PÅ LAG: – Handler fremtiden for Venstres del å innta en langt mer offensiv holdning i Europa-spørsmålet, spør VGs kommentator.

PÅ LAG: – Handler fremtiden for Venstres del å innta en langt mer offensiv holdning i Europa-spørsmålet, spør VGs kommentator. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Kommentar

Se til Europa, Venstre

Det blåser en liberal vind over Europa, og liberale partier har fremgang i mange land. Våre hjemlige liberalere i Venstre, derimot, står på stedet hvil, i evig kamp mot sperregrensen.

Da jeg vokste opp var Venstre et litt innsunket parti for litt innsunkne lærere. Fine folk, ja visst, velmenende og med sunne, pragmatiske instinkter. Men hvem lot seg begeistre av Venstre og Venstre-folk? Ingen jeg kjente iallfall, og jeg befant meg stadig i politisk lag, både blant venner og i familie-sammenhenger. Munnhellet om partiet – like mange meninger som det er medlemmer – burde jo vært forlokkende, ikke minst for de av oss som ikke helt evner å finne lykken i kollektiv marsj, men å stemme Venstre var, og har siden vært, utenkelig.

Vårt eldste parti har i mange år svevd i et politisk ingenmannsland, og slitt med å finne saker som velgerne instinktivt forbinder med dem. Partiet er både by og land, både høyre og venstre (dog mest høyre), både for mot EU og i skolepolitikken, partiets gamle (ikke minst i egne øyne) paradegren, er det ingen utenforstående som på stående fot kan redegjøre for hva de står for og hva som skiller dem fra hopen.

les også

Lederen av Venstres valgkomité: – Fornyelse blir naturligvis drøftet

Venstre er som et folkeparti uten folk, et parti for spesielt interesserte uten at noen er så spesielt interessert, et liberalt fyrtårn i et land uten en bred, liberal tradisjon. I dag sitter de i regjering med et parti de lovet at de ikke skulle i regjering med, og i toppen av partipyramiden er de, iallfall fremstår det slik, uenige om det meste. Resultatet er at velgerne knapt bryr seg, og det går således mot enda et dorskt valgresultat for våre hjemlige liberalere.

Det er litt rart, for samtidig som Venstre (om de er heldige) står på stedet hvil, er partiets søsterpartier og ideologiske frender på fremmarsj i landene rundt oss. I Danmark sørget fremgangen for De Radikale for rødgrønn valgseier, og i Sverige tok Centern, det liberale agrarpartiet som nå for tiden har sterkere bånd til Venstre enn til Senterpartiet, et solid jafs nye velgere. I Storbritannia setter Liberaldemokratene stadig nye rekorder, og i valget til EU-parlamentet i mai fikk de liberale den største fremgangen i antall seter (+42) av alle partigruppene.

Det blåser en liberal vind over Europa – iallfall en frisk bris – og selv om grunnene er mange og de nasjonale årsakene spesifikke, skulle man tro at vårt liberale parti i det minste kunne bli en smule berørt av tidsånden. Men ingenting tyder altså på det. Hvorfor?

Det er åpenbart et lillamalt rom i midten av norsk politikk nå. Arbeiderpartiet presses retorisk og politisk til venstre av SV og Rødt, mens Høyre stadig må gå gode for Frps ulike sprell. Konkurransen er stor fra et MDG som flyr høyt i de store byene, og et Senterparti som gjør det samme utover i landet. Mens både de urbane miljøpartistene og de rurale senterpartistene opplever en temmelig ensaksbasert fremgang (det samme gjelder åpenbart Bompengelistene), står stakkars Venstre i bredbent positur, og får ingen effekt av styringspartienes svekkede stilling. Er virkelig sentrumsrommet helt avstengt for vårt eneste reelle sentrumsparti?

les også

Trine Skei Grande om bymiljøavtalene: En dundrende suksess

Venstre mangler åpenbart en sak å begeistre lett frustrerte sentrumsorienterte velgere med. «Og så må de få en ny leder», som en kompis av meg hardnakket sto på da vi diskuterte Venstres stillstand her forleden. Det siste først: Dette handler neppe først og fremst om Trine Skei Grande, selv om hun nok har mer draget på enkeltindivider enn på massene. Under hennes ledelse har Venstre etter Venstres standarder gjort greie valg, og hun er den dyktigste og driftigste kulturministeren på mange år. Partiet har heller ingen åpenbare etterfølgere som kan løfte dem til begeistrede høyder, selv om både skypumpen Abid Raja og den umake duoen Sveinung Rotevatn og Alfred Bjørlo fra Venstre-bastionen Eid har egenskaper dagens leder mangler.

Det som virkelig er felles for Europas liberale er Europa. De liberale partiene – og på kontinentet er flere av de grønne partiene av samme støpning – omfavner EU med fynd og klem, og argumenter tydelig langs internasjonalistiske linjer. De er konsekvente og høylytte motstandere av nasjonalpopulismen til høyre og venstre, og for de britiske Liberaldemokratenes del, så er de det eneste tydelige anti-Brexit-partiet i England. Spørsmålet er så: Er det noe å hente for Venstre å følge i samme spor?

les også

Kan bli felt av sine egne

Venstres forhold til EU er som partiets forhold til de fleste politikkområdene, tilsynelatende evig uavklart. Splittelsen i 1972, da EF-tilhengerne gikk ut og dannet Det Liberale Folkepartiet, henger fortsatt over Venstre som en truende haglskur, og selve medlemskapsdebatten i Norge er per nå en død sild. At partiene nærmest Venstre alle er sterkt pro-EØS, gjør også handlingsrommet relativt lite. Likevel burde et liberalt parti kjenne sin besøkelsestid og fronte dette spørsmålet med fynd og klem, også i distrikts-Norge. Ap presses stadig hardere fra proteksjonistiske krefter i fagbevegelsen, og Høyre må ha et blikk til et Frp, hvis nasjonalpopulistiske fløy har fått overtaket i EØS-spørsmålet. KrF har tatt steg til høyre under Ropstad, og for Senterpartiet er EU og EØS like attraktivt som sauesykdommen Bææædi.

Det er åpenbart et behov for et rakgrygget og prinsipielt ja til EU-parti i Norge. Et parti som tar lederrollen mot den introverte murer og grenser-tankegangen som stadig brer seg, også i norsk politikk. I en kommune-valgkamp som først og fremst handler om lokale saker og posisjoner, er Europa og internasjonalisme perifere størrelser. Men om to år er det stortingsvalg, og helt andre problemstillinger. Strategiarbeidet inn mot 2021 er allerede i gang i partiet, og et «nytt» Venstre med en klar og tydelig brodd mot trumpisme, proteksjonisme og refleksaktig EU-motstand ville vært alt annet enn innsunket og dorskt.

De kunne iallfall fått én stemme til, fra en som tidligere aldri har grepet etter Venstre-seddelen inne i stemmeavlukket. Jeg tror det gjelder flere av oss.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder