SKOLEULIKHET: – Det er fremdeles et paradoks at politikere over hele landet aksepterer store forskjeller innad på skolene, mellom skolene og mellom kommunene, skriver kronikkforfatter Mathilde Tybring-Gjedde. Foto: Berg-Rusten, Ole / NTB Scanpix

Debatt

Kampen mot forskjellsskolen

Ulikhetsdebatten bør handle om at vi har en skole med for store kvalitetsforskjeller mellom kommuner, skoler og klasserom. Det er et paradoks at de som mener å bry seg mest om å utjevne sosiale forskjeller, er de samme som snakker minst om kvalitet og innhold i skolen. 

MATHILDE TYBRING-GJEDDE, stortingsrepresentant (H)

For mange er det å starte på skolen som å kjøpe et flakslodd. Fremtiden til norske elever avgjøres i alt for stor grad av tilfeldigheter, som hvilken kommune, hvilken skole, og til og med hvilken klasse han eller hun begynner i. Vi har ikke et godt nok system for å følge opp kommuner og enkeltskoler som henger etter. 

La meg gi noen eksempler:

  • Er du gutt med foreldre med lav utdanning har du mer enn dobbelt så stor sannsynlighet for å fullføre videregående opplæring hvis du bor i en av de beste skolekommunene i Norge enn om du bor i en de dårligere. 
  • Sjansen for at en elev i Finnmark fullfører videregående er 60,8 prosent. I Sogn og Fjordane er det 76,8 prosent. Aust-Agder har lavest andel elever i landet på høyeste mestringsnivå i regning 5.trinn blant elever med foreldre med lav utdanning.
  • Det er store forskjeller på hvor mye skolene bidrar til det elevene lærer. For de yngste elevene utgjør forskjellen mellom de beste og svakeste skolene to skoleår med læring.
les også

Nye læreplaner: Viktig steg i riktig retning

15 år etter Kunnskapsløftet ser vi at elevene lærer mer, og at utviklingen innen leseferdigheter er størst hos barn med foreldre med lav utdanning. I fjor var den største økningen i andelen som fullfører videregående skole i Finnmark og Troms. Vi skal være glad for at Norge er en av få OECD-land som har hatt en tydelig fremgang i skoleresultater over flere år.

Men det er fremdeles et paradoks at politikere over hele landet aksepterer store forskjeller innad på skolene, mellom skolene og mellom kommunene. Det er fortsatt en tendens til at politikere bagatelliserer svake skoleresultater, eller hevder at svake faglige resultater over tid ikke sier noe om skolekvaliteten og dermed ikke fordrer en mer aktiv skoleeier.

Det må bli slutt på slike bortforklaringer. Skal vi lykkes med å bekjempe forskjellsskolen, bør skole-Norge forenes om to viktige standpunkt. 

les også

Ap vil fjerne kontantstøtten i utvalgte bydeler i Oslo

For det første, det bør være grenser for hvor lenge en kommune kan drive dårlige skoler uten at noen reagerer.

I fjor innførte regjeringen en oppfølgingsordning der flere titalls kommuner ble identifisert for å ha for svake skoleresultater over tid og trenge særskilt oppfølging. Noen av kommunene får hjelp av et nasjonalt tilbud kalt Veilederkorpset. Andre kommuner har satt i gang tiltak i samarbeid med fylkesmannen. 

Et godt læringsmiljø er ingen quick-fix. Samtidig vet vi en del om hva som gjør en skole god. Vi vet for eksempel at gode skoler unngår store kvalitetsforskjeller mellom A- og B-klassen på samme trinn ved å gi faglig oppdaterte lærere rom til å samarbeide og diskutere egen praksis med hverandre. Vi vet at aktive skoleeiere bruker kartleggingsprøver som et av flere verktøy for å følge opp de skolene og elevene som trenger det mest. 

Så lenge en nasjonal oppfølgingsordning spiller på lag med lærere og skoleledere, kan det være et viktig grep for å utjevne forskjellene i kommune-Norge. Elevers rett til likeverdig utdanning bortfaller ikke på grunn av en kommunegrense. 

les også

Se, nå krymper middelklassen

For det andre, politikere må være ærlig på at noen ting er viktigere enn andre i skolen. 

En gutt med foreldre med lav utdanning ligger i gjennomsnitt 1,5 år bak i språkutvikling når han begynner på skolen. 10 000 barn går fremdeles ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig. Mange elever som strever faglig og sosialt har ikke fått hjelp tidlig nok.

Med dette bakteppe, overrasker det meg at noen kommuner velger å prioritere sine knappe ressurser til alt annet enn det forskning viser er viktigst for at elevene skal oppleve mestring og læring. 

Det overrasker meg også når politikere ikke tør å si høyt at noe er viktigere enn andre ting. Da regjeringen for eksempel ville gi alle skoler en plikt til å gi intensiv opplæring i lesing, skriving og regning i 1.-4. klasse dersom en elev risikerte å bli hengende etter, ville Arbeiderpartiet heller innføre en slik plikt for elever i alle fag, på alle trinn. SV i sin tur foreslo å kutte 500 millioner kroner i etter- og videreutdanning av lærerne. 

Slike valg betyr noe. Prioriterer man alt, prioriterer man egentlig ingenting.

Å ansvarliggjøre kommunepolitikere som har svake resultater i skolen, handler ikke om å henge ut enkeltkommuner. Dersom en avis ønsker å lage saken «topp 20 dårligste skole-kommuner,» så får de ikke et klikk fra meg. Det eneste som betyr noe er hvilke grep man tar for å utvikle skolen videre.

Gode resultater over tid er ikke et utslag av tilfeldigheter. Selv om faglige resultater ikke forteller alt om skolekvaliteten, forteller det mye. Det går for eksempel ikke an å bortforklare høye frafallstall eller at mange elever ikke mestrer grunnleggende ferdigheter med at skolens samfunnsoppdrag er bredt. 

Skal vi bekjempe sosial ulikhet, bør forskjellene i skole-Norge være på topp på bekymringslisten. Vi må lære av de kommunene og de skolene som lykkes. 

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder