TØFF TRIO: – Det én ting som antagelig bekymrer Lukasjenkos støttespillere når det gjelder Norge: Tanken på en Nobelpris til Veronika Tsepkalo, Svetlana Tikhanovskaja og Maria Kolesnikova, skriver kronikkforfatterne. Foto: TATYANA ZENKOVICH / EPA

Debatt

Gi dem fredsprisen!

Nobelprisen bør gå til de tre kvinnelige lederne for de fredelige demonstrasjonene mot valgfusk og politivold i Hviterussland.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

AAGE BORCHGREVINK, seniorrådgiver Den norske Helsingforskomité
GUNNAR EKELØVE-SLYDAL, fung. generalsekretær Den norske Helsingforskomité

Hviterusslands president Aleksandr Lukasjenko har sittet ved makten i 25 år, men aldri tidligere vært i så hardt vær som nå. Hva ligger bak oppstanden, hva vil skje og hva kan gjøres fra norsk side for å støtte demokratiseringen?

Den vanlige oppfatningen er at Lukasjenko-regimet utgjør unntaket i regionen: Mens andre tidligere sovjetrepublikker gjennomgikk omveltninger i forbindelse med overgang til markedsøkonomi og fargerevolusjoner, var Hviterussland en kommunistisk anakronisme. En autoritær stat som garanterte for sosial rettferdighet og stabilitet.

Det er en sannhet med modifikasjoner. På mange måter var Lukasjenko mer foregangsmann enn etterlevning. Hybridregimet han etablerte, diktatur med demokratisk garnityr, ble en modell flere av statene i regionen fulgte, ikke minst Russland under Putin.

Aage Borchgrevink og Gunnar Ekeløve-Slydal. Foto: Helge Mikalsen, VG/NHC

les også

Gjeninnsatt i hemmelighet: – Lukasjenko er redd for egen befolkning

I og med at de statlige bedriftene aldri ble privatisert, styrte Hviterussland tilsynelatende unna problemet med mektige, nyrike forretningsmenn, oligarker, som ble innflytelsesrike i Ukraina og Russland. Den økonomiske ulikheten er dermed mindre akutt, i alle fall ifølge statistikken. 

På den annen side er Hviterussland i stor grad økonomisk integrert med Russland. Flere av de statlige selskapene er basert på russiske subsidier i form av billig gass og olje, samt på fri tilgang til det russiske markedet. Uten dytten i ryggen fra Russland, vil deler av den hviterussiske økonomien segnet om. 

I tillegg er de økonomiske realitetene, slik de kommer til syne i russisk gravejournalistikk, ikke akkurat sosialisme etter boka. Presidenten og vennene hans er i praksis selv oligarker. Å ha full kontroll over store statlige pengestrømmer kan være fristende. Titalls milliarder kroner er ført ut av landet til mystiske selskaper i skatteparadiser. Derfra har pengene reist til Vesten, og blitt investert i eiendommer i London, blant annet.  

les også

Erna Solberg til VG: Håper på maktskifte i Hviterussland

Poenget er at Lukasjenko selv er en del av det russiske statsoligarkiet han later som han er imot. For russiske rikfolk ble Hviterussland en måte å tjene penger på avgiftsfritt salg av våpen og olje. Dermed er det ingen overraskelse at Putin gir ham kontanter for å håndtere krisen, blant annet et kriselån på over ti milliarder kroner. 

Samtidig har Russland unnlatt å støtte ham like tydelig som de for sju år siden støttet Ukrainas korrupte president Janukovitsj. Ukraina er en katastrofe for Kreml. Denne gangen vil Putin unngå å brenne alle broer. 

Helsingforskomiteen har arbeidet for å styrke menneskerettighetene i Hviterussland siden før Lukasjenko kom til makten. Det har vært en lang motbakke der vi har forsøkt å få kollegene våre ikke bare ut av fengsel, men ut av det vi kan kalle den «demokratiske ghettoen».  

Lukasjenko var flink til å isolere menneskerettighetsgrupper og journalister fra befolkningen, og holde dem i et separat rom der de kunne diskutere frihet og rettferdighet uten å gjøre skade. Begivenhetene denne sommeren viser at muren rundt ghettoen har falt: Det er befolkningen som reiser seg i kamp for retten til frie og rettferdige valg, ikke en marginal gruppe forfattere og advokater. 

Sosiologer i Russland har lenge påpekt et økende sprik mellom myndighetene, som blir mer autoritære og sosialt konservative, og en befolkning som blir mer liberal. Generasjonsgapet man finner mange steder i Vest-Europa og USA (for eksempel i Brexit-avstemningen), er enda mer markert i deler av det tidligere Sovjetunionen. De yngre, altså delen av befolkningen som ikke har den sovjetiske lydigheten i ryggmargen, blir flere. De krever forandring. 

