FJERDE STATSMAKT: – Utviklingen av presselosjen og journalistenes rettigheter på Stortinget er en viktig del av historien om utviklingen av det norske demokratiet, skriver stortingspresidenten i denne kronikken. Foto: Mariam Butt / NTB scanpix

Debatt

Pressefrihet i pandemiens tid

I flere av verdens totalitære regimer «finnes ikke» coronaen. Å løse problemer ved å kneble de som snakker åpent om dem er livsfarlig medisin. Demokratiet er avhengig av brysomme journalister.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over 62 dager gammel, myndighetenes råd angående coronasmitten kan derfor være utdaterte. Du kan alltid holde deg oppdatert i vår spesial, eller gjennom FHIs nettsider.

TONE WILHELMSEN TRØEN, stortingspresident (H)

I dag, den 3. mai, markeres pressefrihetens dag. Den feirer de fundamentale prinsippene for pressefrihet, og den hedrer journalister og redaktører som blir hindret fra å rapportere fritt eller mister livet på jobb.  For oss er både ytrings- og trykkefriheten grunnleggende friheter, men i 23 land i verden er pressefriheten klassifisert som «very bad». I flere av landene som skårer dårligst på lista, finnes ikke coronaviruset. 

I nær halvparten av verdens land har innbyggerne ikke tilgang på nyheter fra frie redaktørstyrte medier. Hva gjør det med informasjonen innbyggerne får om makta og om det som skjer i samfunnet, og hva gjør det med deres tillit til den informasjonen de får?

Alle som selv har jobbet med politikk – eller lagt ned en helhjertet innsats for noe man brenner for - vet at det kan føles ubehagelig når noen utenforstående vrir, vrenger og kritiserer det man har gjort i beste mening.

Tone Wilhelmsen Trøen. Foto: Thomas Andreassen

les også

Det finnes ikke noe vi i dugnad

Journalister finner feil der feil kan finnes. De finner svakhetene, de finner de som er uenige, de finner utilsiktede konsekvenser og lidende enkeltskjebner. De politiske journalistene finner brev i postjournaler, de er på Stortinget seint og tidlig, banker på dører, de slår opp stort noe man selv tenkte var lite og skriver mindre om alt som fungerer godt.

Journalistene på Stortinget skjerper oss politikere, for vi vet at alt vi gjør må vi kunne stå til ansvar for.

Pressefrihet er en grunnleggende rettighet og en viktig forutsetning for et fungerende demokrati. Det er avgjørende å ha frihet til å rapportere ustraffet. I år har vi ekstra grunn til å feire i Norge, for i 2020 er det 100 år siden pressen organiserte seg i sin egen forening på Stortinget – Stortingets presselosje.

De 112 mennene på Eidsvoll skrev i paragraf 100 i Grunnloven: «Trykkefrihed bør finde Sted», allerede i 1814.  Denne paragrafen garanterer fortsatt Norges befolkning ytringsfrihet og pressen pressefrihet. Vi må kunne glede oss over at vi lykkes rimelig godt med det når vi også i 2020, som de tre årene før, rangerer øverst på World Press Freedom Index. Mange forhold spiller inn her. Det at pressen har så sterk adgang til det norske parlamentet blir lagt merke til internasjonalt, og den åpenheten og tilgjengeligheten kan vi være stolte av.

Utviklingen av presselosjen og journalistenes rettigheter på Stortinget er en viktig del av historien om utviklingen av det norske demokratiet.

I 1920 opprettet pressefolkene på Stortinget sin egen forening. Formålet med presselosjen var, og er, å sikre pressefolk best mulig arbeidsvilkår på Stortinget. 

Presselosjen ble stiftet i partipressens glanstid. Lenge var de fleste aviser åpne i sin partistøtte. Riktig nok mer eller mindre lojalt. Pressens folk kunne være mektige partipolitiske krefter. 

De langvarige båndene mellom partiene og pressen løsnet for 30-40 år siden. Fortsatt kunne det uformelle forholdet mellom journalister og politikerne være for nært, både i Stortingets korridorer og på den legendariske Tostrupkjelleren. I takt med profesjonalisering av journalistikken – og politikken – har både de formelle og uformelle båndene mellom presse og politikere blitt svekket.

Utviklingen av politisk journalistikk og presselosjens utvikling fra partilojalitet til politisk uavhengighet henger sammen. Den politiske journalistikken er blitt mer bevisst og setter klarere grenser. Journalister og politikere har nå en grunnleggende respekt for hverandres ulike roller.  Samtidig har pressen i løpet av hundre år fått bedre arbeidsvilkår, mer innsyn og sterkere rettigheter på Stortinget.

Den årlige store internasjonale markeringen av Pressefrihetens dag er utsatt. Men også i krisetider – eller kanskje særlig da –  erfarer vi hvor viktig en fri og uavhengig presse er. Om nyhetsbehovet er stort til vanlig blir det enda større når kriser rammer oss. Man fjerner ikke sykdom ved å gjemme den. 

Jeg er glad for at journalistene og presselosjen er en synlig og tilstedeværende del av hverdagen på min arbeidsplass, Stortinget. Det at journalister daglig, tidlig og seint, står i vandrehallen med kamera og mikrofon bidrar til mer åpenhet om hvordan makta utøves i Norge. Og åpenhet skaper tillit. Vi må jobbe på en måte som tåler at alt granskes. At feil avsløres. Det er bra.

Jeg tror at pressefrihet kan virke skummelt for makta i land der pressen har svake rettigheter, men det å ikke ha en fri presse er en mye skumlere tanke.  

Så selv om det noen ganger kan føles ubehagelig å blendes av blitsen i sentrum av søkelyset, er jeg dypt takknemlig for den viktige jobben som gjøres for å holde Norge opplyst. 

Les også

Mer om

  1. Journalistikk
  2. Stortinget
  3. Demokrati
  4. Rettigheter
  5. Coronaviruset

Flere artikler

  1. Erna som diktator?

  2. Avgjørende med lukkede møter

  3. Et menneskerettslig ja til smittesporing

  4. Et utstillingsvindu for symbolpolitikk

  5. Nei, du kan ikke bli smittet av corona av kjæledyret ditt

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder