte Der Krieg. Bildene er utstilt på et krigsmuseum i den franske landsbyen Péronne ved Somme, der Dix kjempet på tysk side i et av første verdenskrigs verste og mest blodige slag.

Bildene skriker mot tilskuerne. Det gjør vondt å se på dem. Det er ingen edel strid eller heltemot, bare menneskelig nød og fornedrelse. Serien fra skyttergraven er en apokalyptisk visjon i skrekk, ødeleggelse og brutal død. For Dix var det ingen visjon, bare en brutal realitet.

“Skyttergraven” fra 1923 viser kaos, kroppsdeler og delvis oppløste lik. “Den sårede soldat” viser en sønderskutt kropp og et ansikt fortrukket i smerte og sjokk. I “Stormtropper rykker frem under gassangrep” ser soldatene ut som levende døde, med klør som hender og masker lik dødningehoder.

les også

Freden som ikke kom

Otto Dix (1891-1969) var en ung kunststudent i Dresden da han, angivelig med stor entusiasme, meldte seg for krigstjeneste i 1914. Han ble sendt til Vestfronten, senere til Østfronten og til slutt i Flandern. Dix var ved fronten i fire år og opplevelsene forfulgte ham i form av stadig tilbakevendende mareritt.

Det gjør et sterkt og uslettelig inntrykk å se Dix´ bilder ved krigsskueplassen Somme. Han ga det sanne bildet av krig, ikke propagandaens forskjønnede versjon. Historien måtte fortelles for ikke å gå tapt.

-Kunst handler om demonutdrivelse. Å male er et forsøk på å lage orden, orden i mitt indre. Jeg har så mye kaos i meg selv, og det er så mye kaos i vår tid, sa Dix.

Han dokumenterer med sin kunst dramatiske tiår i Europa, fra første til andre verdenskrig, via den tyske Weimar-republikken.

Dix´ første erfaring med krig kom på Vestfronten. To år inn i konflikten var det blitt en utmattelseskrig, utkjempet fra skyttergraver som delte kontinentet. For å bryte stillingskrigen planla britiske og franske styrker en storstilt offensiv sommeren 1916 ved Somme.

Stillheten i den vakre, landlige dalen i det nordlige Frankrike ble brutt av artilleri-ild 24. juni 1916. Det var forløperen til det store slaget ved Somme, da franske og britiske styrker forsøkte å bryte gjennom de tyske stillingene. Slaget varte i 140 dager og involverte tre millioner soldater. En million ble drept, såret eller savnet.

les også

Samarbeid for fred

I Beaumont-Hamel er skyttergravene bevart. Landskapet er gjennomhullet av granatnedslag. I dag er det grønt og fredelig. I Dix´ fremstilling var dette en mørk ødemark av død og fordervelse. Alle krigskirkegårdene forteller om de unge soldater som endte sine dager her.

Dix overlevde krigen og fortsatte å male mellomkrigstiden i brutal ærlighet. I Weimar-republikken var første del av 1920-tallet preget av dyp økonomisk krise og deretter av voksende politisk ekstremisme. Dix malte vold, fyll, dekadanse og prostitusjon. Det var en kaotisk og motsetningsfylt tid, slik den glimrende TV-serien Babylon Berlin også beskriver.

-Jeg hadde en følelse av at kunsten ikke forholdt seg til en dimensjon av virkeligheten, det heslige, sa Dix.

Antidemokratiske krefter og sterk politisk polarisering ledet frem til Weimar-republikkens fall. Det dramatiske hendelsesforløpet frem mot nazistenes maktovertakelse i 1933 er en historietime i alt som kan undergrave og ødelegge et parlamentarisk demokrati.

les også

100 år siden: Nordmennene som kjempet i første verdenskrig

Pluss content

Da Adolf Hitler grep makten ble Dix fratatt jobben som kunstlærer. Nazistene oppga at han hadde “brutt sosiale normer og undergravd det tyske folkets vilje”. Hans antikrigsbudskap passet ikke inn i opprustningen før en ny krig.

Dix´ verk ble stemplet som “entartet”, nazistenes betegnelse for kunst de mente var degenerert og fordervet, og derfor måtte forbys eller ødelegges. Kunsten var ikke bare ugermansk, men også uforståelig for folk flest. Kunstnerne var folkets fiender.

Nazistenes tømte tyske museer for moderne kunst og minst 4000 verker ble brent. Blant disse var flere av Dix´ bilder. Mot slutten av andre verdenskrig ble Dix innkalt til tjeneste i en folkemilits og senere tatt til fange i Frankrike. Etter krigen fortsatte han å male, for det meste religiøse motiver, inntil sin død i 1969.

Men hans bilder taler til oss, 100 år senere.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder