Bunaden er et politisk plagg

Når bunadsgeriljaen på Nordmøre nå bruker bunaden for å kaste glans over sin politiske kampsak, skriver de seg inn i en 150 år gammel tradisjon.

UNNI IRMELIN KVAM, historiker, forfatter og produsent for Bunadspodden

Bunadsgeriljaen gjør som kvinner før dem, nemlig å bruke bunaden som aksjonsplagg i en lokalpolitisk sak. Når nordmøringene stryker bunadsskjortene sine for å protestere mot nedleggelsen av fødeavdelingen i Kristiansund, er det kvinner som står bak, akkurat som kvinner siden 1860 har brukt bunad som protestplagg før dem.

Symbolikken er tung: Nordmørskvinnene bruker bunad fordi det er en egen kraft i bunad. I dette tilfellet er de retoriske grepene knyttet til bunadens iboende verdier, men også til sted og identitet.

Bunad gjør noe helt spesielt med mennesker. Den er magisk som en superkappe. Festplagget tillegges mange plussverdier. Grunnen til det, er at bunad brukes til høytider, i situasjoner der følelser allerede er utapå. Dette gjør bunaden til et effektivt retorisk plagg, fordi i en sykehusaksjon er også følelsene utapå: Det handler om fødsel. Det blir ikke mer følelsesladet enn det. Det er heller ikke så lettvint med bunads-aksjonister for de politiske motstanderne: Bildene blir jo så fine og bunad som aksjonsplagg er direkte Insta-vennlig. Bunad har magi også på andre måter. Ikke bare blir en ekstra rak i ryggen av å bære bunad, men folk som møter en person i bunad, blir automatisk smilende og mer vennlig. Vi forbinder bunad med høytid. Det vet aksjonister å utnytte til sin fordel.

Bunad er uløselig knyttet til sted: «Hvor kommer bunaden din fra?» Bunad åpner for å snakke om egen identitet, til å forklare overfor seg selv og andre hvordan og hvorfor man føler seg hjemme. Bunad er stedlig identitet, og selvanalyse: Bunad kan forklare hvem du er. I tilfellet Bunadsgeriljaen på Nordmøre blir svaret: «Jeg er født i Kristiansund» og bedre retorikk finnes jo ikke for denne politiske aksjonen som tross alt handler om den lokale fødestuen.

Bunad ble sist sett på Stortingets talestol da Lisbeth Berg-Hansen i 2017 hadde et politisk innlegg om regionsreformen. Hun hevdet sin identitet til Nordland gjennom å være fra Bindal i – nettopp – Nordland. Iført Nordlandsbunaden snakket stortingsrepresentanten om sted og identitet og at hennes bygd, Bindal i Nordland etter reformen skulle bli en del av Trøndelag. Et rørende politisk innlegg, forsterket av bunadens stedlighet brukt som retorikk fra Stortingets talestol.

Stortingskvinner har brukt bunad som protest- og gallaantrekk på slottsmiddag allerede i 2005, den gang for å demonstrere sin misnøye mot terningkast for kjoler og utseende, lenge før motepoliti tikket inn som politisk ukorrekt. Ikke bare klarte Stortingets kvinner å bruke et politisk grep under en tilsynelatende upolitisk slottsmiddag, de klarte også å gjøre bunad til galla-antrekk for alvor, skrev NRK den gang. (NRK 03.11.2005). En bunadskledd Anniken Huitfeldt ønsket slutt på terningkastene og 33 av 207 gjestene var bunadskledde kvinner og menn.

Det er langt fra nytt at bunaden brukes som politisk aksjonsplagg. Det har vært gjort siden bunadens første tid, da det å ikle seg Hardangerdrakten ble ensbetydende med å ha et «nasjonalt sinnelag» i en tid da Norge etablerte seg som egen nasjon i årene rundt 1905. Plagget ble til og med kalt «Nasjonalen»!

