Kommentar: Elefantsykehuset på Gaustad

Se for deg at du bygger inn et areal som strekker seg fra Slottet til Stortinget i lengde, fra Rådhuset til Hotel Bristol i bredde – og fyller på med Lillehammers befolkning.

Da har du omfanget av Campus Oslo, hovedstadens nye gigantsykehus.

Til en prislapp av 40 milliarder kroner ønsker OUS-direktør Bjørn Erikstein å legge Ring 3 under jorda og bygge Europas største sykehus på et monsterlokk fra Gaustad og ned til Blindern / Ullevål.

Det blir også Europas eneste i så måte. Ingen andre bygger hospitalmastodonter lenger. Ikke hvis man setter pasienten først.

Erfaringen fra bygging og drift av sykehus gir andre konklusjoner enn den styret for OUS (Oslo universitetssykehus) neste måned får seg forelagt som eneste løsning på hovedstadens akutte sykehusnød.

Uten tomt, penger eller politisk backing skal styret ta stilling til realismen i direktørens drøm om å samlokalisere alle hovedstadens sykehus, akuttressurser og spesialisttjenester over et halvt tusen mål på Oslo Vest.

Radiumhospitalet forsvinner

De må også tenke gjennom hva som skal skje med den eksisterende, nedslitte bygningsmasse på Ullevål og Radiumhospitalet i byggetiden. Den er anslått til 15–30 år. Er det noen som for alvor tror at vedlikeholdsbehovet på 10,5 milliarder vil bli oppfylt i denne perioden? Hvor skal pasienter og medisinsk personale gjøre av seg i mellomtiden?

Radiumhospitalets direktør emeritus, Jan Vincents Johannessen, frykter at 40 års kreftkompetanse og et av verdens fremste forskningsmiljøer vil forvitre når spesialsykehuset slukes av giganten på Gaustad. Det er epikrisestemning på Montebello.

Middels store = effektive

I sin høringsuttalelse viser Den norske legeforening til en sykehusrapport fra 1997 som konkluderte med at optimal størrelse for økonomisk effektivitet lå mellom 200–400 senger. En årlig rangering av USAs 5000 beste sykehus, viste at kun ett av de 17 på topp var større enn OUS. Av de 15 beste og mindre sykehusene, hadde 11 færre enn 1000 senger.

Med andre ord: I lys av at sykehus i USA ofte er private og økonomisk selvgående enheter, og sjelden er store, kan dette være en indikasjon på at middels store sykehus anses som effektive.

Mens Bjørn Erikstein viser til det enorme oppgraderingsbehovet i sykehusområdet OUS og appellerer til beslutningstagernes fremsynthet, rister Stortinget kollektivt på hodet.

Luftslott

– Dypt urealistisk, sier parlamentarisk leder i Frp, Harald Tom Nesvik. Som vil skrinlegge det hele nå, før det årelater OUS for enda mer enn de 36 millioner kr. som er gått til konsulenttjenester i utredningsfasen

– Et luftslott, sier Jan Bøhler (Ap). Som minner om at prosjektet ikke er forankret politisk – noe sted. Tvert imot er det rørende enighet over partigrensene om at Eriksteins nye sykehusbydel på Oslo Vest er et fantasifoster.

– Skandale, sier overlege og OSU-tillitsvalg Steinar Solberg. Som mener at Campus Oslo bare er en avledningsmanøver for å tildekke den mislykkede omorganiseringen av sykehusene i hovedstaden.

– Eh ….., sier statsråd Bent Høie (H). Som er noe annet enn det han sa i helsepolitisk opposisjon da han ba daværende minister Jonas Gahr Støre sette i gang gransking av hele hovedstadsprosessen.

Bedre totalutnyttelse?

Effektivisering er det vanligste argumentet for å fusjonere virksomheter; at samordning av ressurser gir en bedre totalutnyttelse. Begrunnelsen er ikke alltid riktig.

«Fra et "driftsøkonomisk" ståsted er det ikke noe som tilsier at det er noen som helst gevinst ved et prosjekt som dette, kanskje snarere tvert imot», sa professor i helsemedisinsk økonomi ved NTNU, Jon Magnussen, til Kapital i sommer.

NHH-kollega Kurt Brekke har empirisk belegg for å si at sykehusfusjoner svekker incentiver til å tilby kvalitet og drive effektivt. (NHH-bulletin, ifølge Klassekampen)

Selvbærende

Konsulentselskapet McKinsey anslo at OUS-fusjonen i 2009 ville gi en årlig effektiviseringsgevinst på 800–900 millioner kr. «Ved årsskiftet 2012/13 var OUS' akkumulerte underskudd vel tre milliarder kroner», fastslår professor Rune Slagstad lakonisk i Klassekampen.

Her minner han også om forutsetningene for fusjonen: Den skulle være økonomisk selvbærende.

Daværende sykehusdirektør Siri Hatlen måtte snart innse at det ikke var samsvar mellom sykehuseierens pålegg og viljen til å stille opp økonomisk. Da Hatlen dokumenterte et behov på 17,5 milliarder kr. for å kunne gjennomføre fusjonen (og nødvendige utbedringer) forsvarlig, ble hun hugget hånden av. Den slags realisme skulle ledelsen i Helse Sør-Øst ha seg frabedt. Siri Hatlen tok den anstendige beslutningen å trekke seg.

Tankevekkende nok turer dagens sykehussjef frem med et prosjekt som er mer enn dobbelt så dyrt, mange ganger så omfattende og som har så vidtrekkende konsekvenser at det er ugjenkallelig den dagen det blir gjennomført.

Modernisere for å bevare

Hvis man legger befolkningsutviklingen i Oslo-regionen til grunn, altså pasientens behov, er den opplagte løsningen å ruste opp Aker som lokalsykehus for Oslo Øst, oppgradere Ullevål, Radium og Rikshospitalet i tråd med deres institusjonelle egenarter og bygge nytt mens daglig drift kan fortsette. Eller for å låne ord fra den gamle raddis Rune Slagstad:

En organisk reformmodell som vil forandre for å bevare, ville være mer i pakt med den norske tradisjon – og formodentlig med den blå regjering – enn en sentralistisk, halvsosialistisk planmodell som alt det gamle med jorden jevne vil.