Denne generasjonskonflikten ligger under titallets folkeoppstander i Georgia, Ukraina og Armenia. I motsetning til disse tidligere sovjetrepublikkene, kan myndighetene i Russland, Aserbajdsjan og Kasakhstan, trekke på ressurser fra olje og gass i kampen mot endringer.    

I dag er demokratiet i retrett verden over, også i store stater i EU, som Hviterusslands nabo Polen. Det kan være at Lukasjenko og de russiske milliardene hans kan lykkes med å kvele oppstanden denne gang. Han har så langt lyktes i å forhindre generalstreik og faneflukt blant regimets sikkerhetsstyrker.  

Men hvilket svar har han på den større demografiske utfordringen?  

Problemet til Lukasjenko er at håpet om frihet, likeverd og rettferdighet er og blir en faktor i europeisk politikk – fra 1848 via 1989 til 2020 i Hviterussland. Man kan gi novitsjok til én kritiker, men ikke til en million. Selv om det kanskje ikke skjer i år, er det sannsynlig at de demografiske trendene vil tvinge gjennom en ny fordeling av makt og penger i Hviterussland. 

Så hva kan vi gjøre utenfra for å bidra til at maktskiftet ikke bare resulterer i en ny Lukasjenko? 

Gjennom magre tiår for det hviterussiske demokratiet har Norge støttet utviklingen av sivilsamfunnet. Det er snakk om noen få millioner over mange år, småpenger, egentlig, men betydningen av slik demokratistøtte ser man på gatene i dag. Mange av lederne for demonstrantene som risikerer liv og lemmer i kamp mot politivold og valgfusk har fått sin utdannelse i den demokratiske ghettoen.  

I likhet med EU og USA bør Norge si klart fra at Lukasjenko ikke lenger er å anse som president. Det har skjedd tidligere, uten større effekt. Men økt demokratistøtte og stipendordninger for hviterussiske studenter i Europa vil ha dypere virkning på lang sikt – og kampen mot verdens Lukasjenkoer vil ikke være avgjort i en håndvending.  

Hviterussiske organisasjoner har samlet et omfattende bevismateriale om tortur, forsvinninger og drap begått av myndighetene de siste par månedene. Siden omfanget er så stort, kan det dreie seg om en forbrytelse mot menneskeheten. 

Norge og andre vestlige land bør studere materialet nøye og innføre sanksjoner mot gjerningsmennene. Ettersom tortur er en forbrytelse som kan straffeforfølges under universell jurisdiksjon, altså i andre stater enn der forbrytelsen fant sted, bør det norske statsadvokatembetet for internasjonale forbrytelser undersøke om det finnes grunnlag for etterforskning av saker her.  

Rystelsene i Hviterussland denne sommeren skyldes ikke bare demografi. De tre kvinnene som har stått frem som ledere for opposisjonen, har maktet det ingen andre politikere har maktet, nemlig å få hviterusserne i gatene. Mangelen på politisk erfaring har vært en styrke, budskapet om normalisering og frie valg har vakt gjenklang og deres fordømmelse av voldsbruk har vært utvetydig. 

Trekløveret representerer ikke bare en trussel mot Lukasjenko, men mot hele det korrupte systemet som har vokst frem i tidligere sovjetrepublikkene og som utgjør en trussel mot menneskerettigheter og internasjonal sikkerhet.

Derfor er det én ting som antagelig bekymrer Lukasjenkos støttespillere når det gjelder Norge: Tanken på en Nobelpris til Maria Kolesnikova, Svetlana Tikhanovskaja og Veronika Tsepkalo.

Mer om

  1. Hviterussland
  2. Nobels Fredspris
  3. Russland
  4. Ukraina
  5. Gass

Flere artikler

  1. Hviterusslands demokratiske oppvåkning – og Putins dilemma

  2. Må Putin redde diktatoren?

  3. Putins mareritt

  4. Skjebnedager i Minsk

  5. Ukraina oppfordrer Hviterussland til omvalg: «Vær så snill, velg den dere ønsker»

Fra andre aviser

  1. Putin har bestemt seg for å beskytte Lukasjenko

    Bergens Tidende
  2. Vil Russland gripe inn militært i Hviterussland?

    Aftenposten
  3. Carl Bildt: Lukasjenkos dagers om president i Hviterussland er talte

    Bergens Tidende
  4. – Vi må ikke velge mellom EU og Russland

    Bergens Tidende
  5. Han sitter med nøkkelen til utviklingen i Hviterussland. Nå kan Putin ha bestemt seg.

    Aftenposten
  6. Eksperter tror ikke EU kan gjøre noen forskjell i Hviterussland

    Bergens Tidende

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no