Foto:TEGNING: ROAR HAGEN,VG

Kommentar

Kommentar: Tony Blair: Profan i eget land

Fra politisk frelser til fandens oldefar

Tony Blair reformerte det britiske arbeiderpartiet, og vant tre historiske valg på rad. Når øyriket velger nytt parlament neste uke, står venstresidens frelser i skammekroken.

ARTIKKELEN ER OVER FIRE ÅR GAMMEL

De konservative hater ham. Mange frykter ham. I Labour foraktes han. Da han i vår donerte halvannen million kroner til arbeiderpartiets valgkamp, øremerket Labours utsatte mandater, kom pengene i retur.

«Blodpenger, nei takk» skrev kandidatene, hvorav flere hadde stemt mot britisk deltagelse i Irak-krigen, som Blair førte dem inn i. Av de spurte i en meningsmåling nylig, svarte seks av ti at uttalt støtte fra ham ville skade etterfølgeren, Ed Miliband.

Den verdikonservative kristne reformsosialisten fremstår som profan i eget land.

I morgen, 2. mai, er det 18 år siden han ble Storbritannias yngste statsminister på 185 år.

I mars avslørte The Sunday Times at eksstatsministeren tidligere i måneden hadde arrangert private pengeinnsamlinger for Labour, forkledd som middagsselskaper i sitt eget hjem. Det unektelig litt spesielle, var at gjestenes hovedmål var å strupe fagbevegelsens innflytelse i arbeiderpartiet.

THE SUNDAY TIMES: BLAIR SKAFFET 1 MILLION PUND FOR Å HOLDE FAGBEVEGELSEN UTE AV LABOUR

Bryte med Unite

Ved bordet fikk partileder Miliband høre fra den egyptiske forretningsmannen Assem Allam, eier av Premier League-klubben Hull, at han kunne toppe en allerede utbetalt donasjon på to millioner kroner med ytterligere tre millioner. Hvis nødvendig hadde han enda fem millioner i ermet.

Vilkåret var at båndene til den mektige forbundslederen i Unite, Len McCluskey, ble kuttet. Helt konkret ved at McCluskeys allierte, den omstridte fagforeningsaktivisten Karie Murphy, ikke under noen omstendighet måtte vurderes til parlamentsvalget i det utsatte Halifax-distriktet.

Unite er Storbritannias største hovedsammenslutning av arbeidstagere, bestående av en rekke fagforbund, slik som norske LO. Fagbevegelsens kandidat nådde ikke engang nominasjonsmøtet, som fant sted uken etter.

Taktisk blunder

Så hva har skjedd med mannen som slo ned stammefeidene i det gamle arbeiderpartiet og forente fløyene i en progressiv storkoalisjon?

Noen taktiske blundere, utover det å lime seg til George W. Bush, har gitt ham et nokså slett ry blant folk flest. Hans venner skal ha forsøkt å overtale ham til å ta en avsluttende runde i parlamentet etter statsministergjerningen, om ikke annet for å ha tid til å forme eget ettermæle.

I stedet virket det som at han ikke kunne komme seg fort nok ut av Downing Street for veksle inn politiske erfaringer i klingende mynt. En landsfader som solgte seg til høystbydende i Midtøsten tok seg ikke ut, simpelthen.

Mannen som brakte fred til Nord-Irland, minstelønn til de fattigste og som gjenreiste tilliten til offentlig helsestell og utdanning, er kommet i skyggen av den konstant solbrune jetsetteren i håndsydde skjorter og designersko.

Populær politiker

Dagens Storbritannia har ikke politikere av Blairs format. Gode to tiår etter at Tony Blair kom til makten, savner han stadig sidestykke på hjemmebane. I sin tid var han hjemlandets mest populære politiker. Ikke bare fornyet han sitt eget parti, han fornyet britisk politikk.

På en godværsdag kan vi til og med si at hans «tredje vei», hva nå enn det ble tolket som, påvirket så å si hele den europeiske agenda. I Westminster regjerte han underhuset med et mandat ingen statsminister hadde hatt på en mannsalder. I offentligheten tok han plass som en Kennedy, en Clinton – minus damehistoriene.

Tony Blair var så streit at selv giftkokerne i britisk tabloidpresse meldte pass.

Foto:FAKSIMILE: THE SUN,

I stedet utnevnte uforlignelige The Sun seg selv til Blairs hovedorgan, og gjorde det ytterligere vanskelig for den erklærte Labour-avisen Daily Mirror å være britiske sosialdemokraters foretrukne talerør. Slik minuskeltabloiden Aftenposten utlignet Dagsavisen, vil mange si.

Cool Britannia

Ved valget i 1997 oppnådde Blairs New Labour det beste resultat i partiets historie. I 2001 tangerte han seg selv. I 2005 ble Tony Blair den første Labour-lederen til å vinne tre valg på rad. Hans politiske resultater, men ikke minst personlige stil, gjorde ham til en av Storbritannias mest populære statsministre overhodet.

Fra den oppløftende Cool Britannia-kampanjen som ga britene ny stolthet og tro på seg selv, til den elegante måten han turnerte prinsesse Dianas død. Hun som kongehuset hadde avvist i skam gikk ut av tiden som Folkets prinsesse.

Tony Blairs fallende popularitet begynte med det allierte felttoget i Irak. Da han i 2007 overlot jobben som regjeringssjef til Gordon Brown, som han 23 år tidligere hadde klekket ut ideen om New Labour sammen med, var han en av historiens mest mislikte statsministre.

Katolikk

Ekstra pikant ble det med ryktene om at anglikaneren Blair egentlig var katolikk. Vel vitende om Church of Englands historiske og parlamentariske rolle, med biskopenes faste plass i House of Lords, reagerte selv verdslige briter negativt. Da han bekreftet det hele ved å konvertere til katolisismen bare et halvår etter sin avgang, styrket det mange i troen på at Blair bare hadde vært en falsk profet.

Tony Blair var tvert imot en realpolitiker som så behovet for å orientere partiet mot sentrum for å få til noe. Han styrket verdien av fellesskapsløsningene, men implementerte også Thatchers reformer fordi tiden var inne. Hans intelligens var både politisk og emosjonell.

Times-spaltist Rachel Sylvester skrev nylig at selv om hverken Ed Miliband eller den konservative David Cameron noen gang vil innrømme det, har de begge en arv etter Blair å videreføre om de skal lykkes.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder