Kommentar: Det store kunsttyveriet

Akkurat da du trodde at den politiske og kulturhistoriske skandalehistorien om Nasjonalgalleriet ikke kunne bli verre – ja, akkurat da fikk den en ny omdreining.

Statsbygg-forslaget om å gi vekk bygningen til Universitetet i Oslo har tent ild. Ikke bare små bråtebranner i kunstmagister-miljøene rundt Damplass og hos arkitektene på Vinderen, men også hos et informert, avislesende publikum og – endelig! – på Løvebakken.

Dessuten har Nasjonalmuseet meldt sin interesse. På tide, det også, etter at direktør Audun Eckhoff siden dag én i sjefsstolen har danset etter departementets pipe og vært krystallklar på at Nasjonalgalleriet skal avvikles. Ifølge Nasjonalmuseets seniorkurator, Nils Messsel, som nettopp har skrevet bok om Nasjonalgalleriets historie, har de ansatte vært underlagt et munnkurv-lignende regime hvor man ikke skulle protestere mot nedleggingen ved å lage «bråk», slik han uttrykte det i et Aftenposten-intervju.

VG-kommentar: «Spill for Nasjonalgalleriet»

For brått denne uken ble Nasjonalgalleriet en nyhetssak igjen, og det var det beste som kunne skje. Nå kan den blinde flekken hos Statsbygg bli akkurat det alarmerende vendepunkt som vekker bedøvde beslutningstagere opp av narkosen: Noen forsøker å ta fra oss Nasjonalgalleriet!

Skattkammer

Håndtegner Hagen og undertegnede står i den mektige hovedtrappen som leder opp og inn i vårt visuelle skattkammer, der bildene til nasjonens skapelsesberetning kler veggene. Vår kollektive hukommelse består av individuelle inntrykk fra tider som var, som formet oss. Konteksten er uironisk, nærmest sakral. Det er en uløselig sammenheng mellom bygning og innhold. Å avvise den dimensjonen er forunderlig ignorant. Likevel: Et planlagt minnebankran under oppseiling, taima og tilrettelagt av det professor Rune Slagstad kaller politikkutformende doldisbyråkrater, umælende sanksjonert av folkevalgte som siden påberoper seg amnesi. Eller var anestesi?

Vanvittig vedtak

I 1925 ble vår store kunstner Christian Krohg bisatt herfra – sannsynligvis den første og siste medarbeider i Verdens Gang som utvises den ære. (Selv om også Hagen er innkjøpt av Nasjonalgalleriet.) Krohgs monumentale bilde av Leiv Eiriksson som oppdager Amerika ønsker besøkende velkommen, slik det har gjort siden tidlig på 1900-tallet. Ved høyre trappeløp henger «Kampen for tilværelsen». Oh, the irony.

Få flere kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook

Håndtegneren og jeg blir enige om at det vanvittige vedtaket om å tømme Nasjonalgalleriet for innhold og legge skallet ut på anbud, lyder som et litt trassig seminarpåfunn fra en mellomledersamling i Kulturdepartementet en torsdag kveld på Klekken. Men heller enn å tømme den tredje flasken har noen valgt å notere ned innfallet fra peisestuen.

Gordisk knute

Resultatet kjenner vi: Daværende kulturminister Trond Giske (Ap) fikk i 2007 den rødgrønne regjeringen og byrådsleder Erling Lae (H) i Oslo med på en masterplan som departementets mektige avdelingsdirektør Stein Sægrov hadde formulert.

Den innebar en eiendomsrokade for å berede grunnen for et nytt nasjonalmuseum på Vestbanen. Et tilsynelatende godt koordinert øksehugg over en gordisk knute som hadde lammet en nødvendig museumsutvikling i hovedstaden. Vi var mange som offentlig applauderte grepet. Jeg også. Ikke minst fordi vi endelig kunne få et sted å vise all samtidskunsten som lenge har levd i midlertidige kår i Norges Banks fraflyttede hovedkontor.

Men så viste det seg at hverken Nasjonalmuseets ledelse eller kulturministeriet hadde selvtillit nok på samtidskunstens vegne til at den i seg selv kunne rettferdiggjøre noe nybygg. For å legitimere et nytt nasjonalmuseum måtte man sørge for å sikre seg alle de ikoniske gullalder-maleriene som folk trekker til Nasjonalgalleriet for å se, samt Munch-bildene, ikke minst.

Og Langaard-samlingen, selvfølgelig; flamsk, italiensk, tysk, hollandsk og spansk billedkunst fra 1400-tallet, renessansen og barokken. Bilder som i 1923 ble testamentert til Nasjonalgalleriet av Knud Chr. Langaard – riktig nok med en klausul om at de skal presenteres samlet, og i nordfløyen, som i sin tid ble finansiert av Langaard og ferdigstilt i 1924. Men pytt sann.