I 1893 reiste den unge, britiske Maud Charlotte Mary Victoria rundt i Norge med sin mor og søster. Prinsesse Maud ble fotografert iført en Hardangerdrakt, med konetørkle på hodet. Det var ikke uvanlig at borgerskapets kvinner kledde seg ut i folkedrakter på slutten av 1800-tallet, og fotografene kunne ha rekvisitter av denne typen på lur. Da Maud i 1905 ble kronet til Norges dronning, fikk bildet ny status og ble massedistribuert som postkort – trolig med et godt øye til propadanda-effekten bildet utgjorde, til inntekt for et skjørt og nyetablert kongedømme for den unge nasjonen Norge. Kongehusets kvinner har siden vært hyppige brukere av bunader. Det var heller ikke uten ringvirkninger for beltestakkens popularitet da Dronning Sonja ankom Lillehammer OL i 1994 i sin nysydde beltestakk fra Telemark.

Heller ikke Kongehuset har unnlatt å bruke bunad for å skape sin egen fortelling.

Så kom Hulda Garborg. Hun så at klær skaper folk – og politikk. Hun tok bevisst tak i bunaden som virkemiddel for sin sak, norskdomssaken. Hennes politiske agenda var å ta det norske tilbake, som en politisk motreaksjon mot dansketiden. Bondestandens norskhet, nynorsk som skriftspråk og norsk folkeviseleik importert fra Færøyene, ble hennes kampsaker. Alt ble kjempet for, iført bunad. Den gang kunne bunadskledde bli sett ned på. Klara Semb, Huldas unge protesjé, ble spyttet på i borgerlige Oslo iført bunad. Siden har bunaden endret status til et økonomisk statussymbol, så vel som en kulturell identitetsmarkør.

Bunaden har alltid vært politisk – i seg selv. Vi er rota i bunadene våre. Når nordmenn anslagsvis eier 2,5 millioner bunader til en verdi av omkring 30 milliarder kroner, og bruker bunad aktivt i samfunnsdebatten, så er det et paradoks at vi likevel snakker lite om bunadens kraft og symbol i samfunnet.

Særlig gjelder det i den tid der symbolet bunad brukes så aktivt som nå. Er symbolikken så iboende at vi forstår dens retoriske kraft intuitivt?

I 1999 fikk Rubina Rana drapstrusler da hun skulle lede barnetoget i Oslo, iført bunad. Norsk-pakistaneren måtte ha livvakter. Til Dagsavisen sa Rana: «Det er en dag jeg føler meg norsk, (…) da jeg virkelig føler meg inkludert i samfunnet. Det er ingen tvil om at mange innvandrere føler det på samme måte.» (Dagsavisen 16.05.2003). Hetsen varaordfører Kamzy Gunaratnam (Ap) ble utsatt for da det ble kjent at hun skulle lede årets 17.mai-komitee i hovedstaden var som et gufs fra en ikke-fjern-nok fortid. Samtidig fikk Shurika Hansen, somalisk samfunnsdebattant, uforvarende finansiert bunaden sin gjennom det som kunne se ut som et folkefinansierings-initiativ på det høyre-radikale nettstedet Resett.no. Alt dette er eksempler på at bunad blir brukt politisk. Bunad vekker mange følelser og har en sterk politisk kraft, både i kampen for fødeavdelinger og i kampen om et virkelighetsbilde.

Spørsmålet er: Er det vanskelig å lese når bunaden brukes på den ene eller andre måten?

Når fagfolk snakker om bunad, vil de nyansere, forklare og sette i perspektiv. Camilla Rossing, leder for Norsk institutt for bunad og folkedrakt, kom med, for meg, oppsiktsvekkende innsikt i en samtale forleden: Vi kan mye om bunadene våre, men helst på mikronivå: «Slik har vi gjort det i vår slekt». Vi vet hvilken bunad mor og mormor hadde, hvem søljene er arvet fra, og hvem som brodert, men kan ellers mindre om den store bunadshistorien. Aksjonisten Hulda Garborg, folkedanser Klara Semb og vitenskapskvinnen Aagot Noss, våre kvinnelige pionerer med bunadsmakt gjennom 100 år, står for mange som ukjente, vage skikkelser.

Disse kvinnene er forbilder bunadsgeriljaer over hele landet kan lære av.