Det norske samfunnet trenger nå at vi alle står opp mot hatet

Alt tyder nå på at vårt fredelige, rike og stort sett trygge land i løpet av få år har fostret to høyreekstreme terrorister. At dette plasserer oss som samfunn i en svært ubehagelig situasjon, er å si det mildt. Begge gjerningsmennene har vært motivert av beslektet tankegods, og begge har tatt livet av uskyldige nordmenn, selv om den trolige terroristen fra 10. august heldigvis ble stanset før han rakk å drepe flere.

RUNE BERGLUND STEEN, leder, Antirasistisk Senter

Som vi har sagt flere ganger før: Så lenge det er et visst omfang av høyreekstremt tankegods i et samfunn, er vold og i verste fall terror påregnelig. Som enkeltpersoner bør vi ikke gå omkring å være redde, men som samfunn har vi ikke råd til å være naive.

Regjeringen har flere muligheter til å handle allerede nå i høst. Den planlagte handlingsplanen mot rasisme og etnisk og religiøs diskriminering som skal lanseres denne høsten, må omfatte konkrete og målrettede tiltak mot muslimhatet.

Noe annet bør være utenkelig nå. Dette bør også følges opp av en egen, bred handlingsplan rettet spesifikt mot muslimhat. Det arbeidet bør begynne umiddelbart. I tillegg vil budsjettforhandlingene gi en ny mulighet til å avslutte den mangeårige finansieringen av islamofobi og muslimhat, gjennom den såkalte tenketanken Human Rights Service.

Det er også behov for å ta fram igjen 22. juli-kommisjonens rapport, og vurdere hvilke av konklusjonene derfra det fortsatt må jobbes med. Også denne gangen skal det ha vært noen problemer med responsen fra politiet. Selv om det later til at politiet etter en innledende nøling var effektivt på plass, må det trolig vurderes hvor alvorlig dette kunne ha vært hvis angrepet ikke hadde blitt stanset av sivile, og hvordan man kan unngå slike kommunikasjonsutfordringer i framtiden.

Et annet tema fra kommisjonens rapport er hvordan terroristen fra 22. juli klarte å skaffe seg en betydelig mengde våpen uten at noen alarmklokker ringte. Avhengig av hva slags våpen og utstyr den trolige terroristen fra 10. august hadde ervervet seg, kan det være grunn til å se på dette igjen.

Kommisjonen framhevet også at terroristen fra 22. juli ikke ble oppdaget fordi folk generelt ikke forventet en gjerningsmann med majoritetsbakgrunn. Underlig oppførsel og ekstreme holdninger ble ikke rapportert inn. Det synes å ha vært annerledes denne gangen, da medelever skal ha reagert på den trolige terroristens holdninger og atferd, og forsøkt å melde det videre. Her blir det igjen et spørsmål hvorfor dette ikke later til å ha nådd politiet.

Nå er det ikke slik at et samfunn kan eller bør endre seg helt for å sikre seg mot terror. Da slutter demokratiet å være et demokrati. Vi vil alltid måtte leve med en risiko. Alt vi kan gjøre, er å søke å redusere den med de midler et demokrati har til sin disposisjon.

En nødvendig begynnelse er å erklære tiden for lettvint retorikk som forbi. Ingen bør lenger si at hatet må få slippe til så vi kan møte det med motsvar, hvis man ikke selv har tenkt å gjøre litt av den harde jobben med å svare.

Tiden for barnesykdommene i møte med høyreekstrem terror bør også være over. Når vi nå ser hvordan høyreekstreme terrorister direkte inspirerer hverandre på tvers av kloden, og at dette skjer i en situasjon hvor alle har tilgang på et helt koldtbord av muslimhat bare noen tastetrykk unna, kan ingen lenger tro at det å slippe alt hatet fram, er en effektiv kur mot hat.

I flere år dominerte den islamistiske terroren. De siste årene har vi i tillegg opplevd hva som nå må kunne betegnes som en bølge av høyreekstrem terror, dette i en atmosfære hvor ytre høyre generelt har hatt vind i seilene i mange land.

Det er selvsagt ingen grunn til å forvente mer ansvarlighet enn før fra de nettbaserte drivkreftene bak det nye hatet, her til lands, document.no, Human Rights Service og Resett. Det beste de kunne ha gjort for å bekjempe muslimhatet, var å nedlegge sin virksomhet umiddelbart.

I stedet vil de kverne videre på sitt store prosjekt med å prege ytterkantene av folkesjela med egne fordommer, frykt og hat. Og ikke bare ytterkantene: Fordommene mot muslimer gjennomsyrer per i dag skremmende mye av samfunnet, som gjentatte undersøkelser viser.

De som sprer muslimhat, kan ikke lenger hevde uvitenhet eller uskyld. Den tiden er også forbi. Disse aktørene er, tragisk nok, med på å forme vår samtid. Det er ingen tvil om at de fremmer en fiendebilderetorikk som går langt forbi noe som med rimelighet kan kalles religionskritikk. Religionskritikk er en legitim del av et demokratisk samfunn, og i mange tilfeller riktig og nødvendig Når "kritikken" lukter mer av hat mot de troende, kan man imidlertid ikke lenger hevde uskyldige motiver.

Den første artikkelen hos rights.no etter moskéangrepet gir et godt eksempel. Den handler selvsagt om alt som er galt med muslimer og den "kvalmen" de lager. Redaktøren for resett.no, Helge Lurås, var på sin side tydelig i fordømmelsen av angrepet, men gikk rett over i tøylesløs spekulasjon om at den trolige terroristen kan være traumatisert av ydmykende opplevelser i møte med nye kulturer og tøffere ungdomsmiljøer. Arbeidshypotesen er uansett at muslimene har skylda.

I et liberalt demokrati har selv aktører som sprer hat, vid ytringsfrihet. Vi trenger imidlertid ikke å gi dem fritt leide. Vi trenger ikke å finansiere dem, og vi trenger ikke å behandle dem som meningsbærende aktører på linje med alle andre. Fiendebilder er også et synspunkt, men ikke et vi trenger å respektere.

Det hatet som rammet oss så hardt 22. juli, er fortsatt en trussel mot vår felles trygghet og velferd. Alle som har nølt eller trodd det ikke var nødvendig: Det norske samfunnet trenger nå at vi alle står opp mot hatet.