Absurd

Og dermed gikk den absurde konsekvens opp for oss: Som eneste opplyste land i verden hadde Norge indirekte vedtatt å legge ned sitt historiske nasjonalgalleri. Det skulle ikke innlemmes i noe nytt nasjonalmuseum, slik våre nordiske naboer med største selvfølgelighet har gjort. Eller utvides på annet vis, som i Paris, Madrid, London, Berlin, Roma.

VG mener: «Liv etter døden for Nasjonalgalleriet»

Og som eneste folk i moderne tid har vi kommet i den forunderlige situasjon at vi må forsvare vårt Nasjonalgalleri mot den til enhver tid sittende kulturminister.

Stikk i strid med alle tidligere utsagn og signaler fra den gang vår nåværende stortingspresident var kulturpolitisk talsmann i opposisjon, har det vist seg at Høyres fagstatsråd i posisjon er like uvillig til å ta vare på norsk kulturhistorie som forgjengerne fra Arbeiderpartiet. Om kulturministeren heter Widvey, Tajik eller Huitfeldt spiller ingen rolle.

De eneste konsistente politikere i denne saken er Venstres Trine Skei Grande og Ib Thomsen fra Frp, med Jan Bøhler som standhaftig dissident i Aps stortingsgruppe.

Historisk dimensjon

Pietet kan være patetisk, og knapt noe er mer utdatert enn formålsløs bevaringsfanatisme. Men Nasjonalgalleriet er hverken patetisk eller formålsløst. Det er ikke engang utdatert.

Tvert imot viste besøksrekorden under verdens største Munch-utstilling i jubileumsåret 2013 hvor funksjonelt huset er til å vise kunst for en halv million publikummere. (Merkelig nok viste det seg at hundretusener i samme ærende også var i stand til å finne frem til Munchmuseet på Tøyen, en annen institusjon som skal tvangsfraflyttes fordi den ligger på feil sted, ifølge samme masterplan.)

Vi kan heller ikke overse Nasjonalgalleriets historiske dimensjon: Et symboltungt byggverk fra 1882 som selve billedliggjøringen av det nye, selvstendige Norge, slik dette vokste frem. Bygget og dets innhold, merk dette, er manifestasjonen av en avgjørende epoke i nasjonens kulturhistorie og politiske historie. Og det hele gis en sammenheng i den såkalte Karl Johan-aksen, hovedstadens ryggrad, med Slottet og Stortinget, Nasjonalgalleriet, Nationaltheatret, Universitetet og Historisk museum.

Fantasirapport

For å legitimere tøm-og-røm-strategien ble det i 2008 kokt i hop en fantasirapport om byggets uegnethet som kunstgalleri. Påstander om at denne bygningen – som altså er tegnet, prosjektert og reist som visningssted for billedkunst – ikke holdt mål, ble servert fra Stortingets talerstol.

Les også Lars Ellings kronikk: «Komplottet mot Nasjonalgalleriet»(krever innlogging på VG+)

I dag vet vi at dette var det rene sprøyt. En kritisk gjennomgang av klimarapporten plukket disse påstandene fra hverandre. Nasjonalgalleriet ble friskmeldt fra en sykdom det aldri har hatt, noe som også ble ettergått i NRKs Brennpunkt-dokumentar om hvordan klima-argumentet ble aktivt misforstått og misbrukt.

Men vel så viktig er Stortingets såkalte anmodningsvedtak fra budsjettbehandlingen i 2014 da de folkevalgte, regjeringspartiene inklusive, besluttet tverrpolitisk at Nasjonalgalleriet fortsatt skal være en «del av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design».

Universitetet og Historisk museum trenger mer plass. Det bør de få, og det kan de også fortsatt få på Tullinløkka, både under og over bakkenivå. Men selve Nasjonalgalleriet er ikke tilgjengelig – et poeng Statsbygg forsøker å bagatellisere.

Nå er spørsmålet om den ærverdige institusjonens fremtid løftet ut av Kulturdepartementet, vekk fra dets regjerende embetsverk, og spilt inn på kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanners (H) bord. Det inngir håp om handling i tråd med Høyres egentlige ryggmargsreflekser, både hva parlamentarisk skikk angår, men også kulturforståelse.

Han har dessuten vært med lenge nok i politikken til å vite hva tidligere ministre og partiideologer som Lars Roar Langslet og Kåre Willoch, Francis Sejersted og andre har skrevet, sagt og ment om dekonstruksjonen av landets historiske nasjonalgalleri. Det er neppe heller nødvendig å påminne en statsråd av Sanners støpning at heleren er like god som stjeleren.

* * *

Få flere kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook