OMSTILLING: – Min historie fikk en brå vending det siste året. En kreftdiagnose krever store omstillinger – både for deg selv og de rundt deg. For min del har jeg valgt å fortelle en historie som ikke handler om hvilket yrke jeg har eller at jeg er en kreftpasient, skriver Vidar Bergethon Holm. Foto: PRIVAT

Jeg er fortsatt verdt noe

Har du vært i en middag og fått spørsmål om hva du driver med? Hva om du ikke hadde noe å svare?

VG Debatt
ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

VIDAR BERGETHON HOLM, Phd-stipendiat Høgskolen i Innlandet

Da jeg ble kreftsyk for litt over et år siden, så hadde jeg planene klare. Jeg skulle ta en doktorgrad i musikk. Det var på denne måten jeg presenterte meg og ønsket å bli oppfattet. Min nåværende identitet som kreftsyk er ganske annerledes. Jeg drar ikke på jobb hver dag, fordi jeg er i behandling. Det er merkelig å komme ut av normale rutiner, og se at du står på sidelinjen av samfunnet. Hvilken identitet gir en alvorlig sykdom?

Det har vært en lang prosess å akseptere min nåværende situasjon, og jeg har kjent på et savn etter den jeg var. En normal person. Jeg har hatt problemer med å besvare spørsmålet «hva driver du med?». Det gjelder nok flere enn meg. Hva med alle de arbeidsledige og pensjonistene? Selvsagt gjør de noe, men aktivitetene er bare ikke samfunnsnyttige. Det er gjennom vårt yrkesliv vi viser hva vi kan og fremhever vår status. Eller?

Les også: Håvard Aagesen – Du ser neppe hvem jeg er, og jeg er ikke helt sikker selv heller

I det moderne samfunnet utspilles vår identitet som noe individuelt. Vi skaper vår identitet gjennom kunnskap, interesser, omgangskrets, hvilken musikk vi liker og hvilken mat vi spiser. Den mest synlige delen av vår identitet formes gjennom utdanning, yrkesvalg og inntekt. Moderniteten gir, i motsetning til den tradisjonelle verden, mange muligheter for å velge identitet og livsstil. Vår status er ikke lenger arvet av våre foreldre – vi skaper vår individuelle identitet.

I søken etter vår egen identitet, så kan man lett overse at man tilhører en større gruppe. Sosiologen Pierre Bourdieu påpeker hvordan vår smak og livsstil plasserer oss i det sosiale rommet, og styrer vår forståelse av virkeligheten. Bourdieu mener rommet er grunnideen om forskjeller, og at mennesker definerer hverandre gjennom en gjensidig utvendighet. Slik sett er det individuelle hele tiden i dialog med en større gruppe og samfunnet forøvrig.

Når du kommer på siden av samfunnet, så kan det oppleves som du må bevise noe – at du fortsatt har kvaliteter. At du fortsatt har en yrkesbakgrunn med ulike erfaringer. At du fortsatt liker musikk, film og gode bøker. At du fortsatt kan le og være en sosial person. At du fortsatt har en identitet som er verdt noe. Det er en underliggende skepsis i politikken og samfunnet vårt. Man skuler på de som trenger litt ekstra hjelp: «For de burde jo klare seg selv.» For min del bekreftes det gjennom medias blikk på såkalte svake grupper, og i møte med forsikringsselskap eller NAV.

Inntekten din som kreftpasient reduseres etter ett års sykemelding, og du må klare deg på 66 prosent av din opprinnelige inntekt. Du må fylle ut meldekort hver 14. dag, og sende søknad om du skal reise bort noe sted. NAV skal i tillegg vurdere min arbeidsevne og mulighet for å komme tilbake i jobb. Selv om jeg har en jobb. Selv om jeg er i livsforlengende behandling.

Les videre: Børge Støylen – Klokere menn enn meg har sagt at livet er uforutsigbart

Du må passe på å søke midlertidig uførepensjon hos forsikringsselskapet, og ellers finne de ordningene du er forsikret for. Forsikringsselskapene tar ikke kontakt – de forventer at du selv skal finne ut hva du har krav på. Jeg kan trygt si – det er en jobb i seg selv.

De personene jeg har kontakt med via NAV og forsikring er veldig hjelpsomme og hyggelige, men de jobber i et system som på ingen måte er brukerorientert. Det påvirker selvfølelsen til de som må gjennom kverna. Det har hvert fall påvirket meg.

Så hvordan kan du vise verdighet selv om du er litt på siden av samfunnet? Per Fugelli har brukt sine egne erfaringer og forteller om verdier, slik som: «Godt nok!» Gjennom en serie videoer i samarbeid med Stavanger Aftenblad, gir han råd om hvordan leve godt med seg selv og flokken sin. Verdiene kan gjenkjennes i de fleste av oss. Det handler om selvfølelse. At vi alle er verdt like mye. Forventninger vi har til oss selv og de rundt oss. Forventninger du pålegger deg selv eller som du tror omgivelsene forventer av deg. Selvfølelsen kan være en kilde til harmoni og balanse med deg selv og andre. Men den kan stå i kontrast til ytre krav og forventninger. Det finnes dessverre ingen snarveier.

Min historie fikk en brå vending det siste året. En kreftdiagnose krever store omstillinger – både for deg selv og de rundt deg. For min del har jeg valgt å fortelle en historie som ikke handler om hvilket yrke jeg har eller at jeg er en kreftpasient. Jeg lager historier om hvem jeg er og hvilke verdier som er viktig i livet nå. Jeg har valgt å dele historiene med de jeg kjenner – folk som står rundt meg. Flokken min. Det har gjort noe med min selvfølelse og identitet. Jeg er fortsatt verdt noe.

Så hvis du spør meg: «Hva driver du med?» Så er svaret: «Jeg skriver og lager musikk.» Men hvis du spør meg: «Hvordan har sykdommen forandret ditt liv?» – så er svaret at «jeg har fått mer tid og omtanke for de rundt meg, spesielt kjæresten og barna mine. Jeg er mer tilstede i hverdagen, og ler og gråter oftere. Jeg verdsetter helsevesenet vårt og behandlingen jeg får. Jeg er blitt mer meg selv gjennom sykdommen. Jeg er takknemlig for livet som det er.»

Det får være godt nok.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder